VG slår stort opp at Anne Cecilie Hopstock fikk hjelp av tidligere politimann, etterretning og marinejegere da de hentet barna ut av Marokko. Forsvarsdepartementet tvinges nå til et oppgjør med de to. Hva er VGs motiver?
Frithjof Jacobsen sier det er fordi Norge ikke kan leve med at det hemmelige sikkerhetsapparatet foretar seg ting på egen hånd. Det lyder plausibelt, men samtidig hult.
VG har åpenbart dårlig samvittighet: Avisen skandaliserer en operasjon som i de fleste folks øyne var fullt ut rettferdig. Hopstock fikk barna ut av en situasjon hvor de holdt på å gå til grunne. Faren Khalid Skah var kontrollerende og voldelig, mentalt som fysisk. Grunnen til at han kunne holde på dem, var at marokkanske myndigheter beskyttet ham og tok hans parti. Hvorfor?
Skah er en mann med gode kontakter i Marokko. Han tilhører de priviligerte. Dessuten er han mann i et muslimsk samfunn. I henhold til tradisjonen skal mannen ha barna ved et ekteskapsbrudd. Hopstock var dessuten ikke-troende og europeer. Det ligger et element av diskriminering og forakt for annerledes-troende i denne holdningen, som myndighetene og Skah deler. Dette vet VG, men skriver det ikke. Leserne vet det også. De har hørt mange nok slike historier til å vite hvor nådeløst et slikt autoritært system fungerer og hvilke holdninger det har til kvinner. Derfor VGs dårlige samvittighet.
VG spør: Hva ville skjedd om marokkanske spesialsoldater kom til Norge og hentet hjem Skahs barn?
Sammenligningen holder ikke. Norge er et demokratisk, liberalt samfunn som stoler på borgerne og gir dem stor valgfrihet; til å inngå ekteskap, skille seg, dele på omsorgen av barna.
Er det ikke forskjell på å hente barna hjem fra en voldelig forelder og å bli frastjålet barna hvis de har det godt? Eller mener VG at det ikke er noen forskjell? At det kun er formaljussen som gjelder, som i de fleste tilfeller betyr at man ikke kan gjøre noenting?
Dette er kjernen i problemet, og VG unnlater å ta det opp til tross for at VG selv har beskrevet hvor voldelig Skah oppførte seg mot barna og hvor dårlig han behandlet sin tidligere kone.
Hopstock traff tilfeldigvis en tidligere tjenestemann i politiet med gode kontakter. Slike kontakter vil alltid finnes, mellom folk som har gått av og de som fortsatt er aktive. Tilfeldigheter ville at to som ble koblet inn var aktive marinejegere, de kunne like gjerne vært ute av tjeneste.
Hvis de hadde foretatt seg noe tvilsomt, hadde VGs oppslag vært berettiget. Da ville det illustrert en risiko.
Men i dette tilfellet er det helt hypotetisk. De som deltok i Marokko-operasjonen, synes snarere å være helter som hadde et varmt hjerte og ville hjelpe en mor som aldri ga opp kampen for sine barn.
VGs “omsorg” for norske interesser stinker.
Vi vet hvor vanskelig det var for Hopstock å vinne frem, nettopp fordi Utenriksdepartementet hadde så stor respekt for marokkanske myndigheter. Men marokkanske myndigheter er ikke som norske. Ønsker VG at de skal bli det?
En gang tidligere hadde barna flyktet, og ved et lykketreff ble de plukket opp av en fra ambassaden. Han kjørte dem til en politistasjon, og dermed var deres skjebne beseglet.
Da de fikk en ny sjanse i juni, måtte den ikke spoleres. Men det tok altså flere timer før utenriksminister Jonas Gahr Støre ga klarsignal til at de kunne slippe inn på ambassaden. Han var under press, ikke bare fra Marokko, men også fra den norske siden. UD hadde en gang tidligere utlevert barna, hva om de gjorde det igjen og noe skjedde med dem? Dette moralske underskuddet tvang Gahr Støre til å gi etter.
Regjeringer gjør ugjerne det, de liker ikke politisk ubehag i personlige anliggender og kan være iskalde.
Det finnes et slags moralsk regnskap mellom land. Norge ender som regel opp med å betale og later som ingenting. Ekteskap over landegrensene blottlegger kulturell praksis som virker skjemmende. Mange land behandler barnefordeling som prestisjesaker. Deres borgere skal ikke utleveres, og barna tilhører landet. I muslimske land har denne egoismen en ekstra dimensjon.
VG overser en annen side ved de spesialenhetene vi har ervervet: De kan også brukes til noe godt. I dette tilfellet ble de det. Det er et bevis på kvaliteten til menneskene som tjenestegjør. Når VG setter seg til doms over dette og ønsker å stoppe det, er det avisen som har et problem. I ekstremsituasjoner er det noen mennesker som er modige og opptrer som helter for å redde andre. For å gjøre det må de noen ganger bryte regler. Det mener VG at de ikke bør. Da ville Hopstocks barn antagelig blitt værende innesperret hos sin far.
Med sine oppslag har VG bidratt til at det blir vanskeligere å hente ut barn i tilsvarende situasjoner. Det mest frastøtende er at VG helt unnlater å drøfte disse moralske problemene, som alle vil erkjenne er der, og setter seg på sine høye hest. De vil attpåtil ha moralsk kreditt for sin omsorg for norske interesser.
Den linjen VG går inn for betyr at Martine Vik Magnussens drapsmann kan bli sittende i Jemen. Det er å spille etter reglene.
Men det er ikke samme regler vi snakker om i Norge, Jemen og Marokko, og det spilles uansett ikke etter reglene i dagens verden. Mennesker er viktigere. Er det ikke det vi står for?