Ikke bare regjeringen, men også en stor del av meningseliten led nederlag da folkemeningen senket forslaget om hijab i politiet. Reaksjonen var sterk og overbevisende. Man kunne tro saken var gravlagt. Men så popper den opp igjen, denne gang gjelder det jenter i barneskolen.
Heikki Holmås var frempå og luftet forbud. Men i uken som er gått er det mobilisert. Dagens leder i Aftenposten viser at den ideologiske overbevisningen er like sterk. Man har slett ikke gitt opp kampen for hijab. Nederlaget i fjor vinter var bare en utsettelse. Nå tar man revansj og skyver de små muslimske jentene foran seg.
Aftenpostens leder er sjeldent aggressiv og pågående, for ikke å si inkvisitorisk. Det gjelder å ta rotta på dem som er for forbud. Man bruker en egen retorisk stil.
Når høytstående politikere fisker i rørt vann, og statsministeren skyver avgjørelser over på andre, dreier saken seg ofte om islam eller om innvandring.
Dette er ikke Bjørgulv Braanen, det er tante Aftenposten: “fisker i rørt vann” er en eufemisme som skal mistenkeliggjøre motstanderne: De har vikarierende motiver.
Dette er debatteknikker maoistene perfeksjonerte: tillegg motstanderen uærlige motiver, og han kan ikke forsvare seg. Hvordan bevise en negativ?
Den drepende ironien fortsetter:
Man kan likevel bli forbauset over hvor raskt prinsipper forlates, i kappløpet om å være først ute med å rive skautene av hodet på skolejenter.
Aller mest synlig er dette i SV, der partileder Kristin Halvorsen ikke ønsker forbud, men likevel tar sterk avstand fra at jentebarn skal kunne dekke hodet med hijab.
Er det å forlate prinsipper å ville ta vare på også de muslimske jentene? Aftenposten konstruerer en motsetning, som indikerer at det er forbudet som vil være et overgrep, ikke tvangen til å bære hijab! Man gjør dette på to måter. Enten ved å kjøre på en formal-juridisk linje som sier at å forby hijab vil være diskriminerende, forskjellsbehandling osv. Eller at det rent opplevelsesmessig vil skyve muslimene lenger inn i sine egne samfunn og vekk fra det norske.
Men når en person som Kristin Halvorsen uttrykker seg så sterkt som hun gjør om jenters begrensede bevegelsesfrihet, må man trå varsomt. Aftenposten anvender ironi.
Hun mener å vite at hijab ikke er vanlig på småjenter i muslimske land. Derfor synes Halvorsen heller ikke at norske skolejenter bør bruke slike plagg. Hun mener altså at norske muslimer bør oppføre seg som om de var i et muslimsk land.
Aftenposten forsøker å runddrible Halvorsen, først ved å latterliggjøre hennes kunnskaper og dernest ved å ironisere over hennes tanker. Det gjøres ikke noe forsøk på å ta Halvorsens bekymringer på alvor.
Omtrent samme holdning har hennes partikollega Heikki Holmås. Han argumenterer med at islam ikke påbyr hijab for barn, og legger slik opp til at muslimske barn skal rette seg etter hva islam forbyr og påbyr.
Samme drepende ironi og latterliggjøring. Tror Holmås han vet noe om islam? Holmås prøver å si, hvilket mange muslimer påpeker, at det ikke står noe om hijab for barn i Koranen. Aftenposten snur dette til at Holmås vil følge Koranen! Tenk hvor dum han er!
Så klinker lederen til:
Det hodeløse fokuset på hijab er en skamløs tildekking av de store utfordringene.
Skamløs? Det er altså en politisk spekulasjon at man er bekymret for integrering og de muslimske jentene? Det er “grumset”, “flukt fra prinsippene”?
Hva som slår oss med denne ironien, er at det kanskje er Aftenposten som blir provosert av at noen politikere som man regnet med var “safe” bryter ut og våger å tenke nytt. Det vil man slå ned. Men Holmås, Halvorsen, Andersen og Østvold får en viss kredibilitet av å fronte denne saken, for folk skjønner at det ikke har vært lett. Derfor må Aftenposten svare med ironi og spydigheter.
Aftenposten messer om de “virkelige” problemene, omtrent som Audun Lysbakken:
Innvandrere og etniske minoriteter er hardere rammnet av arbeidsledigheten enn resten av befolkningen. De blir hyppigere avvist på leiemarkedet for bolig, og barna lever oftere i fattigdom.
Aftenposten argumenterer som en gammel sosialist: Det er de materielle forholdene som bestemmer. Avisen kobler stakkarsliggjøring og synes-synd-på til sosiale faktorer. Påvisningen av sosioøkonomi og moral skal være uimotståelig.
Hvordan hjelper vi småjentene best: Ved å gi dem tryggere oppvekstvilkår, eller ved å knytte av dem skautet.
Tryggere for hvem? Tryggere for foreldre som ikke vil at barna deres skal bli norske. Aftenposten foretar en identifikasjon av barnas og de voksnes interesser og later som om den er naturlig og innlysende. Det er den ikke. Det er nettopp poenget, og det er det Holmås og andre har innsett og våget å si høyt.
Aftenpostens leder viser hvor redaktørene egentlig står. Det er ikke journalistenes mening. De er splittet. Men det skal ikke bli lett å drive oppsøkende samfunnsreportasjer med slike holdninger på toppen.
Hijab er en god målestokk på om det foregår islamisering i Norge. Aftenpostens setter sin redaksjonelle prestisje inn på å forsvare hijab på småjenter. Det er et viktig tegn i tiden.
Leder lørdag 27. februar 2010: Hodeplagg