Interlude: Buchbinder – Haydn

Christine Mohn

29.01.2010 kl. 15.19

I går hørte jeg Rudolf Buchbinder spille Brahms’ første piankonsert med Oslo-filharmonien. Hans versjon av dette verket ligger dessverre ikke på Youtube, men Haydns 50. sonate (Hob XVI 37) er ingen dårlig erstatning.

Frostbitt

Bjørnson skrev om ”En fallit”. Uten håp om å kunne gå ham i næringen: her er
”En parasit”. Ike Turner kunne både spille gitar og lage musikkarrangementer, men uten glansen fra sin fenomenale kone ville han knapt vært kjent utenfor St. Louis. Han var en ypperlig illustrasjon på sannheten i munnhellet om at ”bak enhver suksessrik mann står en forbauset kvinne”.

Jo da, han spilte inn ”Rocket 88”, kalt “the first rock and roll song”. Det var den selvfølgelig ikke – alle vet jo at den æren tilhører Hank Williams med “Move It On Over”. (Knegg!) Ike Turner var koneplager, og også sykelig sjalu på sitt bysbarn Chuck Berry. Foran åpen mikrofon kunne han snakke dritt om en mann som, så vidt vites, aldri hadde gjort ham noe vondt. At han selv dermed framsto som et smålig fjols, skjønte han tydeligvis ikke.

Jaja.

Og denne ”parasit” var altså gift med en dame av ”dynamit”. Stakkars Tina! Hun hadde en galning til mann, og arrangøren bak en av hennes absolutt største suksesser, Phil Spector, er heller ikke riktig sammenskrudd. Han drepte skuespillerinnen Lana Clarkson, så nå sitter han i fengsel.

Denne merkelige trioen laget likevel noe av det mektigske rock and roll har frambrakt – River Deep, Mountain High. I opptaket ser vi Ike med sin gitar, han mimer til teksten og tenker på – på hva, mon tro?

Og igjen: stakkars Tina! Teksten (som vi kanskje ikke skal ta altfor alvorlig, men likevel) er hjerte & smerte hele veien. Tenkte hun på Ike da hun med inderlig innlevelse sang om dyp kjærlighet? Kanskje ikke – hun er blant de virkelig proffe.

http://www.youtube.com/watch?v=uj0wPrN_Y_4

When I was a little girl
I had a rag doll
Only doll I’ve ever owned
Now I love you just the way I loved that rag doll
But only now my love has grown

And it gets stronger, in every way
And it gets deeper, let me say
And it gets higher, day by day

And do I love you my oh my
Yeah river deep mountain high
If I lost you would I cry
Oh how I love you baby, baby, baby, baby

When you were a young boy
Did you have a puppy
That always followed you around
Well I’m gonna be as faithful as that puppy
No I’ll never let you down

Cause it grows stronger, like a river flows
And it gets bigger baby, and heaven knows
And it gets sweeter baby, as it grows

And do I love you my oh my
Yeah river deep, mountain high
If I lost you would I cry
Oh how I love you baby, baby, baby, baby

If I lost you would I cry
Oh how I love you baby, baby, baby, baby

I love you baby like a flower loves the spring
And I love you baby just like Tina loves to sing
And I love you baby like a school boy loves his pet
And I love you baby, river deep mountain high
Oh yeah you’ve gotta believe me
River Deep, Mountain High
Do I love you my oh my, oh baby
River deep, mountain high
If I lost you would I cry
Oh how I love you baby, baby, baby, baby
http://Suprafon Suprafon

Christine: jeg var der på torsdag, og Buchbinder og Oslo-symfonikerne ga til beste den flotteste versjonen den første pianokonserten som jeg har hørt,og hvilken sluttsats. Men rosinen i pølsa var Sarastes versjon av Brahms 3. symfoni. Jeg har ikke hørt maken. Den ble spilt i et raskere tempo enn som er vanlig, men Saraste greide å binde verket sammen på en forebilledlig måte, strykergruppene fløt inn og “gjennom” hverandre, og Saraste fikk vist hvilken fantastsik vev eller tekstur som de ulike orkestergruppene danner i dette verket. Han fikk også fram elegansen hos Brahms, en eleganse som kan være vanskelig å få tak i dersom symfonien spilles for tungt og dramatisk. Den melodiøse og kjente mellomsatsen ble spilt nesten som en wienervals, noe Brahms ville ha likt svært godt, tror jeg.
Therion

Når det gjelder Brahms’ tredje, vil jeg nok fortsatt holde et par knapper på Fjeldstad og Filharmonisk selskabs orkester.

Han får fram noen poenger jeg ikke har hørt andre har fått med seg (basuninnsatsene før reprisen i første sats, f.eks).
http://www.document.no Christine Mohn

Suprafon,

Så hyggelig at du også koste deg på torsdag! Jeg synes ikke første sats av pianokonserten hang helt sammen, det var litt ubalanse både mellom pianist og orkester og mellom ulike grupper i orkestret (jeg satt midt i salen), men fra og med andre sats var hele resten av konserten en ren nytelse.

Jeg ble også litt overrasket over tempoet under symfonien, men det fungerte absolutt. Særlig kan andre sats bli litt sentimental hvis den spilles for langsomt, men her var det ryddig og nøkternt og ingen antydning til den himmelropende smerten jeg synes jeg av og til høres hos Brahms. I det hele tatt minnet symfonien meg om Mozart.

Skal du høre Helene Grimaud 18. februar? Det skal jeg. :-)
http://Suprafon Suprafon

Takk for tipset om fru Grimaud den 18. februar, Christine. Hun er en favoritt hos meg og en av pianistene som har grepet om Brahms, etter min mening. Hun spiller ham slik jeg mener han skal spilles. Ellers er jeg ikke helt kommet over Sarastes grep på Brahms 3. Det er slik jeg har drømt at Brahms skal spilles, med en klassistisk tilnærming, som vi skrev om på document her tidligere i vinter en gang. Ja, han fikk Brahms til å låte nesten mozartsk som du skriver, og det er veldig godt gjort. Jeg mener at Saraste burde spille inn alle Brahms fire symfonier. Det kunne bli et landemerke i “Brahms-litteraturen”, tror jeg.

Therion: Jeg kjenner ikke Fjeldstads versjon. Håper han har like godt grep om helheten som Saraste. Det er greit å få fram detaljer, men de må inngå i en bevisst helhet for ikke bare å bli heldige øyeblikkstreff.