Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet “jukset” med rapporten om hvordan mediene dekker innvandrere og integrering. Analysesjef i Retriever, Kristina Nilsen, sier til Journalisten.no at fremstilingen var “veldig tabloid”.
Det kan virke som IMDI hadde en antakelse de ville ha bekreftet, spør journalisten. Det er helt korrekt, svarer leder Osmund Kaldheim, uten kanskje helt å forstå hvor kompromitterende et slikt svar er, for tillit og troverdighet.
Kaldheim bekrefter langt på vei inntrykket av IMDI som et politisk direktorat, som vil ha de resultater man har satt seg, om det så gjelder å styre medienes dekning. At dette kan gå på bekostning av pressefriheten ser ikke ut til å streife ham.
I pressemeldingen fra IMDI het det at 70 prosent av oppslagene om innvandrere i mediene var negative. Men man glemte å fortelle at det inkluderte leserbrev.
Analysesjef Kristina Nilsen i Retriever sier at oppdragsgiverens fremstilling ikke er direkte feil, men veldig tabloid.
– Det er mange andre funn i vår analyse som bidrar til å differensiere inntrykket av innvandrere i media. Ifølge Nilsen blir innvandrere som oftest fremstilt som helt vanlige folk, også i mediene.
Fakta var langt mer balansert og “kjedelig”:
Analysen viser at 37 % av nyhetsartiklene, 11 % av reportasjene og 53 % av lederne er problemorienterte. Resten fordeler seg relativt jevnt på kategoriene «nøytral» og «ressurs».
Det er altså ikke redaksjonene, men leserne som er negative. Men Kaldheim mener at det er mediene som påvirker leserne til å bli negative. Derfor mener han å ha en sak, likevel. Mediene må bli seg sitt ansvar bevisst. Det er å mobilisere de moderate motkreftene, ifølge Kaldheim.
Men hva hvis det ikke forholder seg slik. Hva hvis folk har kommet frem til en mening på egen hånd? Hva om de tvert om er sinte på mediene for ikke å fortelle sannheten, både den lille og den store, om innvandringens skyggesider? Mye tyder på at en slik versjon er riktigere.
Hva ville Kaldheim svart på en slik årsakssammenheng? Mer mediesensur? Flere og sterkere holdningskampanjer?
Kaldheims forklaringsmodell er lettvint, og peker på et enkelt grep: mediene må bli flinkere til å være balanserte, og tenke over hva resultatet av stoffet er i sum. (Hvordan skal man avveie en drapsetterforskning mot en imaginær, fremtidig “sum”? )
Men hvis forklaringen er den motsatte; at folk har kommet frem til sine meninger, på tross av mediene. Hva da?
Da er trolig svaret at det er folk som er i minst kontakt med innvandrere som er mest negative. Da må det pøses på med flere asylmottak, slik at befolkningen kan bli kvitt sine fordommer!
Kaldheim sier at IMDi har forsøkt å vise sammenheng mellom opinionsdannelse i befolkningen og mediepåvirkning. Han mener at den samlede oppmerksomheten islam får i mediene er stor og i hovedsak negativ. Samtidig viser opinionsundersøkelser en betydelig islamskepsis i Norge, og større blant dem som ikke har erfaring med innvandrere.
– Vi setter sammen dokumentasjon og kunnskap. Så kan man spørre hvor stor sammenhengen er, og vi antar at det samlede mediebildet er med på å påvirke.
– Så dere har vært ute etter å få bekreftelse på en antakelse?
– Ja, svarer Kaldheim og forteller om en internasjonal trend av fremmedfrykt og polarisering mellom etniske grupper i Europa. Dette mener han er et faktum også i Norge, om ikke like sterkt som i andre land som Danmark.
Kaldheim sier interessant nok at målgruppe for undersøkelsen ikke er mediene, med fagfolk og byråkrater. Han vil bevisstgjøre dem om risikoen ved negativ omtale. Hvorfor? For at de skal passe munnen sin når de snakker med journalister? Eller for å bygge opp under kravet om en mer ansvarlig presse?
Målgruppen for rapporten er ikke mediene, men opinionsdannere, beslutningstakere og fagfolk. Rapporten skal vise at mediene kan påvirke vilkårene for integrering.
– Medielogikken gir oppmerksomhet til ytterliggående budskap, og det innebærer en risiko.