Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet "jukset" med rapporten om hvordan mediene dekker innvandrere og integrering. Analysesjef i Retriever, Kristina Nilsen, sier til Journalisten.no at fremstilingen var "veldig tabloid".
Det kan virke som IMDI hadde en antakelse de ville ha bekreftet, spør journalisten. Det er helt korrekt, svarer leder Osmund Kaldheim, uten kanskje helt å forstå hvor kompromitterende et slikt svar er, for tillit og troverdighet.
Kaldheim bekrefter langt på vei inntrykket av IMDI som et politisk direktorat, som vil ha de resultater man har satt seg, om det så gjelder å styre medienes dekning. At dette kan gå på bekostning av pressefriheten ser ikke ut til å streife ham.
I pressemeldingen fra IMDI het det at 70 prosent av oppslagene om innvandrere i mediene var negative. Men man glemte å fortelle at det inkluderte leserbrev.
Analysesjef Kristina Nilsen i Retriever sier at oppdragsgiverens fremstilling ikke er direkte feil, men veldig tabloid.
– Det er mange andre funn i vår analyse som bidrar til å differensiere inntrykket av innvandrere i media. Ifølge Nilsen blir innvandrere som oftest fremstilt som helt vanlige folk, også i mediene.
Fakta var langt mer balansert og "kjedelig":
Analysen viser at 37 % av nyhetsartiklene, 11 % av reportasjene og 53 % av lederne er problemorienterte. Resten fordeler seg relativt jevnt på kategoriene «nøytral» og «ressurs».
Det er altså ikke redaksjonene, men leserne som er negative. Men Kaldheim mener at det er mediene som påvirker leserne til å bli negative. Derfor mener han å ha en sak, likevel. Mediene må bli seg sitt ansvar bevisst. Det er å mobilisere de moderate motkreftene, ifølge Kaldheim.
Men hva hvis det ikke forholder seg slik. Hva hvis folk har kommet frem til en mening på egen hånd? Hva om de tvert om er sinte på mediene for ikke å fortelle sannheten, både den lille og den store, om innvandringens skyggesider? Mye tyder på at en slik versjon er riktigere.
Hva ville Kaldheim svart på en slik årsakssammenheng? Mer mediesensur? Flere og sterkere holdningskampanjer?
Kaldheims forklaringsmodell er lettvint, og peker på et enkelt grep: mediene må bli flinkere til å være balanserte, og tenke over hva resultatet av stoffet er i sum. (Hvordan skal man avveie en drapsetterforskning mot en imaginær, fremtidig "sum"? )
Men hvis forklaringen er den motsatte; at folk har kommet frem til sine meninger, på tross av mediene. Hva da?
Da er trolig svaret at det er folk som er i minst kontakt med innvandrere som er mest negative. Da må det pøses på med flere asylmottak, slik at befolkningen kan bli kvitt sine fordommer!
Kaldheim sier at IMDi har forsøkt å vise sammenheng mellom opinionsdannelse i befolkningen og mediepåvirkning. Han mener at den samlede oppmerksomheten islam får i mediene er stor og i hovedsak negativ. Samtidig viser opinionsundersøkelser en betydelig islamskepsis i Norge, og større blant dem som ikke har erfaring med innvandrere.
– Vi setter sammen dokumentasjon og kunnskap. Så kan man spørre hvor stor sammenhengen er, og vi antar at det samlede mediebildet er med på å påvirke.– Så dere har vært ute etter å få bekreftelse på en antakelse?
– Ja, svarer Kaldheim og forteller om en internasjonal trend av fremmedfrykt og polarisering mellom etniske grupper i Europa. Dette mener han er et faktum også i Norge, om ikke like sterkt som i andre land som Danmark.
Kaldheim sier interessant nok at målgruppe for undersøkelsen ikke er mediene, med fagfolk og byråkrater. Han vil bevisstgjøre dem om risikoen ved negativ omtale. Hvorfor? For at de skal passe munnen sin når de snakker med journalister? Eller for å bygge opp under kravet om en mer ansvarlig presse?
Målgruppen for rapporten er ikke mediene, men opinionsdannere, beslutningstakere og fagfolk. Rapporten skal vise at mediene kan påvirke vilkårene for integrering.
– Medielogikken gir oppmerksomhet til ytterliggående budskap, og det innebærer en risiko.
Da må det pøses på med flere asylmottak, slik at befolkningen kan bli kvitt sine fordommer!
Jeg har hatt den tvilsomme gleden å følge et asylmottak på relativt nært hold i det siste, og sannelig blir ikke "fordommene" bekreftet til tross for alle forsikringer fra myndighetene. Ergo, det var ikke fordommer likevel. De som har fordommer er vel antakelig de som mener de skeptiske til innvandringen (og muslimer spesielt) har fordommer skulle jeg tro.
Det må også føyes på at det aktuelle asylmottaket har vært et av få som har vært forskånet fra de værste problemene.
Jeg har aldri forsvart "main stream media" men de har aktivt vært del i en kampanje for å dekke over de alvorlige problemene innvandring ha påført oss, og drevet hets mot dem som har snakket sant om det. Og skulle de ha ignorert det de har dekket, vell da kunne de pakke helt sammen, og legge seg under myndightenes sensur. Det gjør de allerede -frivillig.
En kamerat skulle levere inn en oppgave, og ville sjekke om han hadde nok ord i oppgaven. Så klarte han å trykke feil, slik at hele oppgaven ble sortert etter ord.
Det er lenge siden, fra den tiden da Word Perfect 6 satte en ny standard for databehandling, men byråkratene bytter vel ikke ut sin standard i utide.
Når de kommer frem til at leserinnleggene skiller mellom islam og innvandring, viser de til noe sunt og representativt for hedningelandet Norge.
Jeg vil aldri gi islam lillefingeren, men har ingenting mot muslimer og innvandring. Jeg tror tvert imot at kampen mot islam, gjør livet mer levelig for norske muslimer.
I forbindelse med drapet i Asker går advokat Harald Stabell og Elisabeth Eide i Culcom ut og anklager mediene for etnifisering i sin dekning av saken. Eide sier at denne etnifiseringen så å si ligger i nervetrådene til journalistene i Norge.
Jeg er ikke av dem som forsvarer journalistene i dette landet, en ynkelig gjeng, ivrige som de er for å tilsløre multikulturalismens skyggesider. Det er ikke i journalistenes nervetråder at virkeligheten befinner seg, den befinner seg i den ytre verden, en verden der bortføring av kvinner fra ikke norsk etniske familier ofte har i seg elementer som vi ikke finner i saker som har å gjøre med forsvunne, etniske norske kvinner, som tvangsekteskap for eksempel.
Når det gjelder drapssaker, kan det se ut som om norske journalister av og til blir revet ut av sin multikulturelle transe og tornerosesøvn og ser på virkeliheten slik den er og ikke slik den skal være ifølge det journalistiske makkverket som heter Migrapolis i NRK, der multikulturen blir framstilt i et rosarødt og idyllisk skjær. Der ramler folk om halsen på hverandre og gråter av multikulturell lykke i det merkelige landet Norge, der forvrøvlete eks-ml-ere som Stabell og Eide i all sin forvrøvlethet opererer som samfunnsmoralens siste skanse.
Hvis det finnes en standard for hvordan mediene dekker innvandring og integrering, finnes den i det overpositive Migrapolis, men det vil Kaldheim aldri forstå, heller ikke Culcom-journalisten Eide og Stabell.
Raza: Da Erna var statsråd for KRD ble den berytktede NOU nr 12 2002, Holgersensutvalget utgitt.
I tilegg hadde Ernas dep. gitt ut en blekke om mangfold hvor de kom opp med en "definisjon" på "rasisme". Nå var definisjonen; troen på at det eksisterer forskjellige menneskeraser.
Jo Tenfjords sang "alle barna" var tonene heretter, ja endog var vi vel mer like utenpå enn hva Tennfjord synger om.
For ekelthetskyld og som realist, en definisjon er allmengyldig og endelig, innholdet endrer seg ikke. Pi er Pi uansett hvor du er i verden, og forstås som 3,14....
Osmund K. sitt babbel er det samme som man finner i NOUen, der "kontaktteorien" også freheves, desto flere utlendinger, desto mer morro å hygge.
Hvor mange troende finnes det igjen i Norge? mitt inntrykk er at folk gir f.. i dette skvalderet.