Å bringe dårlige nyheter er sjelden en velkommen oppgave. Å fortelle hvordan “det står til” kan spolere “festen”. Spørsmålet er om det er en lykke som vil vare, men det bryr ikke den som lever i nuet seg om.
Tilstrekkelig mange er likevel bekymret til at det går an å stille kritiske spørsmål.
Men hva vil “vi” stille i stedet for dialogkulturen? Det spørsmålet må vi som kritiserer dagens politikk ta på største alvor.
En gang i tiden var kristendommen og humanismen (de to kan ikke skilles), noe helt annet enn den vasne, lunkne grauten som biskopene i Den norske kirke forkynner. Hvorfor det fremdeles er verdt å gå i kirken er fordi kirken, bokstavelig talt er et gammelt hus, og fordi noen salmer rører ved hjertene og lar en kjenne historien, generasjonene og Guds velde.
I min barndom lærte vi salmer utenat. Jeg husker vi spurte læreren hvorfor, og han/hun syntes ikke det var like lett å svare. En lærer svarte at de som satt i fangenskap under krigen sang salmer.
Nå kom det en salme til meg som er lært i barneårene, og som er forblitt i mitt indre. Det er slik med det som er verdt noe, at det ikke forgår, men vokser i det stille:
Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge, Han frir oss ut av nød og sorg og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård til strid imot oss står, Stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like.
Det denne salmen forteller oss er at mennesker lever i en strid, en strid man ikke kan unnslippe. Fienden er mektig. Mennesket greier seg ikke alene.
Den som vet hvor han står og hva han står for, frykter ikke.
Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke, vi frykter ei, vi med oss har den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred og vil oss støtte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.
Verdens fyrste, det er begrep fra en annen tid. Det var gangbart i Dostojevskijs og Bulgakovs tid. Det sier noe de som dyrker makten for maktens skyld og er motstander av den indre sannhet. For den indre sannhet truer Makten, den indre sannhet lytter med et annet øre. I den åndelige verden er det det lave, det ubetydelige, ikke det mektige, som er viktig.
Uansett hvor mektig Makten er, så kan det bindes av ett Ord fra Gud. Det er noe i Logos som er mektigere enn Makten. Er det ikke det her kristendom og humanisme møtes?
Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder.
Det er 75 år siden norske menn og kvinner visste hva denne salmen sier: Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har, la fare hen la gå. Mer kan de ikke få.
Det er en voldsom kraft i de ordene. Menneskene må være presset langt for å gi slipp på alle de jordiske goder, og vite at de beholder det viktigste.
Vi kan ikke forvente at det er en tilstand vi vil gjenkjenne i hverdagen. Men det er viktig at denne tanken sås som et frø som kan ligge i sjelen og gjære. For i den ligger en styrke, slik at når også vi blir prøvet, ikke fortviler, men finner en kraft vi ikke visste vi hadde.
Det antroposentriske menneskesynet vi er omgitt av er noe historisk nytt. Det er naivt, arrogant, selvopptatt, og det vil ikke tåle stormen.
Det møter oss over alt, til alle tider. Det utgir seg for å være sentrert rundt mennesket, men har en indre brodd mot det kristne og humanistiske.
En gammel salme bekrefter et menneskesyn som er forankret i noe større, og som har respekt for verden der ute som et menneskelig grunnvilkår.
Hvem skrev så malmfull en tekst? Martin Luther, og vi kan gjenkjenne klangen hos Ibsen, bergmannen.