Det kalles et sammentreff, men ikke nødvendigvis en tilfeldighet: selvmordsbomberen som drepte seg selv og syv andre, derav seks CIA-agenter og en jordansk hemmelig agent i den forskansede amerikanske leiren i Khost (Afghanistan) og mannen som i september 2006 oppfordret til drap på filosofiprofessoren Robert Redeker fra Toulouse, forfatter av en artikkel om islam i “Le Figaro” er èn og samme person.
Han het Humam Khalil Abu-Mulal al-Balawi og var jordansk lege, 36 år gammel, og rekruttert av de jordanske hemmelige tjenester og CIA for å infiltrere jihadistmiljøene og al-Qaida. Han var en sann dobbeltagent som lyktes i å ydmyke amerikanerne ved å gi dem et forferdelig slag i ansiktet. Han hadde egentlig aldri tatt avstand fra sine ekstremistiske overbevisninger, og var den anonyme forfatteren av jihad-siden al-Hesba, hvor han hadde oppfordret til drap på professoren fra Toulouse som i hans øyne var skyldig i å ha fornærmet Muhammed. Han hadde til og med skaffet den eventuelle morderen en grunnplan med adressen til offeret.
Tvunget til å leve med politibeskyttelse, langt fra sitt eget hjem, “som en politisk flyktning i eget land”, gikk Robert Redeker i går med på å reagere.
Sud Ouest: Når så du sammenhengen mellom selvmordsbomberen og din egen sak?
Robert Redeker: Da pressen nevnte jihadistsiden al-Hesba hvor verdens muslimer hadde blitt oppfordret til å drepe meg. Denne “fatwaen”, noe som for øvrig en uegnet betegnelse fordi det brukes om et religiøst påbud, slik det for eksempel var tilfellet i affæren med Salman Rushdie og Sataniske Vers, var rettet til Frankrikes løver, brødre av de hollandske løver som skar halsen over på Theo van Gogh og inneholdt alle nødvendige detaljer for å gripe meg og gi meg et dystert endelikt.
Hvilken følelse sitter du igjen med?
Jeg kan ikke glede meg over at han er død, om han så var den verste av alle mennesker. Men hans død viser at han var i stand til alt og at hans trusler ikke var tomme ord, i motsetning til hva enkelte, selv her i Frankrike påsto, særlig folk på venstresiden og fra ytre venstre. Ei heller var det en trussel “diktet opp for å stigmatisere en del av befolkningen”. Men jeg er ikke lettet av den grunn.
Hvorfor ikke?
Fordi vi står ovenfor et nihodet uhyre hvor hodene vokser ut igjen like fort som vi kapper dem av. Hver dag oppdages nye jihadistvekkelser, også i våre franske forsteder. Se bare hva som hendte for noen dager siden med Kurt Westergaard, den danske karikaturtegneren: en selverklært jihadistlærling forsøkte å drepe ham, fem år etter karikaturtegningene. Denne handlingen fra en mann som på egenhånd ville hevne Muhammed nettopp i det vi trodde karikaturaffæren var over, viser at faren er permanent.
Føler du deg nært forbundet med ham?
Ja. Jeg har for øvrig møtt ham i København sammen med andre fra Jyllandsposten i sammenheng med en rekke foredrag jeg har holdt i forbindelse med den danske oversettelsen av min bok “Man må prøve at leve”. Og jeg har nettopp signert en støtteerklæring til ham, fordi jeg var skuffet over at angrepet mot ham gikk upåaktet hen her i Frankrike, unntatt i Charlie Hebdo*, og at det ikke førte til noen reaksjon fra intellektuelt hold.
På sin facebookside har en spansk muslim erklært at han har i oppdrag å drepe deg…
Ja, det tar aldri slutt. Det henger sammen med internett som reaktiverer hendelser permanent, lik en selvernært brann. Og det kan holde på lenge, dersom det ikke blir geopolitiske endringer. I mellomtiden må man forsøke å leve. Selvmordsbomberens motto er: “man må forsøke å dø og dra med seg så mange som mulig i døden for å komme til paradis”. Det er falangistenes og fascistenes “leve døden!”. Jeg svarer “Leve livet”, tross alt.
*(Charlie Hebdo er et satirisk ukemagasin med sterkt venstreorientert / anarkistisk profil som selv fikk føle islamistenes vrede da de ikke bare trykket Jyllandspostens karikaturer, men like godt tok med en rekke egenproduserte i samme slengen. De ble fordømt av Jaques Chirac og saksøkt for rasisme av diverse muslimske organisasjoner. Rettsaken endte med frifinnelse. O.A.)
