Den tyrkiske staten er hardt presset for tiden, etter folkemordvedtakene i den amerikanske kongressen, og den svenske riksdagen.
Altså kan man se tegn på en tyrkisk propagandaoffensiv blant annet i norsk politisk debatt. På bakgrunn av begivenhetene i Sverige er de ikke så oppsiktsvekkende at denne propagandaen nå retter seg inn i mot norsk offentlighet.
Ganske illustrerende er en artikkel i dagens Bergens Tidende, tyrkernes alltid velvillige samarbeidspartnere, vedrørende Erdogan og den tyrkiske regjerings "fortreffelige politikk overfor landets kurdiske minoritet".
Kjære Bergens Tidende, hvor langt går det egentlig an å synke?
Forfølgenelsen av armenere, assyrere, grekere og kurdere fra den tykiske regjeringens side, er del av den samme strategien, nemlig å sikre en tyrkiske nasjonalstat. I enide som slo rot hos tyrkiske intellektuelle allerede på begynnelsen av nittenhundretallet, da det osmanske riket begyndte å krympe.
Det begyndte med "ung-tyrkerne" også kalt CPU, og folkemordet på 1,5 millioner armenere og assyrere i 1915.
Så kom Kemal Ataturk og det "moderne" Tyrkia, og fordrivelsen av ca 1,5 millioner grekere i 1922. For armenerne ble det et folkemord, for grekerne var det snakk om fordrivelse,selv om også adskillige tusener grekere satte livet til tyrkiske massakre, i begge tilfeller snakker vi om etnisk rensing.
Men det stopper ikke der, så sent som på nitten femtitallet var det progromer mot den grske minoriteten i Istanbul!
Og nå står kun et problem tilbake som en hindring for et tyrkisk nasjonalstatsprosjekt, nemlig kurderne.
Og norske politikere, norsk akademia og norsk presse agerer tyrkernes nyttige idioter!
Det eksiterer en kontinuitet mellom "ung-tykernes" folkemord mot armenerne i 1915, og Ataturks og de tykiske nasjonalistenes etniske rensing av den greske minoriteten i 1922.
Grunnen til at grekerne overlevde, ble deportert, var at det fantes et land til å ta i mot dem, nemlig Hellas. I 1915 eksisterte det ikke noe land som kunne ta i mot armenerne, derfor ble de også utryddet. Det er den kyniske sannheten.
Begge disse tragediene var et resultat av en bevisst tyrkisk politikk, en politikk som i realiteten ikke opphørt med det osmanske rikets sammenbrudd, men ble overtatt av Kemal Ataturk og de tyrkiske nasjonalistene. På flere områder fremsto Ataturks regime,i realiteten, kun som en forlengelse av den politikken CUP i sin tid hadde vært eksponenter for.
Slik jeg ser det så må også vår tids tyrkiske politikk overfor den kurdiske minoriteten ses i en slik kontekst.
La meg avslutningsvis få hevise til tre bøker som berører både grekernes og armernes skjebne.
Bloxham, Donald : The Gretat Game og Genocide, Oxford University Press,Oxford 2007.
Dobkin, Majorie Houspain: Smyrna 1922, Newmark Press, New York, 1998.
Milton, Giles: Paradise Lost, Hodger & Stoughton Ltd, London 2009.
Det ble vel drept 300 000 grekere i Pontus (ved Svartehavet) og 200 000 i Smyrna (dagens Izmir).
Den ene forbrytelsen rettferdiggjør ikke den ene, men grekerne for også selv frem med stor grusomhet og utsatte både tyrkere og bulgarere for folkemord og etnisk renkning på 1800- og 1900-tallet.
Den tyrkiske staten er hardt presset for tiden, etter folkemordvedtakene i den amerikanske kongressen, og den svenske riksdagen.
Altså kan man se tegn på en tyrkisk propagandaoffensiv blant annet i norsk politisk debatt. På bakgrunn av begivenhetene i Sverige er de ikke så oppsiktsvekkende at denne propagandaen nå retter seg inn i mot norsk offentlighet.
Ganske illustrerende er en artikkel i dagens Bergens Tidende, tyrkernes alltid velvillige samarbeidspartnere, vedrørende Erdogan og den tyrkiske regjerings "fortreffelige politikk overfor landets kurdiske minoritet".
Kjære Bergens Tidende, hvor langt går det egentlig an å synke?
Forfølgenelsen av armenere, assyrere, grekere og kurdere fra den tykiske regjeringens side, er del av den samme strategien, nemlig å sikre en tyrkiske nasjonalstat. I enide som slo rot hos tyrkiske intellektuelle allerede på begynnelsen av nittenhundretallet, da det osmanske riket begyndte å krympe.
Det begyndte med "ung-tyrkerne" også kalt CPU, og folkemordet på 1,5 millioner armenere og assyrere i 1915.
Så kom Kemal Ataturk og det "moderne" Tyrkia, og fordrivelsen av ca 1,5 millioner grekere i 1922. For armenerne ble det et folkemord, for grekerne var det snakk om fordrivelse,selv om også adskillige tusener grekere satte livet til tyrkiske massakre, i begge tilfeller snakker vi om etnisk rensing.
Men det stopper ikke der, så sent som på nitten femtitallet var det progromer mot den grske minoriteten i Istanbul!
Og nå står kun et problem tilbake som en hindring for et tyrkisk nasjonalstatsprosjekt, nemlig kurderne.
Og norske politikere, norsk akademia og norsk presse agerer tyrkernes nyttige idioter!
Det eksiterer en kontinuitet mellom "ung-tykernes" folkemord mot armenerne i 1915, og Ataturks og de tykiske nasjonalistenes etniske rensing av den greske minoriteten i 1922.
Grunnen til at grekerne overlevde, ble deportert, var at det fantes et land til å ta i mot dem, nemlig Hellas. I 1915 eksisterte det ikke noe land som kunne ta i mot armenerne, derfor ble de også utryddet. Det er den kyniske sannheten.
Begge disse tragediene var et resultat av en bevisst tyrkisk politikk, en politikk som i realiteten ikke opphørt med det osmanske rikets sammenbrudd, men ble overtatt av Kemal Ataturk og de tyrkiske nasjonalistene. På flere områder fremsto Ataturks regime,i realiteten, kun som en forlengelse av den politikken CUP i sin tid hadde vært eksponenter for.
Slik jeg ser det så må også vår tids tyrkiske politikk overfor den kurdiske minoriteten ses i en slik kontekst.
La meg avslutningsvis få hevise til tre bøker som berører både grekernes og armernes skjebne.
Bloxham, Donald : The Gretat Game og Genocide, Oxford University Press,Oxford 2007.
Dobkin, Majorie Houspain: Smyrna 1922, Newmark Press, New York, 1998.
Milton, Giles: Paradise Lost, Hodger & Stoughton Ltd, London 2009.
@Adranik
Det ble vel drept 300 000 grekere i Pontus (ved Svartehavet) og 200 000 i Smyrna (dagens Izmir).
Den ene forbrytelsen rettferdiggjør ikke den ene, men grekerne for også selv frem med stor grusomhet og utsatte både tyrkere og bulgarere for folkemord og etnisk renkning på 1800- og 1900-tallet.