Plutselig er Heikki Holmås fra SV og Fremskrittspartiets Per Willy Amundsen enige: Ekstremistene må røykes ut og imøtegås i åpen debatt. Ytringsfriheten er det viktigste vi har. Det lyder strålende. Er det så enkelt?
Mohyeldeen Mohammads uttalelser har virket som en katalysator. Fra PST til Aftenpostens Harald Stanghelle og fra SV til Frp lyder det: Nå må uhumskhetene frem i lyset. Nå kan dialogister og anti-islamister møtes.
Selv generalsekretær Faiz Alam i Minhaj Ul-Quran-moskeen sier de lenge har forsøkt å advare myndighetene om radikalisering i visse muslimske miljøer. (Islamsk Råd blir angrepet for unnfallenhet av de ytterliggående.) Usman Rana fremstår plutselig som ansvarligheten selv. Er det mulig? Har ekstremistene ført til at alle gode krefter slår ring om demokratiet?
Dessverre. Fullt så enkelt er det ikke. Igjen er det ønsketenkningen som overtar.
Hvis man skal ha håp om å påvirke må man ha en riktig analyse. Det er man ikke i nærheten av. Ytringsfrihet er viktig. Men hva er det man vil bruke den til?
Både Holmås og Amundsen er skjønt enig om at ekstremistene må røykes ut. Det betyr at de må få slippe til. Det må bety flere artikler, på nett og papir, flere talerstoler på dialogmøter. Dvs. gi dem en plass ved bordet. Er det så sikkert at det er ekstremistene som vil bli omvendt?
Nå har man konstatert at vinden blåser deres vei; det må det jo bety når det blir flere av dem. Man forklarer det med internett, men det er ingen forklaring. Man spør ikke: Hva er det som gjør at unge mennesker i Vesten lar seg omvende og blir fiende av landene som har tatt imot dem? Jeg ser ikke noe i nærheten av et forsøk på å forstå det.
Hvorfor ikke? Her begynner det å bli ubehagelig.
Uklare grenser
Den etablerte eliten har de senere år selv utviklet en samfunnsforståelse som et stykke på vei kommer ekstremistene i møte. 9/11 ble raskt et spørsmål om Bush-administrasjonens feil, ikke vanlige feil, men en iboende ondskap. Abu Ghraib og Guantanamo ble bevis på hvordan de egentlig var. Dette er en gammel venstresidesjablong. Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz utfylte bildet perfekt. Det vil si, assosiasjonene og brekningene deres navn fremkalte, var resultat av en systematisk påvirkning.
Det var bare det at ekstremistene hadde en rolle i en krig som var erklært mot Vesten. Når amerikanske ledere ble negative symboler, ble man stilltiende deres fienders venn.
180 grader om
Denne stillingtagen har vært gjennomført konsekvent siden. Irak-krigen ble det store beviset, og med det i hånden kunne man også diskreditere Afghanistan. På område etter område er man anti, dvs. man er anti sitt eget samfunn. Man bryter gradvis ned både de ytre og indre forsvarsverkene. Vakre talemåter vil i lengden ikke kunne skjule det. Og de gjør ingenting for å stanse radikaliseringen. Tvertimot.
Politiets Sikkerhetstjeneste forteller i sin risikorapport at de åpne grensene gjør det nærmest umulig å kontrollere ekstremistene. De drar på treningsleire og går i skytteltrafikk uten at myndighetene har mulighet for kontroll.
Man skulle tro at medier og eksperter ville koble “radikalisering”, åpne grenser og f.eks. datalagringsdirektivet, som gjør det mulig å holde øye med nettet. Men det skjer ikke. De fleste som ytrer seg om radikalisering, er mot datalagrinsdirektivet. Til og med Fremskrittspartiet er mot.
Det er det samme som å erklære seg intellektuelt og politisk fallitt. Man nekter å se sammenhengene og det som gjør radikalisering mulig, og nekter seg selv midlene til i det minste å overvåke den. Det er en oppskrift på nederlag.
Slik kan man ta for seg område etter område. Man har ingen totalanalyse. Man nekter å forstå hvordan man gir etter, på område etter område.
Det er mest bekvemt å dele opp virkeligheten i separate deler, tryggest å delta i dialogmøter. Men det er ikke slik krigen vinnes.
Hvis man var sannhetssøkende, hvis man hadde intellektuelt mot, ville et oppgjør med ekstremismen være et poeng. Men slik det nå er, blir ekstremistene syndebukkene alle kan være enige om å fordømme.
Jeg tror ikke så mye på de fordømmelsene. Imamer og talsmenn som fordømmer, har ikke akkurat utmerket seg med forståelse for demokratiet. De ser skaden ekstremistene kan påføre muslimenes renommé, og ser sjansen til å bevare goodwill. Begge parter – de norske og imamene – tror de har vunnet. Men samfunnet har bare lullet seg inn i nye illusjoner.
Vesten og Norge taper av to hovedgrunner:
1. Man har ingen totalanalyse, man våger ikke se ting i sammenheng. Man tror man har en intellektuelle elite, men den er stort sett opptatt av å rive ned. Det oppfattes som å være kritisk.
2. Man tror man kan skape et fellesskap av ulike kulturer, hvorav noen er intolerante og ekspansive. Man later som om noe er likt som ikke er det. Man kan vanskelig ha ytringsfrihet hvis en stor og voksende religion tror fullt og fast at deres tro er en åpenbart sannhet, dvs. at budskapet kommer fra Gud selv og ikke lar seg historisere.
Islam er en total religion, mens Vesten og vår vestlige samfunnsform er fragmentarisk. Når islam utsettes for modernitetens press, svarer den med å bli totalitær. Den reaksjonen begynte allerede på 1700-tallet, og har bare akselerert.
3. De indre verdier: Det verste er at den norske eliten har kastet på båten norsk historie, tradisjon og de verdiene som kristendommen og humanismen representerer. Det engasjerer ikke lenger. Tro er ikke noe som daler ned fra himmelen. Den blir til i kampen for tilværelsen.
Vi har avblåst den kampen, og det vil bli en tøff oppvåkning å finne ut at den pågår for fullt og faktisk er en krig på liv og død.
Det vanskelige er at det er en krig “like no other”. Det gjør mulighetene for å vikle seg inn i selvmotsigelser og forviklinger enda større, og det er de mulighetene vi utnytter for hvert trinn i utviklingen. Det som ser ut som en oppvåkning, er egentlig det motsatte.