Om religionskritikk

Sorle S. Hovdenak

Religionskritikk er ideologikritikk. I våre frie liberale og demokratiske samfunn bør ingen finne på å legge noen slags begrensninger på ideologisk kritikk. Slikt gjør man bare i tilbakestående og totalitære samfunn, som i det kommunistiske Nord-Korea eller i den islamske republikken Iran. I Vestens demokrati er meningsbrytning sett på som noe som har stor verdi i seg selv, samfunnet skal være flerstemmig. Dette er den amerikanske revolusjonens frukt, takket være James Madison, som definerte demokratiet som et system for uenighet, og bygde de amerikanske maktinstitusjoner opp etter en slik filosofisk modell.

Visst finnes det god og dårlig kritikk, slik det finnes god og dårlig kunst, musikk, teologi og filosofi. I det hele tatt så graderer man ofte menneskelige uttrykk på en skala mellom pluss og minus, men hele skalaen hører med i det store bildet. I et demokrati så skal det tråkkes på ømme tær, det skal tegnes karikaturer, og satiren er en slags drenering for at ikke det politiske trykket skal bli for eksplosivt. Hvor mange amerikanere hadde ikke gått i lufta hadde det ikke vært for den frittflytende Bush-satiren? Den var på ingen måte snill.

Det finnes noen lettskremte kristne som er livredde for religionskritikk. De vil at alt skal foregå i sømmelige former der alle ømhjertet helst skal smile i en harmonisk, om enn hyklersk, enighet om alle ting. I sin pietistiske bluferdighet kan de ikke engang se på noen temmelig uskyldige karikaturer uten å føle seg forurettet og krenket, gjerne på andres vegne, dypt i sitt indre. Mon tro om det ikke også var slik fariseerne reagerte på Jesu rammende ord: slanger, ormeyngel, hvitkalkede graver, osv.

I vår tid forsøker man å gjøre det kristelige om til noe dvaskt og impotent. Kirken skal helst være som en dårekiste for floskelformuleringer. I en slags allmenngyldig miks flyter alt sammen og blir smakløst og uspiselig for den livshungrige. Og i denne vamle sausen skal man for alt i verden ikke drive religionskritikk. Men religionskritikk er selve nerven i den kristne kirke og ideologi. Jesus er selve religionskritikkens mester der han slynger sine spottende og krenkende ord mot de religiøse autoriteter, som igjen, selvfølgelig, brukte sin religiøse makt til å anklage ham for blasfemi og få ham drept.

Jesus, som Sokrates, ble drept for å drive saftig og kraftig religionskritikk. Denne kritikk er selve grunnlaget for vår sivilisasjon, og den har blitt holdt i hevd av andre heftige religionskritikere som Augustin og Luther.

Denne nypietismen som har grepet om seg i teologiske miljøer og i kirken generelt, står i grell kontrast til den gode liberale tradisjon som har vært selve kjennemerket på det beste i norsk teologi i mange tiår. Man viker nå tilbake for det tankesterke og prinsipielle og dyptborende. I stedet kommer teflonteologi, tynn kirkekaffe og konfliktvegring forkledd som toleranse.

Kirken i vår tid er full av selvkastrerte kirkeledere og bleke kontorteologer som alle er livredde for å si ting slik som de er, noe som tidligere var det lutherske korsteologiske aksiom. Men det er kun som et religionskritisk organ, som søker etter sannheten i Jesus Kristus, at den kristne kirke kan rettferdiggjøres også i fremtiden, ellers kommer den bare til å dø hen i det store og intetsigende religiøse mausoleum.

Trykt i Vårt Land 1. februar 2010.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.