Aftenpostens leder av mandag 15. mars understreker betydningen av å bekjempe det nye jødehatet. Avisen kan begynne med sine egen journalistikk. Journalist Lars Akerhaug har idag en kvalmende artikkel som helt uten mål og mening henger ut sære jøder.
To artikler fra samme hånd understreker det problematiske ved rapporteringen om Israel.
Den ene storyen dreier seg om soldater og politi som anholder guttunger for stenkasting nattestid. Stedet er Silwan, en palestinsk bydel tett på Jerusalem. der settlere har overtatt et hus, Beit Yehonathan. Situasjonen er som skapt for konflikt: Settlerne rykker inn og politi og soldater beskytter dem.
Akerhaugs gjengivelse av AP-telegrammet er ikke spesielt opplysende. Den handler kun om å fremheve israelernes brutalitet. Men selv brutalitet har en sammenheng. Ap har kontekst: Akerhaug/Atenposten ikke: Palestinske barn forteller om slag og spark under avhør
AP opplyser at dette skjedde med 40 barn i fjor. Det er mange, men ikke et massivt problem.
Menneskerettsgruppen Bet’selem samler inn vitnemål. De forteller om metoder som kun kan gjøre guttene fiendtlig innstilt:
Lu’ai a-Rajabi, 14, told B’Tselem about his arrest and interrogation on 10 January 2010:
Lu’ai a-Rajabi”During the interrogation, when I denied that I had thrown stones at the settlers’ house, the interrogator punched me in the nose. I was sitting on a chair, my hands and legs cuffed, my nose bleeding, and the interrogator was standing in front of me. He drew a bicycle on the board hanging on the wall and told me to get on it. I said, “How can I do that?” He said, “Everyone knows how to ride a bike!” When I refused to do it, he hit me on my head and face with his hands. I remember that, at some point, two men came into the room and said to me, “Don’t you want to confess?” I said, “Confess to what?” Then, while I was sitting on the chair with my hands cuffed, the three interrogators began to beat and kick me all over my body, and to swear at me and Allah. [...]
I asked to go to the bathroom and to get some food, but the interrogator refused. He told me to sign a paper written in Hebrew that says nobody beat me. I refused to sign. Then he began to slap me in the face.”The next day, a-Rajabi was brought before a Magistrates Court judge, who extended his detention to an entire week.
Akerhaug har en artikkel nummer to, og den er av et helt annet kaliber: Jødiske ekstremister advarer mot ekteskap med Leonardo DiCaprio
DiCaprio er kjærest med en israelsk toppmodell. Det får jødiske nutcases til å sende et brev til henne der han advarer henne mot å svikte sin jødiske bakgrunn. Brevet er slått opp i israelske aviser. Det er fordi det er en story i Israel, men ikke i Norge.¨
I Norge får en slik story en helt annen virkning: Den henger ut jøder som eksentriske, sære, sekteriske, eller som Akerhaug kaller dem: Ekstremister.
Historien er ikke enestående. Norske medier liker å bringe storyer om skrullete, sekteriske (jøder i svart med krøller) og ekstremistiske jøder, som bare er ekstremister, de ser ikke ut til å kunne noe for det.
Sammenholdt med storyen om det brutale politiet/hæren blir summen at Israel er et spesielt land, der ekstremismen og rasismen trives.
Hva så med bakgrunnen til journalisten. Hvor plasserer han seg?
Akerhaug har en bakgrunn som internasjonal sekretær i Rød Valgallianse. Han har vært styremedlem i Komiteen for et fritt Irak, dette er en komite som har støttet “motstandskampen” i Irak. Motstandskampen i Irak er en eufemisme for støtte til noe i praksis har vært terror og motstand mot et moderne, demokratisk Irak. Det er en lurvete, suspekt affære. Det har ikke vært noen demokratisk “motstandsbevegelse”. Typisk nok er angrepet på utdanning av irakiske politifolk i Norge. De ble kalt quislinger.
Stanghelle sa denne uken at dekningen av Israel kan føre til jødehat i Norge. Han trenger ikke gå lenger enn til sin egen avis.