Om å drepe friheten og tegnere

Nina Hjerpset-Østlie

av CHRISTOPHER CALDWELL

En 28 år gammel somalisk islamist forsøkte angivelig å drepe den danske tegneren Kurt Westergaard med en øks om kvelden første nyttårsdag. Det var Westergaard som laget den mest kontroversielle av de tolv karikaturene av profeten Muhammed på oppdrag fra den Århus-baserte dagsavisen Jyllands-Posten i 2005. Det var hans tegning som viste en skjeggete mann med en turban formet som en bombe. Offentliggjøringen av karikaturene førte flere måneder senere til opptøyer over den muslimske verden. Danske ambassader ble brent i Iran, Syria og Libanon. Mer enn 200 personer døde.

Truslene mot herr Westergaard, som er 74 år gammel, har ikke tatt slutt siden. Han har vært nødt til å flytte ni ganger. I oktober arresterte amerikanske myndigheter to radikale muslimer i Chicago som visstnok hadde planlagt å drepe ham og Flemming Rose, redaktøren hos Jyllands-Posten som fikk laget karikaturene. De mistenkte hadde allerede vært i Danmark, angivelig for å ta avisens lokaler i nærmere øyesyn. Danske myndigheter har grepet inn for å beskytte Westergaard mot flere troverdige dødstrusler. De bygde om badeværelset hans til en solid bunker, komplett med ståldør og en panikk-knapp for kontakt med det lokale politiet, en detalj som sannsynligvis reddet hans liv. Angriperen hakket løs på døren til ingen nytte mens Westergaards fem år gamle barnebarn så på. Westergaard forventer at dødstruslene mot ham vil vedvare livet ut. Det ser ikke ut til å ha svekket hans likefremme temperament. «Det som vil skje i det lange løp,» sa han i et radiointervju i fjor, «er selvsagt at vår kultur – den materialistiske, overlegne kulturen – vil seire.»

Men de konstante truslene mot Westergaard er en indikasjon på en alvorlig utfordring for de frie samfunnene, og de viser at vi fortsatt kanskje undervurderer betydningen av den danske karikaturstriden. Rene kriminelle er som regel ikke så oppsatt på å sende sine ofre i en tidlig grav. Mannen som angrep Westergaard ved nyttår ser også ut til å ha hatt langsiktige planer. Han er far til tre barn, har oppholdstillatelse i Danmark, og har vært i landet i tolv år. Men han har i følge dansk etterretningstjeneste forbindelser til både den østafrikanske grenen av Al Qaeda og den voldelige, somaliske ungdomsbevegelsen Al Shabaab. Angrepet på Westergaard var ikke først og fremst en forbrytelse. Det var et tilfelle av politisk vold. Målet var etter beste skjønn ikke å stjele Westergaards penger, men å håndheve «justis» på en måte som skulle endre samfunnets regler og folks adferd.

En stats autoritet bygger som Max Weber sa på et voldsmonopol. Hva ytringsfriheten på religionens område angår, har regjeringens voldsmonopol blitt brutt i Danmark. Det finnes en annen aktør på markedet, som erklærer at tegninger oppfattet som anti-islamske straffes med døden. Et mønster av politisk vold mot vanlige borgere er noe Vest-Europa ikke har opplevd på mer enn et halvt århundre. Noen beskriver radikal islam som en form for totalitarisme, eller «islamofascisme». Det er en overforenkling. Selv om han hadde kontakt med Al Qaeda, opererte mannen som ønsket Westergaard død sannsynligvis alene.

Men denne makten til å true er potensielt avgjørende, selv om den er uformell. Det er den samme makten som utøves av dem som truer journalister i Russland og dreper politimenn i Mexico, eller den samme som Ku Klux Klan utøvet i USAs sørstater for et århundre siden. Slike handlinger er lovgivende. Det er bemerkelsesverdig hvor få personer det er nødvendig å skade for å oppnå dette. Lars Løkke Rasmussen, den danske statsministeren, benyttet ikke en klisjé da han beskrev angrepet på Westergaard som «et angrep på vårt åpne samfunn». Så snart en kilde til forutsigbar vold dukker opp i et åpent samfunn, må myndighetene gjøre noe for å stoppe den.

Ideene om «minoritet» og «majoritet», som i årtier har vært velmenende vestlige regjeringers viktigste måte å forstå lov og rett på, er ikke til noen hjelp stilt overfor en slik oppgave. Det er opplagt at kun et mindretall av danske muslimer, og et enda mindre mindretall av alle dansker, er voldelige og radikale islamister. Men selv om den minoriteten er uhyre liten, er den stor nok. Så lenge den er i stand til å rette troverdige dødstrusler mot enhver som ringeakter islam, kan den gi islam en privilegert status blant Danmarks religioner.

Med all den strid og ødeleggelse offentliggjøringen av de danske karikaturene har avstedkommet, har den vist seg å være en akkurat så avslørende øvelse som Rose sa det ville bli. Kunstnere snakker om å «teste grensene» for ytringer, men det er ofte tale om uekte eller akterutseilte grenser, ting som folk for all del ville hysje ned for en femti års tid siden, men som ingen bryr seg noe særlig om i dag, blant annet sex.

Men Rose avslørte et virkelig tabu, et tabu understøttet av vold. På denne måten viste han oss at vi har et stort problem. Politisk vold har til hensikt å fremme en sak – i dette tilfellet spesiell hensyntagen til islam. Hvis en stat ikke kan stanse volden direkte, vil offentligheten forlange at den stanses indirekte ved å motarbeide årsaken som volden står til tjeneste for. Den økende populariteten til Geert Wilders’ parti i Nederland, folkeavstemningen om forbud mot minareter i Sveits, forslaget om å forby burkaer i Frankrike – alt dette er desperate tiltak som fremmes for å erklære at islam ikke er Europas viktigste religion. «Dette er krig,» skrev det bredt favnende franske ukeskriftet L’Express på lederplass i kjølvannet av mordforsøket på Westergaard. «Å unnvike denne konflikten ville være å kjøpe seg ro i dag til en forferdelig pris betalt med blod i morgen.» Konklusjonen lød: «Det er nødvendig å bannlyse alle former for heldekkende slør [burkaer] i våre offentlige rom.» Det ser ut som en konklusjon som ikke følger av premissene, men det gjør den likevel.

Den amerikanske journalisten Christopher Caldwell (f. 1962) er seniorredaktør i det amerikanske tidsskriftet The Weekly Standard, og er aktuell med boken Reflections on the Revolution In Europe. Denne artikkelen stod opprinnelig i Financial Times, og er oversatt av Christian Skaug.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.