Staten har siden 1987 pøst ut flere hundre millioner kroner til innvandrerforeninger som i hovedsak er organisert etter etniske skillelinjer. Kontrollen med hvordan pengene anvendes er svak, viser en rapport fra Rogalandsforskning.
En lesverdig artikkel av Einar Haakaas, Olga Stokke og Alf Endre Magnussen i Aftenposten, ruller opp det som etter hvert er blitt et kjent utslag av det flerkulturelle prosjektet: man har en ideologi og for å blåse liv i den pøser man penger inn i prosjekter som skal gi prosjektet luft under vingene. Det spares ikke på pengene. Når det gjelder støtte til innvandrerprosjekter finnes det nesten ikke begrensninger. Man pumper opp de flerkulturelle musklene, omtrent som kroppsbyggere på steroider. Som kjent har staten en stor kasse og har råd til mye dop.
Men artikkelen til Haakaas & co antyder at politikken er blitt kontraproduktiv: den fremmer etnifisering og segregering, ikke integrasjon. Foreningene er blitt klubber for venner, bekjente, og egne klaner, dvs. midler til befestning av egen innflytelse, bygging av nettverk, bevaring av stammekultur og sosial kontroll og trolig også korrupsjon.
Rogalandsforskning/Agderforskning har i en rapport fra 2007 slått fast at nær 80 prosent av organisasjonene som mottatt integreringsstøtte er etnisk basert. Ordningene er i liten grad evaluert. Rapporten sier at det er «en viss usikkerhet når det gjelder hva man oppnår med denne ordningen». Rapporten konkluderer også med følgende: «Nærmere tredjeparten av de innvandrerbaserte gruppene sier at de i hovedsak består av venner og bekjente».
Stiller spørsmål
Fafo-forsker Anne Britt Djuve har arbeidet med integrering og innvandring i en årrekke. Hun sier at det kan være bedre for innvandrere å være med i en etnisk forening fremfor ikke å være aktiv i det hele tatt.
– Men hvis hensikten med integreringsstøtte til innvandrerorganisasjoner er at de skal orientere seg mot det norske samfunnet, kan man stille spørsmål ved om dette er en fornuftig bruk av pengene, sier Djuve.
Hver nasjonalitet har et stort antall foreninger, ikke sjelden inndelt etter landsbytilknytning i hjemlandet. Noen ganger går skillet mellom organisasjonene ned på stammenivå. Bare i Oslo har 500 ulike innvandrerorganisasjoner søkt om offentlig støtte i en eller annen form i løpet av de siste ti årene. Blant disse organisasjonene er det:
54 somaliske
46 pakistanske
14 tyrkiske
13 tamilskeAntallet innvandrerorganisasjoner øker, og teller i dag omtrent 1000 organisasjoner på landsbasis. Støtten gis både i form av grunnstøtte knyttet til antall medlemmer i organisasjonen og ulike former for prosjektstøtte til integrering.
En veteran innen det norskpakistanske miljøet, Aslam Ahsan, skal ha honnør for ikke å spille for galleriet, men avkle myndighetenes politikk: Dette handler ikke om integrering, men det motsatte.
–Jeg synes det er veldig rart at fjerde generasjons innvandrere skal få støtte til medlemskap i en etnisk organisasjon. Ønsker man å ta vare på egen kultur er det opp til en selv. Det er ikke statens oppgave. Hvis man opprettholder slik støtte, virker det iallfall ikke integrerende. Etter min erfaring stopper aktiviteten i disse etniske organisasjonene ved utgangsdøren, sier han.
– De som bevilger pengene må se på om slik prosjektstøtte faktisk virker integrerende. Skal man bli en del av det norske samfunnet bør man delta på de norske arenaene, mener Ahsan.
Det er utrolig at det er en norskpakistaner som må si det mest opplagte av alle ting: integrering foregår på norske arenaer. Her støtter man opp om utvikling av parallelle arenaer, som gjør det mulig for innvandrere å leve i parallellkulturer.
Det ville ikke forbause om denne statlige støtten har spilt en slik negativ rolle, spesielt fordi kontrollen er så dårlig, og fordi tildelingen ikke problematiseres.
Støtten har vært fredet. Det har vært sosialdemokratiets svar på misjonering: man har vist sin godhet mot de fremmede ved å støtte deres kultur i det nye landet.
Nå når fasaden revner, kommer spørsmålene. Men man har mistet verdifulle år, og det er vanskelig å endre kurs, også for det offentlige, som taper prestisje.
Man har dessuten bygget opp et byråkrati som ut fra selvbevaring vil motsette seg endring. Man kan snakke om en asyl-og innvandringslobby som er stor og mektig. Sammen med representantene i de etniske miljøene utgjør de en formidabel maktfaktor.
Det gjøres lite for å problematisere deres rolle, som synes opplagt ved nærmere ettersyn. Det er oppløftende at en journalist som Einar Haakaas som har kulegravd drosjevindelen i Oslo, tar opp temaet.
Men det er ikke lett for en journalist å stille de grunnleggende, fundamentale spørsmål.
Liten eller ingen kontroll
Det fremgår av artikkelen at fylkesmannen nesten ikke foretar kontroll av pengebruken. Det er en praksis som inviterer til korrupsjon.
Ifølge Arne Thomassen, spesialrådgiver i Akershus fylkeskommune, er rapporteringen delvis mangelfull.
–Noen er flinke, noen er mindre flinke. Særlig er det mangelfull tilbakemelding om deltagelse i prosjektene, sier han.
Rapporten fra Rogalandsforskning/Agderforskning viser at bare én fylkeskommune besøker organisasjoner som har fått tilskudd til aktiviteter.
Her dukker den omvendte rasismen opp: Er det sannsynlig at myndighetene ville tillatt en tilsvarende lemfeldighet hvis det var etnisk norske støtten gikk til? Neppe. Saken ville raskt kommet på den offentlige dagsorden, og de ansvarlige ville blitt hengt ut.
Det skjer ikke når pengene går til “de gode”, som er etniske ikke-europeere. Dette er fariseisme, naivitet, nedlatenhet, og politisk maktbryde og arroganse i skjønn forening. På treet skal fruktene kjennes, og disse er bitre.
Drosjesvindelen i Oslo til 625 millioner er bare et forspill. Den virkelige store svindelen er det staten selv som er passiv og aktiv partner i, og støtten til innvandrerorganisasjonene er bare en litt større bit.