Harald Eia må være en norsk Askeladd. Det typiske for Askeladden er at han snubler over suksess. Han er heldig, har lykken på sin side.
Eia snubler over noe enda større. Hans Hjernevask-programmer ser ut til å utløse noe som minner om en revolusjon.
Eia har lykkes i å fyre av en torpedo mot slagskipet Den vedtatte sannhet, som ligger tungt i vannet. På autopilot. Offiserene om bord hadde glemt at skipet kunne endre kurs. De var fornøyd med autopiloten, den ga dem et bekvemmelig liv.
Så dukker det opp en bustete komiker fra NRK og stiller noen ubehagelige spørsmål. Hvordan NRK kunne finne på å slippe Eia til, er et annet spørsmål. Marienlyst er selv et slagskip. Å slippe Eia løs er omtrent som da Muren ble åpnet for fri utreise ved en glipp. Når ordene først var sagt, var de umulig å tilbakekalle.
Slik fungerer Eias programmer. Når forskerne først er blitt avkledt, hjelper det ikke å ta på seg de samme klærne. Jørgen Lorentzen og Agnes Bolsø vil for alltid gå med rumpa bar. Hvis de da ikke kommer over det og greier å se det som en frigjøring. Det spørs. Mange av offiserene vil heller gå ned med skipet.
“Hjernevask” har allerede skrevet historie. Eia demonstrerer at forskerne bygger på en konsensus, ikke noe mer. Så fort man pirker litt i forestillingene, raser byggverket sammen.
Det er ikke så mye de meningene Eia heiser som er det interessante, også Eias teser kan problematiseres. Det er den fullstendige mangel på selvkritikk og selvrefleksjon som forskerne viser. De mister munn og mæle når noen opererer med andre premisser.
De sitter omgitt av en tykk mur, en ugjennomtrengelig mur. Ved andre gangs møte med Eia er smilene blitt stive. Det er som de spør: Hvordan kom du inn?
Det er en følelse mange dissentere i Norge vil kjenne igjen: Det hevede øyenbrynet, den nedlatende holdningen: Hva er det du innbiller deg?
De fleste kommer aldri lenger enn til døra, eller rettere: vindelbrua. De avvises av skiltvakten.
Eia tilhører Norges svar på Pentagon: NRK. Han har fripass. Dermed kan han overrumple forskerne. De har lyst til å kaste ham ut. Han avslører seg som forræder. – Hvordan kan du gjøre slikt mot oss? sier de stivnede ansiktene. – Du bryter kontrakten.
De ser forurettet ut. Dette er ikke rettferdig!
Det er dette tap av ansikt som er Eias “nummer”. Her har han åpenbart trukket på sine erfaringer som komiker. Og kanskje var det det som gjorde at forskerne sa ja i utgangspunktet.
Igjen ser vi hvordan humor er livsfarlig for autoritetene.
Willy Pedersen, Jørgen Lorentzen, Agnes Bolsø, Gudmund Hernes er autoriteter i et samfunn uten autoriteter. Det er deres store kunststykke.
Akkurat som folkedemokratiene var demokratier uten demokrati.
Kunststykket består i å få folk til å tro at de ikke er autoriteter. Det har folk trodd inntil nå. Men så dukker den bustete komikeren opp med sin mikrofon. Han er brysom.
Eliten har kunnet stole på at de behersker kommandohøydene. De bestemmer hvem som slipper gjennom. Derfor blir det aldri stilt ubehagelige spørsmål. Hvis noen ikke helt har forstått leken, så ser man bare på vedkommende.
Man trenger ikke si noe. Alle snur seg bare og ser på utbryteren. Lenge. Det er som når kuflokken samles mot en felles fiende. Du kapitulerer.
Einar Lunde, Knut Olsen, Tom Nilssen, Marit Kolberg og de andre ankermenn og -kvinner i NRKs nyhetsssendinger har lært dette blikket som sier: Vi ser deg. Du skal ikke ha andre guder enn oss. Du tror vel ikke at det er en verden utenfor denne? Du tror vel ikke at du er noe?
Det såkalte bygdedyret har mutert og tilpasset seg moderne massekommunikasjon.
NRK har gått fra å være Prøysen, Anne Cath. Vestly, Gerhardsen og Olav Vs land til å bli sentralen i I Robot.
Et moderne bygdedyr kan få folk til å tro hva som helst. Feks. at den høyeste verdi er likeverd:
Utgangspunktet må være å sikre det som er en kjerneverdi for Arbeiderpartiet, nemlig likeverd. Alle, uansett bakgrunn, skal ha de samme mulighetene og rettighetene.
Norge har i vinter hatt en kraftkrise. Det er en konstruert krise for at staten kan inndra penger uten å heve skattene. De som skapte det frie kraftmarkedet, visste utmerket godt hva de gjorde. De ikke bare lot det skje. De spekulerer aktivt for å drive prisen i været. Slik blir det når markedet er internasjonalt. Staten passer bukken og havresekken. Den eier 80 % av kraftselskapene, som tapper ned magasinene og spekulerer i mangel på strøm. Som Steinar Mediaas, NRKs økonomi-ekspert sa det – eller han mumlet, for fakta er for ubehagelige i en statskringkasting – Selv noen av de mest kriserammede områder som Nordland har eksportert strøm.
Hvis private hadde oppført seg slik ville de vært hengt ut som samfunnsfiender, og Ap ville levd lenge på propagandagevinsten.
Staten har tatt med på kjøpet at noen smarte meklere tjener astronomiske beløp på det frie kraftmarkedet. VG skrev forleden om kraftmekleren fra Grimstad som har tjent 800 millioner kroner de siste årene. Han kjøpte luksusleiligheten av Finn Sandmæl på Tjuvholmen og har en hel etasje for seg selv til 28 millioner.
Var det noen som snakket om likeverd og likhet?
Dette er akkurat den nyliberalisme som LO, AP og venstresiden har brukt som skremmebilde i flere år, og gitt skylden for alt som går galt. De er selv superkapitalister, dvs. de er ikke kapitalister, for ekte kapitalisme er avhengig av frihet for å fungere. Dette er en hybrid, det er statskapitalisme.
Tabuer
Det finnes en opplagt sammenheng mellom disse røveriene i fullt dagslys og den mentale hjelmen som Konsensus har tredd ned over hodet på hver borger.
Det spesielle og nye er at sosialdemokratiet – som snart også Frp bekjenner seg til – har greid å lage en ny utopi bygget på ny innvandring fra kulturer som står den norske fjernt.
For å få dette til må man demontere den norske kulturen.
Måten man gjør dette på er å innføre en slags unntakstilstand: Visse temaer kan ikke berøres, så som kulturelle forskjeller.
Det politisk korrekte slår inn på alle områder. Likhet og likeverd får et religiøst preg, og nåde den som krenker dette. Dvs., det er forbudt å ta opp kvalitetsforskjeller på kulturer.
En historiker i Bodø, Jan Vea, har skrevet en 500 sider lang historie om forskjellen på kulturen i Finnmark og Vestlandet. Avisene spisser selvsagt saken for å få frem det fornærmende og krenkende: – Late finnmarkinger, flinke vestlendinger.
I en ny bok «To kulturer» skriver historiker Jan Vea at finnmarksfiskerne er late og langt latere enn fiskerkolleger vestpå, skriver siskeribladet Fiskaren onsdag.
- Usikkert sildefiske på Vestlandet skapte dyktige fiskere med evne til omstilling. Stabilt torskefiske i nord gjorde finnmarkingene late. Det er stor forskjell på mentalitet og kultur hos norske fiskere, mener historikeren Jan Vea. Han arbeider ved Høgskolen i Bodø.
Røkke-hjelp
Mens krisene i Nord-Norge gjennomgående hemmet utvikling og førte til stagnasjon, ble de ifølge Vea pådrivere for vekst og fornyelse på Vestlandet.
- Nord-Norge, og særlig Finnmark, mistet fotfestet, ropte på staten og måtte sette sin lit til Røkke da torskefisket sviktet rundt 1990, skriver Jan Vea i boka.
Avslappet holdning
– Torsken var pålitelig og forutsigbar. Og fisket gav opphav til sosiale strukturer som forsterket tilbøyeligheten til en avslappet holdning til arbeid, penger, forbruk og ressurser. Og som bremset forberedelsene til omstilling når dette ble påkrevd, skriver Vea ifølge FiskeribladetFiskaren.
På Vestlandet utviklet fiskerne en kultur for det motsatte fordi de visste at silda var usikker, og at de måtte ha noe å falle tilbake på.
Vea var gjest i Sånn er livet torsdag. Innslaget var som en illustrasjon på Hjernevask. Programleder Anne Synnevaag hadde åpenbart problemer med å godta det legitime i å si noe kvalitetsforskjellig om kulturer: å si at en kultur er mer driftig enn enn annen. Selv om Vea sa at han trivdes bedre i Nord-Norge enn i hjemstavnen på Sør-Vestlandet. Det hjalp ikke. Synnevaag gikk på ham så Vea fikk pusteproblemer.
Vea forsøkte seg med at han arbeidet innen annales-skolen, dvs. mentalitetshistorie: kulturer har etterslep, de henger igjen selv om økonomien forandrer seg.
Han måtte anstrenge seg for å forklare. Det som før var opplagte premisser er i dag blitt problematiske. De er politisk suspekte.
I bakgrunnen spøkte selvsagt en sammenligning mellom asiatiske kulturer og norske. Eller rumenske.
Man kjenner hvordan panikken brer seg hos offiserene på dekk: hvis en luke åpnes kan hele skipet synke.
Men samtidig trenger også offiserene oksygen. Et uløselig dilemma.
Nils Rune Langeland skriver glimrende om hva Eia avslører i siste Morgenbladet:
Den sosiale ingeniørkunsten bruker – ikkje vår natur, men ideale rollemodellar som råmateriale på nøkkelområde som kjønn, familie og utdanning. Det handlar om styring og utforming. Politiske vitskapar skil ikkje mellom makt og sanning. Ei rekkje av paradoks i dei nordiske velferdsstatane ser difor ut til å dane utgangspunkt for prosjektet åt Eia. Korleis skal vi forstå det norske likskapssamfunnet på 2000-talet? Og eg vil leggje til: Er dette samfunnet det næraste vi har kome «sanninga» om mennesket? Eller er det tvert om ein menneskeleg ekstremtilstand?
Set vi det på spissen på denne måten, blir svara til kjønnsforskarane noko meir enn berre ein vitskapsteoretisk blunder. Denne svært radikale tanken om at kjønn er sosialt konstruert, blir då heller ikkje så uforståeleg. Om vi tenkjer oss at den norske velferdsstaten er ei einaste lang ferd i retning av det frie mennesket, så er historia til nå illusjonsmakeri som har undertrykt og løynt sanninga om kvinna og mannen. Langt der framme kan vi skimte ein androgyn superhelt.
For dette handlar om noko langt meir enn tillærde kjønnsroller. I landet som blir kåra til det beste i verda på utviklingsindikatorane åt FN, er det vel slik at vi har kome nærast sanninga om dei menneskelege grunnvilkåra. Slik menneska ter seg i Noreg, ville alle menneske te seg om dei var like frie og kunne velje. For her til lands er det ikkje noko som skil natur og sivilisasjon. Den frie mannen vil med andre ord heilt naturleg ta del i stell av småborn og kjenne avsky overfor både porno og prostitusjon. Kvinnene vil meir og meir hoppe langt i store skibakkar. Og alle tykkjer at moderate og like løner med adresse i grisgrendte strok er det beste ein kan vone på her i livet. Når vi ikkje er komne heilt i mål på alle område, er det fordi det står att hindringar som vi kjenner så altfor godt. Vi må berre dekonstruere endå meir. Difor treng vi kjønnsforskarar og sosiologar.
Det foregår et stort sosialt eksperiment rett foran øynene våre, dvs. det er “vi” som er objekt for eksperimentet. Hvis vi våkner under “behandlingen” kan mye skje.
Denne utopien gir Jonas Gahr Støres tanker om Det nye Vi noen assosiasjoner i retning Dracula og Frankenstein.
Men så skjer det noe. Som i et norsk folkeeventyr kommer en sjuskete kar ramlende inn. Han faker at han er en tomsing og forskerne tenker at denne Skrukken er helt harmløs. En ubarbert mann med så bustete hår, kan ikke være farlig.