Christopher Caldwell har to brutale sannheter til europeerne. Den ene er at muslimene er kommet for å bli. Europeerne må derfor finne et modus vivendi med dem. Hvordan er det store spørsmål som gjennomsyrer alt og alle.
Den andre sannheten følger av den første: der hvor en sterk, kollektiv religion møter en svak, individ-basert, vil den sterke vinne. Det er noe av det samme Osama bin Laden sier: når folk ser en stor og sterk hest og en svak og gammel, vil de velge den sterke.
Tar man denne innsikten inn over seg vil mye av debatten fortone seg som irrelevant: det er ikke teknologisk nivå eller økonomisk makt det kommer an på. Det er hva som bor i hjertene. Den som har en sterk tro vil vinne over den som har en svak tro.
Som norske aviser elsker å fortelle: kirkebenkene er tomme. Den skadefryden de konstaterer dette med, sier mye. De siste ti-tyve årene har eliten godtet seg over at vår egen kultur har forfalt. Dvs. kultur som fornøyelse og underholdning står sterkere enn noen gang, og kultur for the chattering classes. Men kultur som det du ikke kan leve uten, som det du vil ofre livet for, er marginalisert. Det lever i det skjulte, ikke-anerkjent, upåaktet.
For det store flertall, for de som lever på solsiden, er kultur noe man kan velge etter kafeteria-prinsippet: pick and choose. Ungdommen er opplært til å tro at kultur er konsum, mote, globalisering, og at alt egentlig er et ustoppelig supply: det tar aldri slutt, enten det er olje eller kultur.
Det kan bli tøft å lære om igjen, når kultur blir et spørsmål om det er noe det er verdt å dø for.
Hvorfor skulle denne situasjonen oppstå? Fordi multikulturalismen, det politisk korrekte fører til oppløsning og konflikt. Den tærer på den sosial og kulturelle kapitalen som har vært bygget opp i århundrer. Den forbruker den fort og later som om prosjektet er flyvedyktig.
Allerede nå ser vi tendenser til at fasaden sprekker, for det er det Den nye vin er, fasade.
Lærekurven vil bli bratt. Men det samme skjedde under annen verdenskrig. Når det først ble alvor, forsto folk.
Med dagens kulturmøte er det annerledes: det skjer mange ting på en gang, og det er mye støy.
Det gode med Caldwells analyse er at det viser en vei ut, selv om budskapet er brutalt. Han sier: glem det sekulære, liberale, individualiserte samfunnet. Det holder ikke mot kollektivismen i islam. Det liberale samfunnet vil bli spiddet på sine egne friheter.
Det eneste som kan stå imot er en tro som er like sterk.
Historisk har det vært kristendommen. Vårt forhold til kristendommen har vært preget av luksus; også den har vi greid oss uten. Hva som vil skje med folk når det går opp for dem at de lever på og er bærere av en to tusen år gammel tradisjon, er vanskelig å si. Men den rike arven er der. Det er bare å ta steget inn i historien, som også rommer opprøret mot Kirken; i form av Opplysningen. Men Opplysningen står i et givende og dialektisk forhold til troen. Dette er danskene gode på. Kai Sørlander er glimrende på sammenhengen mellom kristendom og demokrati, og Ralf Pittelkow er glimrende til å forklare hvordan Opplysningstiden empowered den enkelte, og satte autoritetene, stat og myndighet til å tjene borgeren, ikke omvendt. Mens individet fikk frisatt sin fantasi og skaperkraft. Det er denne kraften som er den virkelige motor i vårt høyt utviklede samfunn.
Ingenting er hva det ser ut som og utgir seg for:
Norge ligger i dag under for en uuttalt konventikkelplakat; bare de autoriserte får lov å preke i de politiske kirker, som kalles medier. Der vokter presteskapet nidkjært over talerstolen.
Men hvorfor skulle ikke et kommunikasjonssamfunn være underlagt tankekontroll? At det skulle være en selvmotsigelse er noe vi er innbilt.
Den måte kristendommen og humanismen er blitt detronisert på de senere år, er et studie i en kulturrevolusjon ovenfra.
Norges elite er et tynt sjikt. Avstanden til grasrota er stor. En kulturreligiøs renessanse kan forhindre at folket blir anti, at det er de negative følelsene som biter seg fast.
Det ville ikke være bra. Folk må ha noe å tro på. Noe positivt. Ironien som stiger opp av Oslo-gryta dreper selv den mest livskraftige plante.
Dette vil kunne stabilisere forholdet til muslimene: hvis nordmenn vedkjenner seg sin historie og sin tro vil det være kategorier de er fortrolig med. De kjenner det fra sin egen bakgrunn: de kommer fra et muslimsk land, nå er de kommet til et kristent. De forstår at det betyr noe.
Et kristenhumanistisk land kan tillate seg å trekke opp grenser: Det vil ha noen røde linjer. Feks. i forhold til kvinner/jenter. Det norske samfunnet kan si: vi finner oss ikke i at jentunger påtvinges hijab, vi vil heller ikke ha det i skolen og i det offentlige. Det er helt opp til nordmenn å definere, og muslimene vil forstå. De vil akseptere begrunnelsen. Motvillig.
Det farlige nå er at de politisk korrekte har avgitt løfter som det ikke er dekning for. De har ikke hatt dekning blant folket. De har også gitt inntrykk av en reorientering ikke bare av innretningen på samfunnet og et nytt Vi, men også utenrikspolitisk; Norge har lagt seg på en antiamerikansk og antiisraelsk kurs. Er det noe rart at muslimene tror på løftene? De får signaler hver eneste dag om at Norge innstiller seg på en ny fremtid.
Hva skjer når bildet revner?
Hvis muslimene fikk beskjed om at Norges interesser som kristenhumanistisk land er å støtte Israel og USA, ville mye usikkerhet forsvinne.
Det er visse ting som er selvfølgelige. Eller rettere: var selvfølgelig. At de politisk korrekte har greid å rokke ved disse selvfølgelighetene, som gjelder alt fra kultur og tro til utenrikspolitisk orientering, sier noe om hvor langt de har kommet med sitt arbeid.
Men det er ennå ikke for sent å snu.
Christopher Caldwell: Reflections on the Revolution in Europe.