Hijab er åpenbart blitt en symbolsak for forholdet mellom innfødte og muslimer i Norge. Venstresiden er splittet. Uansett vil utfallet få konsekvenser. Muslimske talspersoner spiller et høyt spill når de unisont forsvarer hijab, og det i så krakilske og overspente toner at de motbeviser forestillingen om at de er moderate.
Det virker som om muslimene hever stemmen til det hysteriske hver gang det skjer en bevegelse i det norske politiske landskapet som flytter posisjonene. Er det klokt?
Det var sist lørdag at Heiki Holmås, avtroppende leder i Oslo SV, signaliserte at han var for forbud mot hijab i barneskolen. Aps nestleder Helga Pedersen hellet mot et forbud. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen gikk langt i å begrunne et nei til hijab. Partikollega Karin Andersen var også negativ.
Sterkest formulerte påtroppende leder av Oslo SV, Per A. Østvold seg i Klassekampen: Ett sted går grensen, og den går ved niqab og burka. Hva ville vi sagt om det kom en sekt til Norge som krevde at kvinner skulle holdes i bånd som bikkjer, spurte Østvold og krenket dermed mange muslimer.
Men forbud, se det sitter langt inne. Alle på venstresiden som stiller seg negativt til hijab, nøler ved et forbud. Likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken er kategorisk mot forbud. Statsminister Jens Stoltenberg sparket ballen videre til skoler og kommuner. Han ville ikke mene noe.
Det er her muslimske talsmenn setter inn støtet. De hever stemmen og kaster alle hensyn over bord. Det virker som om ord ikke betyr noe. Det spiller ingen rolle om de er helt på jordet og overdriver til det latterlige. De er Norges svar på “shock and awe”.
Uttalelsene/angrepene følger et mønster: Først overdriver man motpartens utspill helt ut i karikaturen. Dernest truer man med alvorlige konsekvenser hvis ikke man blir hørt.
Usman Rana har de siste måneder dyrket bildet av seg selv som moderat. Det er ikke mye moderat i omgangen med Helga Pedersen. Rana nekter seg ingenting.
- Helga Pedersen fremstår som Norges mørkekvinne og er en trussel mot det liberale demokratiet når hun ønsker at staten skal fungere som moralpoliti. Hvordan skal Norge ha internasjonal troverdighet i møte med klespoliti i Iran når Pedersen tar til orde for totalitære holdninger i Norge? sier han til Dagbladet.
Uttalelsene fra Pedersen tolker han som et symptom på at muslimsk synlighet blir sett på som et problem i Norge, og han er alvorlig bekymret for konsekvensene.
- Følgene av uttalelser som dette er at mange unge muslimer føler seg hetset og blir frustrerte. De føler seg fremmedgjort i sitt eget land. Slikt gir grobunn for radikalisering og gir ekstremistene vann på mølla. Det vet jeg, for jeg kjenner miljøet og det bekymrer meg, sier Rana.
Argumentasjonen er på et nivå som nesten ikke fortjener svar. Sammenligningen med Irans moralpoliti er absurd. Det er å snu ting fullstendig på hodet. Irans moralpoliti behandler jenter som mindreverdige. Et norsk forbud skal forsøke å hindre at det samme skjer med norske jenter med muslimsk bakgrunn. Ingen retoriske knep er for billige.
Å fremsette trusler er blitt en vanesak. Ranas trusler er skåret over samme lest som Mohyeldeen Mohammads.
Også Iffit Qureshi driver samme retoriske akrobatikk.
Skribent Iffit Qureshi reagerer sterkt.
- Hijab er ikke et reelt problem, men det gjøres til det. Vi trenger ikke et statlig moralpoliti som forteller oss hvordan vi skal kle oss. Forslag om forbud skaper fordommer mot en religiøs gruppe, sier hun til Dagbladet.
Hun viser til at undertrykkelse av minoriteter historisk har skapt stor splid.
- Her risikerer vi også at en liten jente blir kasteball mellom foreldrene og skolen. Hun får ikke føle seg trygg på sin egen religion, sier Qureshi
Qureshi er islamist. Det samme er Rana når det kommer til stykket. Ved hver korsvei greier norske muslimer å forspille den tillit og goodwill de kan ha opparbeidet seg. Mediene gjør dem en stor bjørnetjeneste ved å la dem holde på.
Men det verste ved Dagbladets oppfølging var ikke Rana og Qureshi, det var uttalelsene til tidligere byrådsleder i Oslo Erling Lae.
- Dette nærmer seg muslimsjikane. Hijab har aldri vært et problem i Oslo-skolen. Dette dreier seg om nedlatenhet og en misforstått likhetstanke, sier Lae, som også er tidligere byrådsleder i Oslo til Dagbladet.
Han leder nå et integreringsutvalg i Høyre og han er redd et forbud kan slå fullstendig galt ut.
- Forbud mot hijab er uttrykk for en snerpete formynderholdning som nærmer seg mobbing. Det er farlig fordi det kan gi grobunn for radikalisering i enkelte miljøer, sier Lae.
Hvordan bekymring og omsorg for muslimske jenters selvstendighet og frihet kan være sjikane og snerpete formynderholdning, er vanskelig å fatte. “Misforstått likhetstanke,” sier Lae. Han nærmer seg Ranas islamistiske retorikk som snur verden på hodet.
Det er det vi ser utvikle seg, spesielt i Oslo. Et sjikt av mennesker i tillitsverv og ledende posisjoner innen politikk, byråkrati og medier legger seg til samme vokabular som muslimer. Hvorfor er det problematisk? Fordi en del muslimske talsmenn som norsk offentlighet har valgt å gi talerett, ikke ser ut til å forstå språkets betydning, og heller ikke verdiene. Ord er noe man kan trikse og manipulere med for å oppnå ting. Kun på ett punkt står de fast: i forsvaret av muslimske verdier. Når norske talsmenn velger samme språk, er de med på å undergrave demokratiet og våre viktigste verdier, herunder jenters frihet.
Det er som en politisk forføring/forblindelse. Erling Lae burde selv vite hva som venter ham hvis disse kreftene får overtaket.