Syria og de kristne gjennom Jørgen Lohnes briller

Hans Rustad

I en stort oppslått artikkel i Aftenposten tok Jørgen Lohne for seg de kristnes kår i Syria. Språkbruken indikerer hvor man står – i forhold til araberne, de kristne, spørsmålet om reform i Midtøsten, synet på Israel – alt spiller med.

Lohnes tekst vitner om at Lohne og Aftenposten ikke ønsker å provosere de autoritære diktaturene i Midtøsten. Man skriver på akkurat samme måte som under sovjetkommunismen: De kristne sier de ikke er undertrykket, skriver Lohne.

Hvor stor frihet har de kristne i Syria til å gi uttrykk for deres egentlige syn? Lohne nevner at grensen for kritikk går ved politikk. Nettopp. Hvis de kristne sier noe om at de er undertrykt vil det være en politisk kritikk. Derfor forsikrer de at alt er vel.

Hvordan kan Lohne ha mave til å skrive slikt om et regime som er kjent for å være ytterst repressivt? Syria styres av det samme type Baath-parti som Irak under Saddam Hussein. Også Syria har 12 forskjellige sikkerhetstjenester.

Men i takt med antiamerikanismen og anti-israelismen er norske medier blitt mer forsonlige mot den arabiske verden. Det kalles dialog. Selv med diktaturer.

Lohne beskriver Bashar al-Assads Syria:

Bildet av landets ubestridte leder, president Bashar al-Assad, er å se overalt i Damaskus, alene eller sammen med et lignende portrett av hans far og forgjenger. Hafiz al-Assads autoritære og iblant brutale styre brakte tre tiår med stabilitet etter at syrerne hadde sett regjering etter regjering styrtet ved stadig nye kupp siden selvstendigheten fra fransk mandatstyre i 1946.

Og denne stabiliteten er så viktig at man heller får tåle jernhardt styre og mangel på frihet, mener nok en del syrere. Så da Assad senior døde i 2000, fant mange det naturlig at hans sønn overtok. Og Bashar har så langt vist seg å være en like stor garantist for for sterk sentralmakt som faren og styrer i likhet med ham etter unntakslovene som ble vedtatt i 1962. De omkostninger dette får for befolkningen når det gjelder menneskerettigheter som tas som en selvfølge i Vesten, er det sjelden noen i landet våger å stille spørsmål ved.

Dette er pinlig lesning. Det er både faglig og moralsk kompromitterende. Lohne forsøker å balansere, og legger inn noen små reservasjoner, men “overall” er det et spyttslikkende bilde av et brutalt diktatur han tegner.

Stabiliteten i Syria er det folket som betaler for: opposisjonelle dømmes til lange fengselstraffer for normal politisk aktivitet. Det er ikke lenge siden Syria systematisk likviderte motstandere i Libanon, noe Lohne vet utmerket godt. Krymper det seg ikke i ham når han leser sin egen tekst?

Det er virkelige mennesker som betaler prisen for Syrias stabilitet, og Lohne er kunnskapsrik og erfaren nok til å vite det.

Teksten blir uforståelig stilt opp mot den vekt på menneskerettigheter som ellers preger journalistikken og samfunnet i stort. Den er ellers ikke nådig mot vestlige regjeringer for “brudd”. Her snakker vi ikke bare om brudd, vi snakker om systematiske forbrytelser, om et helt regime som savner legitimitet.

Lohne tier både om forbrytelsene og den manglende legitimiteten. Han nevner ikke ordet “personlighetskulten”. Han nevner ikke Hama, byen som faren Hafez al-Assad lot jevne med jorden i 1982. Et sted mellom 10.000 og 20.000 mennesker ble drept. En syrer som leser om Assads “iblant brutale styre”, ville ledd en morbid latter.

Lohne bruker uttrykk som “naturlig”, “ubestridt” om et styre hvor det å bestride det betød tortur. Han skriver at stabiliteten var verdt prisen fordi det var så ille tidligere. Det var det samme Aftenposten skrev om Hitler-Tyskland før krigen.

Hva skyldes denne skjønnmalingen? Avisen viste en tilsvarende uvillighet mot å konfrontere Slobodan Milosevic og Saddam Hussein. Aftenposten gled unna, forsøkte å finne en nøytral grunn, et tredje standpunkt. Stilt overfor et diktatur er det ikke mulig.

Aftenposten er fanget opp i tidens malstrøm, der spørsmålet om diktatur eller reform i Midtøsten angår oss. Det samme gjør de kristnes stilling. Det er også de Lohne selger “down the drain”. Dermed sender han og avisen også et signal til norske kristne som må spørre seg selv: kommer avisen til å forsvare dem?





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.