Italias undervisningsminister Mariastella Gelmini utstedte i forgår en ministeriell forordning til alle skolene i landet om å etterstrebe at ingen av klassene har mer enn 30% utenlandske elever fra neste skoleår, et tiltak som allerede er gjennomført lokalt flere steder. Statsrådens uttalte hensikt med dette er «å legge til rette for integrasjonen» og få en slutt på «ghettoklasser», som begynner å bli et problem i enkelte bydeler.
Forordningen gir mulighet til fleksibel fortolkning og gradvis iverksettelse, men hensikten er at elever skal flyttes mellom skolene ved overstigende antall, og midler blir satt til side for dette formål. Prioritet gis til førsteklassene på de tre nivåene, altså barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole, som henholdsvis varer i fem, tre og fem år. Skoler i samme distrikt inviteres til å samarbeide med hverandre og skolemyndighetene om det rent praktiske.
Unntak fra bestemmelsen kan gis i de tilfeller hvor det kan demonstreres at elever med utenlandsk statsborgerskap besitter adekvate italienskkunnskaper, gitt at det er store ikke-italiensktalende gruppedannelser internt i klassene som gir opphav til dårligere undervisning. Statsborgere uten brukbare språkkunnskaper er foreløpig ikke noe stort problem, gitt at statsborgerskap hittil ikke er blitt særlig generøst utdelt.
Statsråden uttaler ellers at alle kulturer fortsatt skal tas hensyn til i italiensk skole, men at «den med stolthet skal opprettholde landets historiske tradisjon» og lære bort «vårt lands kultur» til samtlige elever uansett bakgrunn.
Her i landet gikk de så tidlig som 90-91, hvis jeg ikke husker feil, akkurat motsatt vei og samlet alle innvandrere i en og samme klasse på en ungdomskole og toppet opp med noen norske til slutt. Der var det heldigvis ikke så altfor mange muslimer, men problemer var det med de få som var likevel.
Problemet oppstår på et langt tidligere tidspunkt enn når globalist-tilhengerne setter sine giganteksperimenter ut i livet.Multikulturalistenes menneskesyn går ut på at når bare alle skapninger får dekket sine kjødelige behov for mat,drikke,klær,bosted og tilføres sosialdemokratisk kunnskap så vil alle skjønne at dette er den gode vei. Hva enten de kommer fra bushen eller andre mer eller mindre siviliserte steder.
Det superidealistene glemmer er at mennesket ikke bare er utstyrt med fysiske behov.Åndelige behov er i bunn og grunn like viktig.Det åndelige referansegrunnlaget opparbeider vi som barn og ungdom. Styrken av indre fred og glede er gjerne proporsjonal med kraften av gjenkjennelse.
Gjenkjennelse øker tryggheten hos enkeltindividet. Det motsatte ser vi hos mange eldre mennesker som flyttes fra hjemmet sitt til et ukjent sykehjem. Da går det ikke lenge før den gamle dør, og samfunnet blir enkelt kvitt en økonomisk belastning.
En total omveltning vil hos svært mange av oss - også yngre - føre til et åndelig kaos.Noe som igjen får oss til raskt å gripe etter gjenkjennelige referanser for å gjenopprette balansen.
I en slik verden gettofiseres nordmenn i Spania like lett som muslimer på Grønland.Rike nasjoner oppretter "sjømannskirker" i aktuelle havner der homesick-syke kan få vafler med setersmør og geitost på "blå resept".Slik ER svært mange av oss fordi mennesket er en sosial skapning.
La oss sette oss i den almenne muslimens sted. Her sitter han eller hun fem tusen kilometer unna alle sine referansepunkter. Javisst har han minner om mye vondt, men samtidig lider vedkommende sterkt under total mangel på gjenkjennelighet i det samfunnet han har flyttet til enten det var fordi han ble slått, sultet eller bare trodde på en bedre materiell hverdag.
Denne sideeffekten har han aldri tenkt over. Og det er ikke solferie han og familien er på.
Det skal ikke store empatien til for å skjønne at mennesker i en slik situasjon søker sammen.
Oppe i denne dammen fisker radikale islamister som lider under sterkt behov for å gjenopprette kulturell stolthet."VÅRE innbyggere rømmer jo til vesten...".(Kjenner vi igjen Stasi-samfunnet?)Javel,tenker de, kanskje kan vi snu "bevisbyrden" og si at det er VI som koloniserer vesten. Og da blir det maktpåliggende å sørge for at ikke den kulturreligiøse ballasten forsvinner med utlendigheten.Det er jo den som identifiserer oss.Religion blir bindemiddelet.
Kristendommen har en annen sikkerhetsventil i slike situasjoner.Jesus led og døde,og sa at "en tjener er ikke større enn sin herre"."Har de forfulgt meg så skal de forfølge dere." Slike tanker gjør ikke en muslim seg, fordi islam er en nasjonalistisk religion som skulle gi motvekt til at Gud lot Abraham utvelge Isak og forkaste Ismael. Islam måtte simpelthen komme - før eller siden.
Slik verden nå er vil ethvert forsøk på å blande ulike kulturer sammen i en stor gryte føre til et garantert havari.Kjøttvekten vil avgjøre om ståa i et slikt eksperiment skal eksponere gettoer,ufred og isolasjon eller eskalere videre til opptøyer eller til sist blodig borgerkrig.
I vårt samfunn er Bibelens råd "kastet på sjøen". Imidlertid vil da også babyen kastes ut med badevannet.De gode rådene som har ført til - etter vårt syn - et godt samfunn, er også feid bort. Hvilke råd?
Jo, slike som "Et hus som er i strid med seg selv kan IKKE bli stående."
"Trekk ikke i ulikt spann med vantro".
"Dårlig omgang forderver gode vaner".
Projiserer man disse rådene over på et samfunn, finner man også ut av Bibelen slett ikke tillot israelittene å undertrykke fremmedarbeideren. Men å la hans dårligere lover og prinsipper få lede dem eller ta overhånd - nei det ville bare føre til undergang.
Det var interessant å se Dagsrevyens reportasjer fra Osloskolene. Nordmenn og innvandrere samles på hver sine skoler. Dagsrevyen fokuserte selvfølgelig på den underliggende norske "rasismen", men selv Knut Olsen må ha spekulert på hvorfor det har utviklet seg som det har. For å være multikulturalist i dagens virkelighet må man ha en ganske usedvanlig evne til informasjonssiling og realitetsfornektelse.
Demografien gjør for øvrig at tvangstiltak, som de Italia har innført, ikke kan fungere i Osloskolene. Det finnes rett og slett ikke tilstrekkelig mange norske elever lenger.
Av og til, når jeg diskuterer omfanget av innvandringen, så opplyser jeg om at norske elever er i minoritet i Oslo-skolens laveste trinn. Så spør jeg lavmælt om hvordan innvandrerne da skal kunne integreres inn i et norsk miljø?
Ansiktsuttrykket på de som til da har kritisert mitt syn, er like morsomt hver gang.