Interlude: Coriolan-overtyren

Christine Mohn

Hittil har februar vært Beethoven-fri sone her på bloggen, og slik kan vi ikke ha det. Her er Bayerisches Staatsorchester (dvs. München-operaens orkester) og Carlos Kleiber med en høyoktanversjon av Coriolan-overtyren.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • cassanders.myopenid.com

    En dose Beethoven i ny og ne er da bare av det gode.
    Jeg mistenker at lydkvaliteten på Youtube stjeler atskillig av dynamikken i denne innspillingen. Jeg har en innspilling på vinyl, men det er en stund siden jeg har spilt den.
    Den er en av mine favoritter ved siden av pianosonatene og fiolinkonserten i D-dur.

    Nydelig tema fra takt 178 (Det har kanskje vært spilt tidligere også?)
    http://www.basso-continuo.com/Gloria_d/2007/MusicSheet/Coriolan.gif

    Cassanders
    In Cod we trust

  • sissel

    Jeg er desverre ikke så velbevandret innen klassisk musikk til at jeg gjenkjenner de enkelte komponistene. Derfor lurer jeg på om noen av dere kan fortelle meg hvilke musikkstykke (det kalles vel strengt tatt ikke “stykke, men jeg har ikke annet utrykk enn det) gårdagens ol-vinnerene i pardans danset etter i sin seiersoppvisning?

  • http://www.document.no Christine Mohn

    Sissel,

    For det første: Uttrykket “stykke” er korrekt i de fleste musikalske sammenhenger.

    For det andre: Jeg hater sport (jeg er tross alt grunnlegger og leder av Norges Jødiske Lobby:http://www.document.no/2007/10/den_jodiske_lobbyens_krav.html), men fordi vi ønsker å opprettholde et visst servicenivå her på bloggen, har jeg klart å finne ut av det du lurte på.:-)

    Det kinesiske paret som vant pardansen i går danset til Albinonis adagio i g-moll. Dette stykket er et av de mest berømte i den klassiske verden, det er en skikkelig tåreperse og er elsket av svært mange – meg selv inkludert.

  • Therion

    “Adagio di Albinoni”, ja.

    Mesteparten er vel konstruert (over et lite bass-fragment fra Albinonis hånd) av Albinonis noe senere landsmann Renato Giazotto.

    Orson Welles brukte den i sin versjon av “Der Prozess”, og den store Dreyer ville ha brukt den i Jeanne d’Arc om han hadde hatt lydfilm, sies det.

    Vi kan vel si at denne adagio er en slektning av Gaetano Pugnanis “Perludium og allegro”.

    Un pasticcio.

  • Therion

    Og for all del…..

    http://www.youtube.com/watch?v=spBOZa87xIY

    Dessverre er mesteparten som ligger på Youtube i treigeste laget.

  • Therion

    Scusi molto, signorini!

    Remo, non “Renato”

    http://en.wikipedia.org/wiki/Remo_Giazotto

    I kjærlig erindring.

  • http://Suprafon Suprafon

    Fint at tilstelninger som OL kan skjerpe interessen for klassisk musikk hos dem som i utgangspunktet ikke er interessert i denne musikkformen.

    Jeg tror det var i forbindelse med et VM i skiskyting i Russland at den berømte valsen til Sjostakovitch fra hans Jazz-suite ble brukt som kjenningsmelodi og dermed ble nesten en hit som du hørte, om ikke overalt, så mange steder etterpå.

    Hva det var som gjorde Albinonis adagio så kjent hos oss vanlige publikummere for en 40 år siden husker jeg ikke, men det kan ha vært en film. Musikk i filmer har betydd mye, om ikke alt, når gamle klassiske komposisjoner, særlig adagioer, plutselig har dukket opp fra glemselen og blitt nærmest hitlåter over natta. Noen husker vel Barbers “Adagio for strings” som ble brukt i “Hjortejegeren”, en adagio fra en av Mozarts klaverkonserter (21?) ble brukt i Elvira Madigan, adagioen fra Mahlers 5 (?) ble brukt i Viscountis (?) “Døden i Venedig”. Alle fikk bortimot hitstatus etter å ha blitt hørt i filmene.

    Italienske filmmakere er ofte flinke til å bruke flott musikk i sine filmer. Tenk på samarbeidet mellom Fellini og den Ravel-påvirkede Nino Rota i “Amercord”. Det er så flott at man kan gråte. Ingemar Bergmann var også god til å bruke klassisk musikk i sine filmer. Han gjorde den fineste pianokvintetten til Schumann populær ved å bruke den i en av sine filmer, jeg husker ikke hvilken.

    Og Christine. Jeg ser at Helene Grimaud skal spille Schumanns klaverkonsert i Konserthuset. Jeg ble litt skuffet over det. Jeg trodde (og håpet)at hun kom til Oslo for å gi en ren solokonsert, men det er visst slutt på den tiden da man i Oslo kunne oppleve mesterpianister i Gamle Logen eller i Universitetsaulaen. Og det er trist. Men kanskje går jeg i Konserthuset likevel.