Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud går inn for at Vesten innleder forhandlinger med Al Qaida. Han mener det er eneste måten å få slutt på krigen på.
Men etter snart et fullt tiår med krig, og uten å se noen ende, er det åpenbart at krigen ikke fører oss mot en fredelig løsning. Den blir ført på enten feil premisser eller på feil måte, eller begge deler.
Derav behovet for en fredsavtale. Og for å få til det, trenger man først forhandle. Spørsmålet blir så om man våger, eller bør av prinsipp, forhandle med Al-Qaida og bin Laden? Interessant nok tok professor Nils Christie opp dette spørsmålet allerede 23. november 2001, altså knappe to måneder etter angrepet på USA:
«Man må forsøke å møte dem man mener har gjort noe forferdelig, forsøke å forstå hvorfor de gjorde det, forsøke å få formidlet hva en selv mener… Det er høyst usikkert om USA på lengre sikt trygges mer ved bomber enn ved samtaler,» skrev Christie i Aftenposten da.
Christies analyse virker ikke mindre aktuell i dag, til tross for at Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad, av alle, den gang aktivt gikk ut og irettesatte forslaget. Det er jo nettopp samtaler, ord og holdninger Obama vant valget og verdensopinionen på. Samt fjorårets fredspris fra Nobelkomiteen, der Lundestad er sekretær, selv om Obama i sin nobeltale igjen avviste forhandlinger med Al-Qaida.
Og denne kontante avvisningen har vært gjennomgangsmelodien når Al-Qaida-forhandlinger har vært på banen tidligere.
Bin Laden har så sent som 11. september i fjor tilbudt forhandlinger med Vesten.
Og nå 11. september offentliggjorde bin Laden en video der han åpnet for fredsforhandlinger med amerikanerne:
«Jeg sier igjen at vi har gjort det klart, og erklært dette mange ganger gjennom to tiår, at årsaken til krangelen med dere er deres støtte til deres israelske allierte, som har okkupert vårt land, Palestina. Det var denne posisjonen deres, i tillegg til en del annen misnøye, som fikk oss til å utføre 11. septemberhendelsene… Hvis dere velger sikkerhet og ønsker å stanse krigene – og dette har blitt vist i meningsmålinger [at dere gjør] – da fordrer dette at dere handler for å stanse dem på deres side som saboterer vår sikkerhet. Vi er klare for å respondere på denne muligheten på et ordentlig og rettferdig grunnlag, som nevnt tidligere.»
Sa altså bin Laden. Det er et tap for den såkalt borgerlige, eller snarere radikale, offentlighet at terrorlederens taler ikke drøftes grundigere. Til det er vel hele mannen, saken og krigen for tabu her i Norge.
Herbjørnsrud mener at dette måtte være en oppgave for Norge, et lite land kan gjøre noe et stort ikke kan, noe a la Oslo-kanalen.
Noen sier man aldri skal snakke med «terrorister». Men Norge snakket med PLO og Yassir Arafat, og ble hyllet i ettertid for det. Norske myndigheter har vært stolte av å forhandle med terroristene i Tamiltigrene (LTTE) og deres beryktede massemorder og barnesoldatleder, Velupillai Prabhakaran, som startet selvmordsbombingen og inspirerte Al-Qaida. Og man snakker villig vekk med drapsmenn i IRA, ETA og Taliban. Men bare ikke med de som virkelig kan få slutt på at også det neste tiåret står i terrorkrigenes tegn.
Tidligere har de såkalte «vestmaktene» forhandlet både med Hitler og Stalin, så hvorfor ikke med bin Laden nå? Antagelig fordi politikerne frykter et populistisk ramaskrik, etter et tiår der bin Laden er blitt gjort synonymt med inkarnasjonen av djevelen selv.
Det er åpenbart at Obama ikke vil våge å forhandle med Osama på mange år. Han vil derfor trenge noen som kan gå foran. Slik som et lite og rikt land med kronisk markeringsbehov, som Norge.
Men selv utenriksminister Jonas Gahr Støre vil åpenbart ikke ringe Al-Qaida for å ha dialogmøter med det første. De utenkelige tanker tar tid å realisere. Mens vi venter, kan vi starte med å diskutere hvorfor vi bør snakke med Al-Qaida. Og ikke minst: Hvorfor ikke? Kan det skade å prøve? Muligens. Men det vil utvilsomt skade mer aldri å prøve.
Vi bør starte det nye tiåret med å drøfte vår tids mest radikale forslag: Start fredsforhandlinger med Al-Qaida og Osama bin Laden.