Ærede israelske president, ærede president i Knesset, ærede statsminister, ærede representanter, myndigheter og inviterte,
Det er en stor ære for meg, og det er en stor ære for Italia, å kunne tale i denne respektable forsamling, selve symbolet på de demokratiske verdiene deres land er bygget på. Dette parlamentet representerer en av nittenhundretallets aller største begivenheter. Dette parlamentet var i 1948 vitne til at mennesker fra alle verdenshjørner med en rekke forskjellige språk, etter Holocausts redsler endelig opprettet en fri og demokratisk, jødisk stat. Dere representerer idealer som er universelle, dere er det fremste eksemplet på frihet og demokrati i Midtøsten, et eksempel som har dype røtter i Bibelen og i den sionistiske ideen.
Som både pave Johannes Paul II og rabbiner Elio Toaff har sagt, er det jødiske folket for oss en «storebror». Grunnlaget for vårt vennskap, for vårt brorskap, er et sivilisasjons- og skjebnefellesskap, en felles kjærlighet til forståelsen mellom folkene på jorden og deres fredelige sameksistens.
Dessverre må jeg minne om at Italia i 1938 skitnet seg selv til med de infame raselovene, som stred mot århundrer med kosmopolittisk sivilisasjon og respekt for mennesket og dets verdighet. Men det italienske folket fant styrke til å gjenopprette verdigheten gjennom kampen mot nazi-fascismen, og man var vitne til stort mot fra mange sivile helter, blant disse Giorgio Perlasca, som brakte svært mange jøder i sikkerhet. Og under det nylige møtet mellom pave Benedikt XVI og det jødiske samfunnet i Roma, minnet sistnevntes formann om innsatsen til de katolske nonnene i Santa Marta-klosteret i Firenze, hvor flere titalls jøder ble tatt imot og reddet fra nazistenes forfølgelser.
I dag er Israels sikkerhet innenfor sine grenser og dets rett til å eksistere som en jødisk stat, for oss et etisk valg og et moralsk imperativ, mot enhver tilbakevenden av antisemittismen og revisjonismen, og mot Vestens hukommelsestap. Vårt vennskap med Israel er likefrem, åpenhjertig og gjensidig. Det er ikke bare vakre ord, det er ikke bare diplomati; det kommer fra hjertet, det sitter dypt i vår sjel. De bilaterale forholdene mellom Italia og Israel er utmerkede. I enhver sak er det oppriktigheten som gjelder, samt en søken etter fullstendig, nyttig og produktiv overenskomst. Vårt samarbeid er en av min regjerings meritter, og det er til stolthet og tilfredshet i den italienske opinionen.
Jeg er i denne høytidelige stund glad for å minne om at Italia reagerte med en storslagen «Israel Day» i solidaritet og hengivenhet da menneskebombene spredde død i Haifa, i Tel Aviv og i Jerusalem, på deres busser, på deres møtesteder, under deres brylluper, under deres religiøse seremonier. Italia er stolt av de mange solidaritetshandlingene overfor deres land, som f.eks. vår regjerings beslutning om ikke å delta ved Durban II-konferansen i Genève, hvor man ville vedta sanksjoner mot Israel med uakseptable beskyldninger om vold og rasisme. Eller vår stemme mot Goldstone-rapporten, som hadde til hensikt å kriminalisere Israel for reaksjonen på rakettene Hamas sendte fra Gaza.
Vi kjemper sammen med dere mot enhver mulig tilbakevenden av antisemittismen i Europa og resten av verden, og sammen med dere sørger vi for å gjøre fredsinnsatsen og kampen for Israels eksistens og sikkerhet til en og samme sak. Spredningen av demokratiet til alle klodens folkeslag, i den grad det er mulig, og forsvaret av friheten som et ubetvingelig behov hos alle mennesker, er et imperativ som forener oss og som kommer fra vår tro, fra vår jødisk-kristne kultur, fra vår felles oppfatning av mennesket og historien.
Vi er forent gjennom forsvaret av det frie demokratiet mot fanatismen, mot fordommene, mot overtroen, mot voldsbruken som misbruker Guds navn. Det som motiverer oss til denne kampen, er overbevisningen om at alle menn og kvinner i verden, uansett hva slags tro, hudfarge eller etnisk opphav de har, ønsker frihet. Israel, deres stat, er virkelig symbolet på denne muligheten til å bli fri og til å opprettholde et levende demokrati også utenfor Vestens grenser, og det er nettopp derfor denne statens nærvær er så uutholdelig for fanatikere i hele verden. Derfor ser frihetselskende mennesker over hele verden på deres land som et positivt, smertefullt og stolt symbol på en storslagen historie som taler om kjærlighet, om frihet, om rettferdighet, om kamp mot det onde. Og vi frihetselskende verden over takker dere for at dere finnes.
Kjære venner, etter den 11. september har vi forstått den definitive og globale naturen til utfordringen mot vår måte å leve på og mot vår måte å praktisere friheten på, vår likestilling, vårt vern av livet, friheten og sikkerheten. Ti år tidligere hadde Tel Aviv blitt rammet av Saddam Husseins Scud-raketter, og etter år 2000 var det den andre intifadaens terrorbølge som satte deres folks motstandskraft på en hard prøve.
Vi italienere var fra første stund klar over at utfordringen fra terrorismen ikke bare var rettet mot USA og Israel, men mot alle demokratiske land i Vesten, og også mot de moderate arabiske landene. Siden da har vi gjort vårt, fra Irak til Afghanistan og fra Bosnia til Libanon, for å bekjempe terrorismen og legge til rette for freden. Med våre soldater og våre fredsbevarende operasjoner, har vi bidratt til å gjøre verden sikrere og mer rettferdig, og for det har vi betalt en høy pris i form av menneskeliv.
Italia stiller seg heller ikke likegyldig overfor truslene mot Israel og dets folks sikkerhet. Til forskjell fra det som skjedde før og under den annen verdenskrig, kan ikke antisemittismens råskap lenger få hente næring fra den medskyldige likegyldigheten hos andre regjeringer.
I en situasjon hvor det er risiko for nye katastrofer, må hele det internasjonale samfunnet bestemme seg for å tale klart ut, utvetydig og enstemmig, om at det ikke er akseptabelt med atomvåpen i hendene på en stat hvis ledere åpent har erklært sitt ønske om å tilintetgjøre Israel, foruten å benekte Holocaust og den jødiske statens legitimitet. På dette punktet kan det ikke aksepteres noen ettergivenhet. Det må oppnås en bredest mulig enighet internasjonalt for å forhindre og kullkaste det iranske regimets farlige planer.
Strategien som må følges er multilaterale kontroller av den militære utviklingen i det iranske kjernefysiske programmet, resolutthet i forhandlinger og effektive sanksjoner. Vi må forlange krystallklare garantier fra regjeringen i Teheran, følge fremgangen i forhandlingene kontinuerlig, og med besluttsomhet få Iran til å forplikte seg til å la Det internasjonale atomenergibyrået foreta sine inspeksjoner. Selvsagt må man ikke avvise noe som helst velvillig signal fra iransk side, men det må sies åpent ut at dialogens anstrengelser ikke kan hånes av forhaling eller av lureriets logikk
Kjære representanter, myndigheter og venner, hva angår Midtøsten-spørsmålet vet dere godt at våre anstrengelser alltid har vært rettet mot en tostatsløsning, en jødisk, Israel, og en palestinsk stat, som lever side om side i fred og sikkerhet.
I dag virker det som om denne løsningen - to stater, to folk - også deles av EU, USA og de viktigste partnerne i den arabiske verden, foruten dere og det palestinske lederskapet. Og jeg må gi statsminister Netanyahu anerkjennelse for det motet han har vist ved å etterstrebe denne løsningen og forklare den for sitt folk.
I 1994 foreslo jeg som italiensk regjeringssjef en «Marshall-plan» for økonomisk utvikling av de palestinske områdene. Og i dag er mitt land stadig mer involvert i det humanitære arbeidet blant palestinere, foruten samarbeidet hva angår sanitærforhold, kultur, infrastruktur og turisme, og jeg er fortsatt overbevist om at en fungerende økonomi er svært viktig for å kunne gi håp om en fremtid for det palestinske folket, som har lidd meget, og som ønsker varig fred. Tanken om fred gjennom velstand er et verdifullt redskap for eliminasjon av de psykologiske og ideologiske forutsetningene for volden. Jeg er dog oppmerksom på de tallrike vanskelighetene på veien mot den freden som hele verden ønsker.
Men vi håper på et vendepunkt som for alltid vil sette voldskulturen til side, et vendepunkt som får det palestinske folket til å se fremtiden tillitsfullt i møte, foruten å betrakte forholdet til den jødiske staten som en mulighet til egen utvikling, og ikke et hinder som må ryddes av veien.
Jeg henvender meg i dag til president Abbas med en inntrengende appell om å vende tilbake til forhandlingsbordet, for slik å få i stand en historisk avtale om fred og økonomisk utvikling for sitt land og sitt folk, og dermed kunne opprette den palestinske staten som det internasjonale samfunnet venter på. Jeg henvender meg også til min kjære venn, statsminister Netanyahu, for å be ham om å bekrefte sine forslag og sine tilbud for å få dialogen i gang igjen, idet han tar hensyn til ønskene og oppmuntringen fra landene som er venner av Israel, som Italia, USA og de andre europeiske partnerne. Vi har bedt, og vil fortsette å be, om at dette håpet kan innfris.
Kjære venner, jeg takker dere for den fantastiske gjestfriheten og hengivenheten dere har vist meg. Vit at vi står ved deres side i byggingen og forsvaret av verdiene som forener oss, og som gjør Israel til en forpost for den europeiske og vestlige kulturen, kulturen som er basert på menneskets verdighet og storhet, mennesket skapt i Guds bilde. Det er den kulturen og de verdiene som gjør deres land til et sant demokrati, til et fritt samfunn som er stolt av sin frihet, til en fri og demokratisk stat på linje med de europeiske demokratiene.
Denne følelsen, denne min dyptfølte overbevisning, har i mange år fått meg til å hevde at deres plass, Israels plass, er blant Europas nasjoner, som fullt medlem av Den europeiske union. Dette er min drøm, dette er mitt ønske.
Jeg takker dere igjen av hele mitt hjerte for deres gjestfrihet og deres vennskap. I det italienske folkets navn ønsker jeg dere og hele Israels folk fred, sorgløshet og velstand. Leve Israel! Leve Italia! Leve freden og friheten!
Falskmynteri
Hezbollah is not the IRA
Islamist groups have invited a whole set of analogies purportedly aimed at better explaining them and how best to deal with them. One such analogy that has gained currency in recent years is the oft-encountered comparison between Islamist groups and the Irish Republican Army.
The point of the comparison is to show that as the IRA was purportedly co-opted through dialogue, the same method can be applied to other armed organizations as well. Hence, the argument runs, only such a peaceful process, and not military coercion, will lead to any given group’s decision to abandon violence, and ultimately to disarm and integrate into democratic politics. Of course, forsaking violence is not a prerequisite for dialogue, and engagement is further facilitated by a nifty conceit distinguishing a group’s “military wing” from its ostensibly more moderate or pragmatic “political wing.” Indeed, the British are currently pursuing this policy with Hezbollah – and going nowhere.
The argument has just been trotted out again in a rather fantastical and factually handicapped piece by Steven Simon and Jonathan Stevenson on the Foreign Affairs website.
The two authors get off to a sound start, noting a major difference between the IRA and Hezbollah, namely the organic ties between the Party of God and Iran, which have no parallel in the IRA. However, when they elide that inconvenient fact and nonetheless claim that “the similarities between the two cases are no less striking than the differences,” their argument goes off the tracks.
One “similarity,” they contend, is that both Hezbollah and the IRA have “political wings.” But this is misleading, not least of all because Hezbollah rejects and ridicules the proposition that it has a “political wing” separate from a “military” one.
Even if everyone knew that the IRA and its political wing, Sinn Fein, were separate only in name, Sinn Fein’s leaders still tried to deny any organizational links or knowledge of IRA operations. But that’s not how Hezbollah works. For instance, in an interview with the Los Angeles Times last spring, Hezbollah’s deputy secretary general, Naim Qassem, dismissed the supposed dichotomy outright. “All political, social and jihad work is tied to the decisions of this leadership,” he said. “The same leadership that directs the parliamentary and government work also leads jihad actions.”
In other words, far from being ready to “shift more decisively to the political realm,” as Simon and Stevenson contend, Hezbollah sees involvement in politics as serving its broader, regional, agenda: “resistance.”
It’s bad enough to misunderstand Hezbollah, but to make the case that engagement in peaceful dialogue is what leads to moderation and disarmament is to distort the historical record regarding the IRA as well. The British did not bring the IRA “in from the cold” through peaceful talks with its “political wing.” Rather they forced them to the table after infiltrating their ranks and cultivating informers even in the top echelons of the movement. Information from these informers was secretly passed to Loyalist paramilitary forces who used it to target IRA members extra-judicially.
In the end, the IRA was cornered, unable to force a British withdrawal, and, worse, unable to even protect its community from Loyalist gangs. It was not the Brits but the IRA that initiated talks when its armed struggle had reached a stalemate.
This is hardly where Hezbollah sees itself today, neither ideologically nor operationally. Instead of finding itself cornered by its local rivals, Hezbollah has used its weapons to extract powerful political concessions, neutralize the unfavorable result of democratic elections, and impose its priorities on its adversaries and the Lebanese government.
Why is Simon and Stevenson’s article riddled with so many errors and misconceptions? Because they assume an affirmative response to a key question that they never bother tackling: Does Hezbollah want to disarm? Without addressing this question convincingly, further misconceptions are inevitable, like the authors’ proposition, unsupported by any evidence, that Hezbollah is trying to distance itself from Iran, whose Ruling Jurist (Wali al-Faqih), as Hezbollah itself declares, has final say over all important decisions. The proper answer of course is that Hezbollah does not want to disarm since it makes no sense for it to do so, neither from a pragmatic perspective nor an ideological one.
The issue here is not sloppiness, but a chronic ailment afflicting Western writing on the Middle East, as what appears to be analysis is often something else entirely. Simon (who was recently in Lebanon at the invitation of the New Opinion Group) and Stevenson are not writing about Hezbollah or Lebanon, but Washington.
In 2003 the two co-wrote an essay arguing that the example of Northern Ireland was “a strong argument” against adopting a “lenient” policy with Hamas, so why do they now argue that such treatment will work with Hezbollah? Perhaps it is because there are figures in the Obama administration who are sympathetic to a policy of engagement with Hezbollah, like the NSC staff’s counterterrorism czar, John Brennan, who has publically implied an acceptance of the “political vs. military wing” dichotomy in Hezbollah, claiming that the “political wing” allegedly denounces the violence of the “military.”
Thankfully, when it comes to Hezbollah, as evident from the State Department’s quick rejection of Brennan’s views, there is more sobriety in Washington than in the poor Foreign Affairs article, or in the British Foreign Office for that matter.
Tony Badran is a research fellow with the Center for Terrorism Research at the Foundation for Defense of Democracies.
http://www.nowlebanon.com/NewsArticleDetails.aspx?ID=143156