Om å drepe friheten og tegnere

Nina Hjerpset-Østlie

av CHRISTOPHER CALDWELL

En 28 år gam­mel soma­lisk isla­mist for­søkte angi­ve­lig å drepe den danske teg­ne­ren Kurt Wes­tergaard med en øks om kvel­den første nytt­års­dag. Det var Wes­tergaard som laget den mest kon­tro­ver­si­elle av de tolv kari­ka­tu­rene av pro­fe­ten Muham­med på opp­drag fra den Århus-baserte dags­avi­sen Jyllands-Posten i 2005. Det var hans teg­ning som viste en skjeg­gete mann med en tur­ban for­met som en bombe. Offent­lig­gjø­rin­gen av kari­ka­tu­rene førte flere måne­der senere til opp­tøyer over den mus­limske ver­den. Danske ambas­sa­der ble brent i Iran, Syria og Liba­non. Mer enn 200 per­soner døde.

Trus­lene mot herr Wes­tergaard, som er 74 år gam­mel, har ikke tatt slutt siden. Han har vært nødt til å flytte ni gan­ger. I okto­ber arres­terte ame­ri­kanske myn­dig­he­ter to radi­kale mus­li­mer i Chi­cago som visst­nok hadde plan­lagt å drepe ham og Flem­ming Rose, redak­tø­ren hos Jyllands-Posten som fikk laget kari­ka­tu­rene. De mis­tenkte hadde alle­rede vært i Dan­mark, angi­ve­lig for å ta avi­sens loka­ler i nær­mere øyesyn. Danske myn­dig­he­ter har gre­pet inn for å beskytte Wes­tergaard mot flere tro­ver­dige døds­trus­ler. De bygde om bade­væ­rel­set hans til en solid bun­ker, kom­plett med stål­dør og en panikk-knapp for kon­takt med det lokale poli­tiet, en detalj som sann­syn­lig­vis red­det hans liv. Angri­pe­ren hak­ket løs på døren til ingen nytte mens Wes­tergaards fem år gamle barne­barn så på. Wes­tergaard for­ven­ter at døds­trus­lene mot ham vil ved­vare livet ut. Det ser ikke ut til å ha svek­ket hans like­fremme tem­pe­ra­ment. «Det som vil skje i det lange løp,» sa han i et radio­in­ter­vju i fjor, «er selv­sagt at vår kul­tur – den mate­ria­lis­tiske, over­legne kul­tu­ren – vil seire.»

Men de kon­stante trus­lene mot Wes­tergaard er en indi­ka­sjon på en alvor­lig utford­ring for de frie sam­fun­nene, og de viser at vi fort­satt kan­skje under­vur­de­rer betyd­nin­gen av den danske kari­ka­tur­stri­den. Rene kri­mi­nelle er som regel ikke så opp­satt på å sende sine ofre i en tid­lig grav. Man­nen som angrep Wes­tergaard ved nyttår ser også ut til å ha hatt lang­sik­tige pla­ner. Han er far til tre barn, har opp­holds­til­la­telse i Dan­mark, og har vært i lan­det i tolv år. Men han har i følge dansk etter­ret­nings­tje­neste for­bin­del­ser til både den østafri­kanske gre­nen av Al Qaeda og den vol­de­lige, soma­liske ung­doms­be­ve­gel­sen Al Sha­baab. Angre­pet på Wes­tergaard var ikke først og fremst en for­bry­telse. Det var et til­felle av poli­tisk vold. Målet var etter beste skjønn ikke å stjele Wes­tergaards pen­ger, men å hånd­heve «jus­tis» på en måte som skulle endre sam­fun­nets reg­ler og folks adferd.

En stats auto­ri­tet byg­ger som Max Weber sa på et volds­mono­pol. Hva ytrings­fri­he­ten på reli­gio­nens område angår, har regje­rin­gens volds­mono­pol blitt brutt i Dan­mark. Det fin­nes en annen aktør på mar­ke­det, som erklæ­rer at teg­nin­ger opp­fat­tet som anti-islamske straf­fes med døden. Et møns­ter av poli­tisk vold mot van­lige bor­gere er noe Vest-Europa ikke har opp­levd på mer enn et halvt århundre. Noen beskri­ver radi­kal islam som en form for tota­li­ta­risme, eller «isla­mo­fa­scisme». Det er en over­for­enk­ling. Selv om han hadde kon­takt med Al Qaeda, ope­rerte man­nen som ønsket Wes­tergaard død sann­syn­lig­vis alene.

Men denne mak­ten til å true er poten­si­elt avgjø­rende, selv om den er ufor­mell. Det er den samme mak­ten som utøves av dem som truer jour­na­lis­ter i Russ­land og dre­per politi­menn i Mex­ico, eller den samme som Ku Klux Klan utøvet i USAs sør­sta­ter for et århundre siden. Slike hand­lin­ger er lov­gi­vende. Det er bemer­kel­ses­ver­dig hvor få per­soner det er nød­ven­dig å skade for å oppnå dette. Lars Løkke Ras­mus­sen, den danske stats­mi­nis­te­ren, benyt­tet ikke en kli­sjé da han beskrev angre­pet på Wes­tergaard som «et angrep på vårt åpne sam­funn». Så snart en kilde til for­ut­sig­bar vold duk­ker opp i et åpent sam­funn, må myn­dig­he­tene gjøre noe for å stoppe den.

Ide­ene om «mino­ri­tet» og «majo­ri­tet», som i årtier har vært vel­me­nende vest­lige regje­rin­gers vik­tigste måte å for­stå lov og rett på, er ikke til noen hjelp stilt over­for en slik opp­gave. Det er opp­lagt at kun et mindre­tall av danske mus­li­mer, og et enda mindre mindre­tall av alle dans­ker, er vol­de­lige og radi­kale isla­mis­ter. Men selv om den mino­ri­te­ten er uhyre liten, er den stor nok. Så lenge den er i stand til å rette tro­ver­dige døds­trus­ler mot enhver som ringe­ak­ter islam, kan den gi islam en pri­vi­le­gert sta­tus blant Dan­marks religioner.

Med all den strid og ødeleg­gelse offent­lig­gjø­rin­gen av de danske kari­ka­tu­rene har avsted­kom­met, har den vist seg å være en akku­rat så avslø­rende øvelse som Rose sa det ville bli. Kunst­nere snak­ker om å «teste gren­sene» for ytrin­ger, men det er ofte tale om uekte eller akterut­seilte gren­ser, ting som folk for all del ville hysje ned for en femti års tid siden, men som ingen bryr seg noe sær­lig om i dag, blant annet sex.

Men Rose avslørte et vir­ke­lig tabu, et tabu under­støt­tet av vold. På denne måten viste han oss at vi har et stort pro­blem. Poli­tisk vold har til hen­sikt å fremme en sak – i dette til­fel­let spe­si­ell hen­syn­ta­gen til islam. Hvis en stat ikke kan stanse vol­den direkte, vil offent­lig­he­ten for­lange at den stan­ses indi­rekte ved å mot­ar­beide årsa­ken som vol­den står til tje­neste for. Den økende popu­la­ri­te­ten til Geert Wil­ders’ parti i Neder­land, folke­av­stem­nin­gen om for­bud mot mina­re­ter i Sveits, for­sla­get om å forby bur­kaer i Frank­rike – alt dette er despe­rate til­tak som frem­mes for å erklære at islam ikke er Euro­pas vik­tigste reli­gion. «Dette er krig,» skrev det bredt fav­nende franske uke­skrif­tet L’Express på leder­plass i kjøl­van­net av mord­for­sø­ket på Wes­tergaard. «Å unn­vike denne kon­flik­ten ville være å kjøpe seg ro i dag til en for­fer­de­lig pris betalt med blod i mor­gen.» Kon­klu­sjo­nen lød: «Det er nød­ven­dig å bann­lyse alle for­mer for hel­dek­kende slør [bur­kaer] i våre offent­lige rom.» Det ser ut som en kon­klu­sjon som ikke føl­ger av pre­mis­sene, men det gjør den likevel.

--

Den ame­ri­kanske jour­na­lis­ten Chris­top­her Cald­well (f. 1962) er senior­re­dak­tør i det ame­ri­kanske tids­skrif­tet The Weekly Stan­dard, og er aktu­ell med boken Reflections on the Revo­lu­tion In Europe. Denne artik­ke­len stod opp­rin­ne­lig i Finan­cial Times, og er over­satt av Chris­tian Skaug.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.