Syria og de kristne gjennom Jørgen Lohnes briller

Hans Rustad

I en stort opp­slått artik­kel i Aften­pos­ten tok Jør­gen Lohne for seg de krist­nes kår i Syria. Språk­bru­ken indi­ke­rer hvor man står - i for­hold til ara­berne, de kristne, spørs­må­let om reform i Midt­østen, synet på Israel - alt spil­ler med.

Lohnes tekst vit­ner om at Lohne og Aften­pos­ten ikke ønsker å pro­vo­sere de auto­ri­tære dik­ta­tu­rene i Midt­østen. Man skri­ver på akku­rat samme måte som under sov­jet­kom­mu­nis­men: De kristne sier de ikke er under­tryk­ket, skri­ver Lohne.

Hvor stor fri­het har de kristne i Syria til å gi uttrykk for deres egent­lige syn? Lohne nev­ner at gren­sen for kri­tikk går ved poli­tikk. Nett­opp. Hvis de kristne sier noe om at de er under­trykt vil det være en poli­tisk kri­tikk. Der­for for­sik­rer de at alt er vel.

Hvor­dan kan Lohne ha mave til å skrive slikt om et regime som er kjent for å være ytterst repres­sivt? Syria sty­res av det samme type Baath-parti som Irak under Sad­dam Hus­sein. Også Syria har 12 for­skjel­lige sikkerhetstjenester.

Men i takt med anti­ame­ri­ka­nis­men og anti-israelismen er norske medier blitt mer for­son­lige mot den ara­biske ver­den. Det kal­les dia­log. Selv med diktaturer.

Lohne beskri­ver Bashar al-Assads Syria:

Bil­det av lan­dets ube­stridte leder, pre­si­dent Bashar al-Assad, er å se over­alt i Damas­kus, alene eller sam­men med et lig­nende por­trett av hans far og for­gjen­ger. Hafiz al-Assads auto­ri­tære og iblant bru­tale styre brakte tre tiår med sta­bi­li­tet etter at syrerne hadde sett regje­ring etter regje­ring styr­tet ved sta­dig nye kupp siden selv­sten­dig­he­ten fra fransk man­dat­styre i 1946.

Og denne sta­bi­li­te­ten er så vik­tig at man hel­ler får tåle jern­hardt styre og man­gel på fri­het, mener nok en del syrere. Så da Assad senior døde i 2000, fant mange det natur­lig at hans sønn over­tok. Og Bashar har så langt vist seg å være en like stor garan­tist for for sterk sen­tral­makt som faren og sty­rer i lik­het med ham etter unn­taks­lo­vene som ble ved­tatt i 1962. De omkost­nin­ger dette får for befolk­nin­gen når det gjel­der men­neske­ret­tig­he­ter som tas som en selv­følge i Ves­ten, er det sjel­den noen i lan­det våger å stille spørs­mål ved.

Dette er pin­lig les­ning. Det er både fag­lig og moralsk kom­pro­mit­te­rende. Lohne for­sø­ker å balan­sere, og leg­ger inn noen små reser­va­sjo­ner, men “over­all” er det et spyttslik­kende bilde av et bru­talt dik­ta­tur han tegner.

Sta­bi­li­te­ten i Syria er det fol­ket som beta­ler for: oppo­si­sjo­nelle døm­mes til lange feng­selstraf­fer for nor­mal poli­tisk akti­vi­tet. Det er ikke lenge siden Syria sys­te­ma­tisk lik­vi­derte mot­stan­dere i Liba­non, noe Lohne vet utmer­ket godt. Krym­per det seg ikke i ham når han leser sin egen tekst?

Det er vir­ke­lige men­nes­ker som beta­ler pri­sen for Syrias sta­bi­li­tet, og Lohne er kunn­skaps­rik og erfa­ren nok til å vite det.

Teks­ten blir ufor­ståe­lig stilt opp mot den vekt på men­neske­ret­tig­he­ter som ellers pre­ger jour­na­lis­tik­ken og sam­fun­net i stort. Den er ellers ikke nådig mot vest­lige regje­rin­ger for “brudd”. Her snak­ker vi ikke bare om brudd, vi snak­ker om sys­te­ma­tiske for­bry­tel­ser, om et helt regime som sav­ner legitimitet.

Lohne tier både om for­bry­tel­sene og den mang­lende legi­ti­mi­te­ten. Han nev­ner ikke ordet “per­son­lig­hets­kul­ten”. Han nev­ner ikke Hama, byen som faren Hafez al-Assad lot jevne med jor­den i 1982. Et sted mel­lom 10.000 og 20.000 men­nes­ker ble drept. En syrer som leser om Assads “iblant bru­tale styre”, ville ledd en mor­bid latter.

Lohne bru­ker uttrykk som “natur­lig”, “ube­stridt” om et styre hvor det å bestride det betød tor­tur. Han skri­ver at sta­bi­li­te­ten var verdt pri­sen fordi det var så ille tid­li­gere. Det var det samme Aften­pos­ten skrev om Hitler-Tyskland før krigen.

Hva skyl­des denne skjønn­ma­lin­gen? Avi­sen viste en til­sva­rende uvil­lig­het mot å kon­fron­tere Slo­bo­dan Milo­se­vic og Sad­dam Hus­sein. Aften­pos­ten gled unna, for­søkte å finne en nøy­tral grunn, et tredje stand­punkt. Stilt over­for et dik­ta­tur er det ikke mulig.

Aften­pos­ten er fan­get opp i tidens mal­strøm, der spørs­må­let om dik­ta­tur eller reform i Midt­østen angår oss. Det samme gjør de krist­nes stil­ling. Det er også de Lohne sel­ger “down the drain”. Der­med sen­der han og avi­sen også et sig­nal til norske kristne som må spørre seg selv: kom­mer avi­sen til å for­svare dem?




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.