LGF og Charles Johnson i NYTimes

Striden mellom Charles Johnson i Little Green Footballs og hans gamle “venner” er gjenstand for en lang artikkel i New York Times. Forfatteren Jonathan Dee forsøker å finne ut hva det var som fikk Johnson til å forandre mening.

Utgangspunkt var anti-jihad-konferansen i Brussel i 2007, der Vlaams Belang deltok. Men Johnson har gått mye lenger. Ikke minst hans oppgjør med egne lesere har provosert: utestengelsen av folk, ikke bare fra kommentarfeltet, men også fra siden som sådan. De fikk ikke en gang lese den. Johnson svarte også på kritikk fra gamle lesere ved å publisere deres riktige navn og bilder av dem. Dette er fremgangsmåter som bryter med nettets ethos.

IN THE LAST DAY of November, Johnson delivered the final blow to his old alliances. In a post that he said took him about three minutes to write, he listed 10 reasons “Why I Parted Ways With the Right.” The “reasons” themselves amounted to little more than laundry lists: “Support for conspiracy theories and hate speech (see: Alex Jones, Rush Limbaugh, Glenn Beck, Birthers, creationists, climate deniers, etc.),” for instance. In the voluminous comment thread attached, Johnson was characteristically interested less in discussing the break itself than in discussing the reaction to it — calling readers’ attention to the number of times it was “re-tweeted,” linking to attacks on him, citing praise from quarters that not long ago would have considered him toxic. Anticlimactic as this moment might have seemed to right-wingers who broke with Johnson a year or more earlier, it caused a sensation: the site’s traffic spiked to about three and a half times what it was the day before. (It returned to its current levels — about 100,000 page views a day — within the week.)

“I saw the bill of particulars he nailed to the door of his Web site,” says the author Peter Collier — himself a survivor of the special vitriol directed at those who change sides in the ideological wars, after he and David Horowitz, his fellow former Ramparts editor, publicly leapt from far left to far right in the late 1980s. “Not exactly Whittaker Chambers, is he? I must say I was pretty put off by the profligate and kind of lame use of the word ‘fascism,’ a word that has been systematically denuded of its meaning, so that now it just signifies somebody you don’t agree with. I don’t want to say that it didn’t take some bravery and forethought and all that stuff — it just didn’t seem like a very considered and certainly not a very theoretical break. More of a take-this-job-and-shove-it moment.”

Right-Wing Flame War!

Mads Oppegaard

Charles Johnson er ingen programmerer slik artikkelen antyder. Siden hans er blitt tyngre med åra, den er tidvis upålitelig og er full av overflødig kode/gimmicker. Og ikke minst smiskende kommentarer.

Jeg har lest bloggen siden før 9/11 da mesteparten av stoffet behandlet scripting og IT stoff. Det politiske som skjedde etter 9/11 var ganske spektakulært.”nuke mekka” memer o.l ble etterhvert fremtredene mens det IT messige forsvant mer i bakgrunn. “disorganized Nuremberg Rally.” er en ganske god betegnelse på hva som foregikk i kommentarfeltet fra 02 fram til 07 ca. Da forandret CJ kurs fullstendig. Igjen. På den tiden ble jeg flere ganger spurt av CJ hvorfor jeg mente som jeg gjorde. Jeg syntes ting ble for drøyt og ga uttrykk for det og ba ham slette kontoen min. Hvilket han ikke gadd å gjøre. Mitt trekk var å kalle ham en hykler i kommentarfeltet hvorpå jeg promte ble påklistret merkatet “nazi” og kontoen forsvant fortere enn man kan si LGF.

Jeg er ganske sikker på at CJ fikk kalde føtter av det evige muslimhetsen og ble redd for å miste den hippe musiker – credden sin i det venstre orienterte L.A. Konferansen i Brussel, som det refereres til, var nok ett kjærkomment påskudd for å rette opp inntrykket og slette kommentarkontoer til folk som ikke lengre var stuereine. Han fant opp et eget ord for det til og med – Flounce.

Jeg synes nå det hele er tragikomisk for jeg har egentlig mye respekt for ham som gitarist og scripter. Men, det handler om å finne noen faste punkter når det gjelder livsanskuelse og basic politiske oppfattninger. Når en vimser rundt slik i fremskreden alder så er det et tegn på manglende substans. Mitt motto er at man må stå for noe ellers faller man for alt – slik som Charles Johnson gjør.
likeverd.myopenid.com

Guilty By Association: Ved å betrakte forholdene i Belgia både historisk og dagens Belgia, er det ikke vanskleig å forstå eksistensen av Vlamsk Belang.

Dette opprinnelige kunstige konstruerte landet med nederlansk og fransk befolkning etablert av Frankrike og med en innsatt fransk elite har og er undertrykkende for den nederlandske befolkningen, også i økonomiske termer.

Videre har “de gode kreftene” omgjort landet til ikke bare et voldshelvete men også langt mer ufritt politisk og sivilt.

Denne utviklingen kan ikke Vlamsk Belang lastes for og assoiasjonen med nasjonal sosialistene under 2WW kan bedre forstås som irenes samarbeid med nasjonal sosialistene – det handler om løsrivelse fra en fremmed maktelite.

Sett i et historisk lys er “de gode kreftene” ansvarlig for tusenvis av ofre i sitt streben etter et “utopi” de selv ikke skal føle konsekvensene av. Dette er noe deres støttespillere ikke burde være stolte av.

Å lande med bena godt plantet på bakken later til å være venstresias evige selvrettferdig forsvar, men det finnes ingen som har støttet mer despoti etter 2WW enn dem og som kan ansvarliggjøres for en større dysfunksjonell og uønsket utvikling for tusenvis av ofre for deres politikk.

Gitt valget av “allianser” man kan inngå er hverken Gert wilders i Nederland eller Vlamsk Belang de som kan lastes for den vonde utviklingen Europa er vitne til.

Det er konsekvensene som tilslutt er avgjørende ikke følesmessige “guilt by assiciation” på grunn av angivelige historiske assosisjoner og kobling mot “white guilt”.
Fjordman

Jeg var innblandet i denne saken og publiserer fremdeles regelmessig på to av de nettstedene som nevnes av The New York Times her, men jeg har egentlig allerede sagt det jeg vil si:

http://www.document.no/2009/05/fighting_in_the_captains_tower.html#comment-295096

Som jeg har nevnt tidligere skyldes denne diskusjonen de siste par årene at en av de virkelig store bloggerne på den amerikanske høyresiden kort og godt har skiftet side, av grunner jeg ikke skal spekulere på her. Charles Johnson fra Little Green Footballs har siden den gang gått til angrep på absolutt alle som er seriøse i sitt arbeid mot islamsk Jihad og har nå endelig gått til det skritt å offisielt erklære seg som motstander av hele den politiske høyresiden. Han er nå en blogger på ytre venstre fløy.