Fredag 12. februar var en spesiell dag. Det lå spenning i luften. Ville demonstrasjonen bli en gjentagelse av Gaza-opptøyene? Den ble ikke det. Men den ble noe annet, en manifestasjon av radikal islam i Norge.
Trusselen som ble slynget ut av Mohyeldeen Mohammad om at hvis “dagens utvikling fortsetter” vil Norge kunne oppleve en 11. september eller 7. juli, gikk som en dolk gjennom hjertene. Vi vil anta at det gjorde spesielt inntrykk på øvrighetspersoner, politikere, kultur- og medieeliten, alle som har investert mye av sin kapital i det flerkulturelle prosjektet. Mohammads ord var en knusende dom: “Vi har mislykkes”.
Det som gjør det ekstra illevarslende er at Stortingets visepresident sier ting som fyrer opp under den samme følelse av forurettethet, krenkelse og ydmykelse. Det er disse følelsene som er kullet som øker temperaturen og blokkerer for en fornuftig samtale.
Både under Rushdie-saken, karikaturstriden i Danmark og nå i Norge er det følelser det er snakk om. De er vanskelig tilgjengelige for korrektiv.
Det finnes nok av saker å bli forurettet over hvis man anlegger et muslimsk perspektiv. Men det kan man ikke gjøre i et demokratisk samfunn. Der må muslimer finne seg i å behandlet som alle andre. Hvis de protesterer og mener seg forskjellsbehandlet av den grunn, må de få beskjed om at de befinner seg i Vesten. Her er religion en privatsak.
Problemet er at myndighetene og eliten allerede har gitt ut særfordeler. De har signalisert at muslimenes følelser har krav på særlig vern og hensyn.
Denne korrektheten gjennomsyrer det offentlige og politikken. Hvis blasfemiloven og hijab i politiet hadde gått gjennom, ville det hatt uoverskuelige konsekvenser.
Det har gått opp for folk at islam er annerledes, og det gjør dem skremt. Myndigheter og eliten har ikke villet se det, de har tvert imot innrømmet muslimer særfordeler. På kammerset sies det noe annet, der er man bekymret. Men man våger ikke opptre aktivt og ansvarlig og sette Akhtar Chaudry på plass. Hvis offerlinjen får fortsette uimotsagt, fører den til martyrtenkning. Det er et logisk skritt: fra en aggressiv offerrolle til den ultimate aggresjon – martyriet.
Hvor stor risiko representerer dette? Dreier det seg ikke bare om en håndfull? Vel, på fredagens demonstrasjon deltok et sted mellom 2.000 og 3.000. Det er ganske mange når man vet at Islamsk Råd og andre talsmenn frarådet deltakelse.
Problemet er at det ikke går an å kvanfitisere. Når visepresidenten fyrer opp under den samme krenkelses- og ydmykelsesfølelsen, hjelper det ikke at han sier han ikke vil gå i tog.
Han går likevel i et tog. Et indre, usynlig tog, og han vet det godt: Han snakker til sine velgere, som er muslimene. Det er et farlig spill. Han gjør det helt åpent til norske journalister, han har en av våre høyeste posisjoner i det politiske liv, likevel spiller han det religiøse kortet.
Kulen er satt i bevegelse og vil fortsette til de ansvarlige deltagere i den offentlige samtalen våger å arrestere dette spillet. Hvis ikke vil radikaliseringen bare fortsette. Neste gang er det enda flere.
Demonstrasjonen var selvsagt en maktdemonstrasjon, for å avskrekke og true. Det er effektivt: “Se hvor sinte vi kan bli hvis dere ikke passer dere.”
Det blir nok lenge til en norsk avis våger å gjøre noe som kan provosere. Slik sett har Dagbladet gjort noe stupid: Avisen ga ekstremistene en grunn til å få mange med seg. De har på sin side demonstrert hva som rører seg og hvilket problem muslimer kan representere, hvis de ikke får motbør på en konstruktiv måte.
Men oppløsningen innen den norske eliten har kommet langt. Nå er det full forvirring. Man frykter det man ser, men kvier seg for å se problemene i sin fulle bredde.
Samtidig har ekstremismen mange fordeler. Ekstremistene er ikke så mange, men de har en egen evne til å få oppmerksomhet. Arfan Bhattis samrøre med Dagbladet er et perfekt eksempel. Abid Raja, Aftenposten og Antirasistisk Senter har villet la dem få en plass ved bordet.
Erik Fosse og Mads Gilbert ble helter for sin innsats. Men det kom en nisse med på lasset, en aksept for ekstremisme. Slik sett går det en rød linje fra Gaza-opptøyene til fredagens marsj gjennom Oslo.
Skal man stanse ekstremismen, må det et selvoppgjør og en selvransakelse til, og det vil gjøre vondt.
Men man må velge. Ekstremistene legger ikke skjul på sine hensikter: “Dere er advart.” Det er rene ord for pengene.