“En avisredaktør kan ikke sette troens objekt, Gud, på tiltalebenken.” Den sentensen står en professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo for. Hva skal vi med jihadister når vi har akademiske veivisere som Anne Stensvold? Det er som opplysningstiden aldri har eksistert.
Opphevelsen av etablerte prinsipper og verdier er et av postmodernismens kjennetegn. Ingen hever øyenbrynene når det trampes over grenser man ville sverget på var hugget i sten. Hadde professoren fattet rekkevidden av sine uttalelser, hadde hun neppe satt dem på trykk. Eller?
Det at en slik religionens primat med en slik selvfølgelighet settes over og foran ytringsfriheten, sier noe om kulturelle klima. Det er en krigserklæring mot alle som lever av og for ordet. Men kommer kulturarbeidere til å protestere og si “Ikke i mitt navn”?
Stensvold vil problematisere forholdet mellom presse og religion og de troende.
Norsk presse er privateid, og 99 prosent er sekulære. Det betyr at religionsdebatten styres av sekulære og kommersielle interesser. Det er vanskelig å se hvordan religion skulle kunne true ytringsfriheten.
Den setningen må leses flere ganger: Det er vanskelig å se hvordan religion skulle kunne true ytringsfriheten.
Hvor har professoren befunnet seg de siste tyve årene? Har hun hørt om Kurt Westergaard? Eller kanskje Stensvold mener at tegnere ikke har noe med å kritisere religion? Hun innfører et skille mellom Gud og de troendes handlinger. Det var nettopp sistnevnte Westergaard grep fatt i med sin turbantegning. Men det var ikke en del muslimer enig i. De mente det var et angrep på deres tro. Det kommer an på øynene som ser.
Det er det prinsippet Stensvold angriper. Likebehandling av religioner gjør at redaktørene oppkaster seg til dommere over det hun kaller “religionenes sannhetsregime”.
Ja, hvorfor skulle de ikke det? Religionene er skapt av mennesker. Hvilken annen målestokk har vi enn den menneskelige forstand, fornuft, følelser og intuisjon?
Det Stensvold sier fører oss tilbake til en tid da religionen hadde forrang fremfor det sekulære. Noe som til forveksling er lik islamistenes program, og kanskje ikke tilfeldig.
Det er å si velkommen til det religiøse diktaturet.
De ulike religionene i Norge har felles interesse av en sekulær presse som behandler alle religioner likt. Fra et religiøst ståsted er den sekulære offentlighetens relativisme allerede en tung pris å betale: For når alle religioner behandles likt, er det rådende prinsippet «sant for deg og ikke for meg». I dette ligger en grunnleggende religionskritikk – kritikk av religionenes sannhetsregime.
Må defineres klarere
For å sikre et rom for religioner i det moderne sekulariserte Norge, må religionskritikken defineres klarere. En avisredaktør kan ikke sette troens objekt, Gud, på tiltalebenken. Det er en trossak som tilhører religionenes domene. Pressens ansvar er å kritisere handlinger – ikke å saumfare religiøs tro. Hva de troende gjør i religionens navn, det må være religionskritikkens ansvarsområde. I dette perspektivet blir påstanden om at Muhammed-karikaturer er religionskritikk helt absurd.
Det er ikke Gud, Jahve eller Allah som snakker her. Det er en professor i religionshistorie, som fremfører tanker som kunne være hentet fra ayatollah Khomeini og som man må flere hundre år tilbake i europeisk historie for å finne maken til.
At denne brutale naivitet fremføres uanfektet, sier noe om mangel på dannelse i norsk akademia.
Stensvold er ikke alene. Dag Solstads slakt av den hellige ku ytringsfriheten var et forvarsel. Heller ikke da kom det noe særlig til reaksjon. Han ble ikke møtt med stormende jubel, men det ble heller ikke nazistens bokbål.
Gud på tiltalebenken
ANNE STENSVOLD – professor i religionshistorie, Universitetet i Oslo
Anne Stensvold i Aftenposten. Hennes innlegg er minst like opprørende som Mohyeldeen Mohammads jihad-trusler. Men de vil neppe avstedkomme samme voldsomme reaksjoner.