Mediene kunne igår rapportere at ambulansepersonell hadde følte seg så truet ved tilkalling til en familie på Tøyen i Oslo at politiet måtte rykke ut først. Også de ble truet og måtte legge to familiemedlemmer i jern. Kvinnen på 63 var død da ambulansepersonellet kom til.
Det er den type historier som gjør inntrykk. Trusler, verbale og fysiske, mot ambulansepersonell og politi hører til sjeldenhetene.
Det hørtes ut som en omvendt Sofienbergparken-situasjon: her var det ikke AMK som bommet, men pårørende som gikk amok.
Likevel greier Dagbladet, VG og NTB å så tvil om politiet og AMKs versjon. Det gjøres ved at den tyrkiske familiens følelser og versjon kjøres frem i første linje og blåses opp, mens skepsis rammer politiet og AMKs versjon.
Dagbladet tror de fortsatt lever på 90-tallet. Førstesiden: DØDE mens politiet la datteren i jern.
Side 2 og 3: Svære bilder av familien, datter med skaut, fortvilet svigersønn, og sønnen som igår slapp til på Dagsrevyen med uttalelsen om at faren døde for syv år siden, og nå moren: “Takk Norge”.
Det er pussig hvor sammenfallende Dagbladet og VGs vinkel er:
Dagbladets Siril K. Herseth:
Ingen kan ennå svare på om det skyldes en misforståelse, språkproblemer eller kulturkrasj.
VGs Sivert Rossing og Lars Akerhaug:
Språkproblemer og kulturkrasj kan ha ført til konflikten på Tøyen i går – der pårørende sloss med politiet mens et familiemedlem lå døende med hjertestans.
Det er interessant og påfallende at begge tabloider starter med å fremføre en tolkning av hva som kan ha utløst konflikten. De er alle av typen “misforståelser”, dvs de kunne vært unngått, og ingen kan egentlig legges til last. Siden politiet og AMK er klare på at det var den tyrkiske familien som truet, taler “forklaringen” mest til deres fordel.
Det som gjør innledningene til unnskyldninger er at ingen av dem nevner at denne saken er kjent fra andre europeiske land: vi trenger ikke gå lenger enn Danmark og Sverige før angrep på offentlig servicepersonell er et tiltagende problem: også i clear-cut saker som bilulykker er ambulansepersonell angrepet i Danmark.
En edruelig fremstilling ville ikke unnlatt å nevne dette. Både at det rent faktisk finner sted, og at det i disse tilfellene ikke dreier seg om “misforståelser”: det er bevisste handlinger.
Sikkerheten til politiet og AMKs talspersoner igår tyder på at dette også var en clear- cut sak: allerede ved oppringning til AMK ble det ført truende språkbruk, ifølge Anders Halden, jourhavende ved AMK på Oslo Universitetssykehus.
Hvorfor skulle noen finne på å true personell som kommer for å hjelpe? Det er en så vanvittig handling at vi har vanskelig for å fatte det. Det er fristende å ty til forklaringer som kan bli til bortforklaringer hvis man har ideologiske sperrer. Mye tyder på at norske redaksjoner/journalister har det. De reagerer instinktivt på det de oppfatter som en trussel mot det flerkulturelle samfunn: hvis det slipper ut at innvandrere går til angrep på ambulansepersonell kan det skade deres omfømme i befolkningen.
Denne iver, eller desperasjon, er så stor at man helt som på cue lager likelydende versjoner i Dagbladet og VG: det må for enhver pris unngås at en innvandrerfamilie settes i et så dårlig lys. Da får heller politiet og AMKs renomme lide. Mistenkeliggjøring av myndigheter er en gjenganger i mediene.
Men kan det tenkes at mediene her krysser en grense? Hvis deres versjon skulle være sann, gjør ikke mediene seg da til medskyldige i det som er et alvorlig overgrep: angrep på rednings- og ordenspersonell?
“Alle” forstår instinktivt at dette er et farlig fenomen. Hva slags holdninger til samfunnet har mennesker som truer ambulansefolk?
Autoritet
VG kunne med letthet satt episoden inn i en sammenheng, men velger i stedet håndspåleggelse fra Abid Raja: han får leke autoritativ fortolker som skal forklare hva vi ser:
- I mange kulturer skriker og bærer man seg når man trenger hjelp, i stedet for å bruke ord. Blant helsepesonell kan det bli en uttrykt oppfatning om at innvandrere gjør dette uten å ha alvorlige plager. Samtidiger lever innvandrere med en følelse av ikke å bli tatt på alvor, forteller Raja.
Dermed kan innvandrere føle de må rope ekstra høyt når de virkelig trenger hjelp – og det kan igjen føre til at helsepersonell har vanskelig for å oppfatte situasjonen riktig, ifølge Raja.
Rajas fremstilling av innvandrere er nedlatende og patroniserende. De greier ikke oppføre seg sivilisert, og kan ikke noe for det. Hadde en innfødt nordmenn beskrevet innvandrere på den måten ville vedkommende fått rasiststemplet.
Rajas beskrivelse tangerer likevel en problematikk: mange innvandrere lever med en følelse av ikke å bli tatt på alvor, sier han. Men kan det ha noe å gjøre med deres egen selvfølelse å gjøre, et utenforskap som er valgt, eller bare er blitt sånn, og som de legger skylden på samfunnet for? Alt er samfunnets skyld, også at moren dør.
Det ligger en merkelig ambivalens i denne holdningen: man velger å forbli pakistansk eller tyrkisk, men alt er likevel samfunnets skyld. Ambivalensen er velkjent.
Men derfra til å gå over til å true ambulansepersonell er likevel et stort skritt. Det er en slags manifest shizofreni: man angriper de som kommer for å hjelpe.
Hvis det ikke var fordi dette er et dokumentert fenomen i andre europeiske land, ville man forsverget at det er tilfelle. Men det er det, og det gjelder spesielt mennesker med muslimsk bakgrunn. Det er noe med muslimers oppfatning av det sekulære samfunn som lett gjør at de føler at de er ofre, og at de har rett til å ta igjen.
Det er en skremmende utvikling, ikke minst for personellet som er satt til å gjøre en jobb.
At mediene forsøker å kaste mistanken på personell som kun forsøker å gjøre jobben, konstituerer en forbrytelse i seg selv. Det er å unnskylde destruktiv atferd, legge skylden på folk som prøver å hjelpe, og svikte informasjonsplikten. At mediene stiller opp som mikrofonstativ for “ofrene” kan danne presedens neste gang noe lignende skjer. Og det vil det høyst sannsynlig gjøre.