Interlude: Muti – Schubert

Christine Mohn

Hvis du lurer på hva en dirigent egentlig gjør, forteller Riccardo Muti det deg her. Anledningen er at han ble utnevnt til Musician of the Year 2010 av Musical America. Antakelig skyldes dette ikke bare hans mangeårige virke som mesterdirigent, men også det faktum at han har påtatt seg en av de mest krevende jobbene et menneske han ha – stillingen som sjef for Chicago Symphony Orchestra.

Første del av takketalen er morsom. Siste del er uendelig rørende.

Det tok noen år før jeg innså Mutis geni. Hans uttalte beundring for Toscanini må ta størstedelen av ansvaret for at jeg holdt meg unna ham. Men nå er jeg til gjengjeld blodfan, og det var hans Schubert som fikk meg til å se lyset.

Her hører vi andre sats av Schuberts tredje symfoni med La Scala-orkestret. Dette er klassisk Muti: klart, presist og elegant. Che bella.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • Frostbitt

    Let it rock!

    Rolling Stones har gjennom årene gjort mye rart. I 1965 var de i Hollywood og spilte inn ”19th Nervous Breakdown”, og her går det unna!

    Det er ingen grunn til å bry seg om den pretensiøse teksten som liksom omhandler nerveproblemer og den slags. Her er den bare ord som passer til musikken. At musikken på sin side er tungt influert av Bo Diddley, borger for kvalitet. Noen (Wikipedia, for eksempel) nevner også spesielt bassen helt på slutten av sangen.

    Så her er de, i sin villeste ungdoms vår:

    http://www.youtube.com/watch?v=LgpXwDduyhs

    You’re the kind of person
    You meet at certain dismal dull affairs
    Center of a crowd, talking much too loud
    Running up and down the stairs
    Well, it seems to me that you have seen too much in too few years
    And though you’ve tried you just can’t hide
    Your eyes are edged with tears
    You better stop, look around

    Here it comes, here it comes, here it comes, here it comes
    Here comes your nineteenth nervous breakdown

    When you were a child
    You were treated kind
    But you were never brought up right
    You were always spoiled with a thousand toys
    But still you cried all night
    Your mother who neglected you
    Owes a million dollars tax
    And your father’s still perfecting ways of making ceiling wax
    You better stop, look around

    Here it comes, here it comes, here it comes, here it comes
    Here comes your nineteenth nervous breakdown

    Oh, who’s to blame, that girl’s just insane
    Well nothing I do don’t seem to work
    It only seems to make matters worse
    Oh please

    You were still in school
    When you had that fool
    Who really messed your mind
    And after that you turned your back
    On treating people kind
    On our first trip
    I tried so hard to rearrange your mind
    But after while I realized you were disarranging mine
    You better stop, look around

    Here it comes, here it comes, here it comes, here it comes
    Here comes your nineteenth nervous breakdown

    Oh, who’s to blame, that girl’s just insane
    Well nothing I do don’t seem to work
    It only seems to make matters worse
    Oh please

    When you were a child
    You were treated kind
    But you were never brought up right
    You were always spoiled with a thousand toys
    But still you cried all night
    Your mother who neglected you
    Owes a million dollars tax
    And your father’s still perfecting ways of making ceiling wax
    You better stop, look around

    Here it comes
    Here comes your nineteenth nervous breakdown