Harald Stanghelles fortolkning av den nye ekstremismen er et eksempel på hvordan folk med de rette holdninger takler negative sider ved det flerkulturelle eksperimentet. Metoden er velprøvet og avsluttes med helgardering.
Det er ikke lenge siden Stanghelle siterte statistikken som viste at det nesten ikke forekom muslimsk terror i Europa, den var forsvinnende liten mot regional terror. Når noe nytt skjer, later man som om man har visst det hele tiden.
På mange måter kommer ikke dette som noen overraskelse. Vi har lenge visst at det også i Norge finnes dem som lar seg forføre av de mest radikale av de islamistiske retningene. Vi vet også at det nærmest vil være et helt lite under hvis ikke noen av disse lar ord følge handling. Og vi vet at dette er et internasjonalt fenomen – ikke minst dokumentert gjennom en rekke eksempler fra Storbritannia.
Tidligere har man fariseisk prist seg lykkelig over at Norge ikke er som andre land, her er ikke muslimene ekstreme. Nå har man visst det hele tiden, og hva mer er, det nærmest vil være et helt lite under hvis ikke noen av disse lar ord følge handling. Her forskutterer Stanghelle terror på norsk jord! Snakk om kolbøtter. Også dette vil han innbille oss at han har tatt høyde for.
Mangel på folkeskikk
Men hvem er disse sinte unge menn? Jo, de er umodne og mangler folkeskikk! Stanghelle helgarderer ved å skyve PST-sjef Janne Kristiansen foran seg.
Dessuten var hun minst like nøye med å understreke at mange av de mest ekstreme ytringene er et resultat av umodenhet og mangel på folkeskikk.
Slik signaliserer hun at dagens PST ikke lar seg forføre til å klassifisere all spontan verbal aggresjon som en sikkerhetsrisiko.
Sannelig kommer Stanghelle også drassende med “fiendebilder”, klisjeen som alt kan henges på.
For det siste vi har bruk for, er en sikkerhetstjeneste som dyrker mer eller mindre paranoide fiendebilder. For slik dyrking har med ujevne mellomrom ridd verdens sikkerhetstjenester som en mare.
Rett etter at mediene har oppdaget at det finnes jihadister og salafister i Norge, finner Stanghelle grunn til å advare mot å “dyrke fiendebilder”. Stanghelle helgarderer, han er som reven og har mist to innganger. Dermed slipper han å ta sjanser.
Han er neppe den rette til å kommentere ekstremisme.