Det er noe eget uhyggelig over det som skjer i Sverige. Feks. skolebrannene. Det brenner over 500 skoler i året. Man mistenker at et stort antall er anlagt, men man finner ikke ut av hvem eller hvorfor. Det offisielle Sverige går som i en døs, det synes om man heller ikke vil vite. Man konsentrerer seg lydig og resignert om å finne løsninger: hvor skal barnen undervises?
Natt til lørdag brann Paviljongen på Slagstaskolan i Eskilstua. Det var et provisorisk bygg som var blitt permanent: her holdt 1-3. klasse til, rundt 100 elever og SFO. Brannen utviklet seg under bygget, som sto over bakken, ikke inne, og det fikk brannmennene til å mistenke påtenning.
Lørdag morgen møttes kommuneledelsen for å bestemme hvor man skulle gjøre av ungene. Sjetteklassene må flyttes til en annen skole og foreldrene spør: hva med skoleskyss. En annen leser skriver: tenk på alle tegningene, arbeidsbøkene som gikk opp i flammer.
Tapet er så stort at man kan konsentrere seg som det og slippe å ta opp spørsmålet: hvorfor brenner noen ned skolene i Sverige? Hva slags samfunn blir det som finner seg i noe slikt?