Venstresiden har brukt fascismen som viagra i mange år. Nå er det det "kristne" organet Vårt Land som bruker Holocaust på samme måte. La oss konstatere at det er forskjell på å minnes historien og å anvende den politisk.
De fleste blir en smule ydmyke stilt overfor katastrofene i det 20. århundre. Vi har nok med å ta inn over oss enormitetene.
Men sosialistene har alltid vært pedagoger. De vil bruke historien som lærestykker, til å oppdra. Faren er at moraliseringen overdøver fakta. Det er ikke så mange ord som er på høyde med Det tredje riket og Holocaust. Det blir lett tomme ord. Selv kunstnerisk er det vanskelig å uttrykke Holocaust, jfr. minnesmerket i sentrum av Berlin bestående av svære rektangulære blokker.
Utnyttelse av nazismen og Holocaust i den dagsaktuelle debatt reiser en del spørsmål. Man skal ha en særs god grunn for å trekke paralleller mellom samtid og fortid. Det ligger et moment av selvsentrering i å påkalle de største katastrofer. Man gir argumententene ekstra stor vekt ved å ta disse ladede ord i sin munn. Er det grunnlag for det? Eller finnes det vikarierende motiver?
Logisk skritt
Det følger logisk av påkallingen av historien at "noen" står i ferd med å gjenta den. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen har flere ganger minnet om 30-årene; han har sogar skrevet at vi befinner oss et stykke opp på 30-tallet, uten å presisere nærmere.
Nå er det Vårt Lands redaktør Helge Simonnes som i en leder foran Holocaust-dagen kommer med noen advarsler. Det er grunn til å se nærmere på tankegangen:
Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen er alle representanter for den liberale elitens selvforståelse. Nå er Vårt Land gått inn i samme strømning, og det skjer en radikalisering som kan minne om Klassekampen. Utad fremstår dette som moderasjon, og Helge Simonnes og Erling Rimehaug vil bestyrtet forsikre om sin politiske sentrumsorientering.
Problemet er at sentrum ikke står stille, det flytter seg. I Det nye Norge er alle brikker i forandring, og spørsmålet er: Hva måler vi det opp i mot? Hvordan kan man vite hvor man befinner seg i terrenget? Ett viktig kriterium er forholdet til historien: historiebevissthet og historieforståelse. Den som ikke forstår historien, forstår heller ikke sin samtid.
Helge Simonnes er redaktør og skulle være gammel nok til å kjenne ordenes betydning. Simonnes konstaterer at vi står foran den internasjonale Holocaust-dagen og sier at "det er all grunn til å minne hverandre om at det ikke alltid er like lett å gjenkjenne ondskapen der den er - når den er." Såvisst. Bibelske ord.
Og vi skal med lykt lete fremover etter tegn som tyder på at vi kan være i ferd med å gjøre det samme igjen - selv i langt mindre målestokk.
Det samme? Holocaust i dagens Europa? Men altså kvalifisert: "i langt mindre målestokk". Vi gjentar: Det forberedes, legges opp til, et folkemord i begrenset skala i dagens Europa.
Så gir Simonnes en beskrivelse av 30-tallets Europa som er interessant. Han hevder at Europa hadde god tid til å tenke seg om.
Før seks millioner jøder ble likvidert, hadde Europa god tid til å tenke seg om. Allerede tidlig på 1930-tallet begynte klartseende skribenter og folketalere, filosofer, forfattere og mange prester å advare mot det som var i ferd med å skje. Men det skjedde likevel. Vi hadde ti år på oss. Det hjalp ikke.
Simonnes underslår det vesentlige: at det var svært få som så det komme. De ble ikke hørt. Hvorfor ikke? Simonnes unngår problemet ved å anlegge en moralsk problemstiling: Europa hadde god tid til å tenke seg om, men gjorde det ikke. Underforstått: Det må vi gjøre denne gang.
Fasit som moral
Men problemet er at "noe" i tiden gjør eliten uimottagelig for sannhet. Hvordan kan Simonnes være så sikker på at han har forstått sin egen samtid bedre enn eliten på 30-tallet?
Simonnes later ikke en gang til å være oppmerksom på det opplagte og innlysende faktum: Han sitter med fasit og kan derfor moralisere og i neste øyblikk dømme sine samtidige, som han mener er i ferd med "å gjøre det samme igjen".
Det tar tid før denne uhyrlige påstand synker inn: at noen i Europa holder på å stelle i stand et nytt Holocaust. Men "noe" gjør at Simonnes føler det er en rimelig betraktning. Hva er dette "noe"?
For å få advarselen til å lyde plausibel må Simonnes forenkle og forsimple katastrofen. Hans beskrivelse av Europas moralske svikt den gang:
Vi hadde ti år på oss. Det hjalp ikke. Jødedeportasjonene skjedde åpenlyst og foran alles øyne, jernbanevogner ble lastet fulle av mennesker midt i storbyer som Berlin og Warszawa og sendt i døden. Ingenting var skjult.
Simonnes er på Torgny Segerstedts parti - idag. Hvordan er han så sikker på at han ville vært det den gang? Det ligger en implisitt enfoldighet og selvgodhet i Simonnes' resonnement. Spesielt kristelig virker det ikke.
Nazismen var en kraft, og den kjentes uimotståelig. Det var ikke fordi menneskene den gang var mindre moralske eller intelligente at de sviktet. Demokratier er svake. De forstår ikke at det er alvor før de ligger på bakken og noen sparker inn tennene. Derfor blir kampens pris så høy.
Det er ikke noe som tyder på at demokratiene i dag er mer klartseende og sterkere moralsk rustet enn den gang. Personlig vil jeg snarere si tvert imot. Til tross for enorme kunnskaper er dagens elite like blind som den gang, og Simonnes er et godt eksempel. Dette er en langt mer slående parallell til 30-tallet enn diverse tegn på kritikk av eller fiendtlighet overfor muslimer. Kunnskap ser ikke ut til å hjelpe. Innsikt er noe annet og mer enn kunnskap.
Politiske behov gjør man fortegner historien: Endlösung skjedde ikke for åpen scene. Det er en grov fortegning. Men det var mange nok tegn til at mange "visste". Men det å vite var ikke ensbetydende med å forstå. Dette har Walter Laqueur skrevet utmerket om i boken The Terrible Secret ( Det ufattelig var sant, Document Forlag).
Simonnes står ikke ved en historisk klagemur. Han vil at vi skal minnes ofrene, men så:
Vi skal også løfte hodet og klare blikket for å se om det i det globale verdenssamfunnet vi er en del av, og hvor det meste i våre øyne ser ut til å foregå i lys av demokratiet, trekker opp noen skyer som varsler det de varsler.
"Skyer som varsler det de varsler" er en tautologi. Det er helgardering.
Før avsløringen av hvem som får skyene til å trekke opp, en svipptur innom ondskapens problem:
Trygg forvissing om at vi har lært og at det som har skjedd ikke kan skje igjen, er et dårlig utgangspunkt for å gjenkjenne det som til enhver tid kan true og true mennesker.
Kloke og betimelige ord. Skriften ber oss være våkne så vi ikke faller i søvn.
Men så:
Vi liker at alt skal være greit og ordentlig, det var antakelig slik de tenkte under krigen også - hordene av mennesker som ikke grep inn mot galskapen.
Dette er det rene sprøyt. Det var slett ikke slik de tenkte under krigen: Da sto ikke termostaten på 24 grader konstant. Det var en tid som sto under et helt annet trykk. Når mennesker jages blir mange redde, de fleste velger tilskuerrollen. Det skal styrke til å stå imot. Simonnes trivialiserer krigen og nazismen.
Det var i det åpne og opplyste Europa at uhyrlighetene fant sted. Vi trodde mennesket var i ferd med å utvikle seg i retning av å "ha lært". Det hadde vi ikke.
Hvilket "vi" er det som snakker? I 1930-årene visste ikke menneskene hva som foresto. De hadde ikke fantasi nok. Hvis de hadde visst hva som foregikk i Sovjetunionen, kunne det hende de hadde forstått litt mer, men det visste de ikke, delvis takket være sosialister og godtroende borgerlige i vest.
Nå blir Simonnes utydelig/tvetydig, men samtidig truende. Hvorfor gikk det galt?
Vi hadde ikke tatt i betraktning at ondskapen er en ukontrollerbar størrelse.
Det er riktig. Men måten Simonnes formulerer seg på, gjør at man får følelsen av at han mener det er mennesker - da som nå - som er ondskapens instrument.
Onsdag skal vi fremfor alt tenke nøye over hvilke strømninger som går gjennom Europa akkurat nå. Høyreekstreme vinder blåser på kryss og tvers både her og over andre verdensdeler, men vi tror vi har kontroll. Hvis den troen er av det naive slaget, kan alt skje - igjen.
Det er godt vi har Helge Simonnes og Vårt Land.
@Hans
Kanskje man burde spørre herr Simonnes hva han har i tankene?
Mener han at noen (hvem?) planlegger industriell utryddelse av noen (hvem?)
Kunne jo være greit å vite.
Om han for eksempel skulle mene islamske trusler mot jøder og khafirer.
Simones koketerer med Holocaust. Hvordan har det seg egentlig at dette tøyset med at muslimene er de nye jødene har kommet på dagsorden? Det må være at den Nye Klassen forstår at det er en stor og voksende motstand blant folk flest mot masseinnvandringen. Og så drar man fram Holocaustspøkelset i ett forsøk på å manipulere den gemene hop. Det er ikke mange som kjøper denne haltende logikken i 2010. Hvis man ikke kan se forskjellen på over 2000 år jødisk historie og de islamske stormløp mot Europa så dreier det seg om vilje ikke evne.
Tror de fleste ser at Nicolai Sennels løsning er den mest progressive og riktige i denne situasjonen. Jeg er helt sikker på at reder Wilhelmsen gnir seg fornøyd i hendene og vil ta på seg oppdraget med den største fornøyelse når det engang blir utlyst - et stykke land på det Vest Afrikanske Terra Nullus kan gjøre nytten som et slags Liberia for uønskete, uintegrerbare kolonister.
Mads Oppegaard,
det er ikke oppstått en ny vitenskap, men innen noen felt søker man nå å bruke vitenskapen til
"israelbashing". Dette foregår tilogmed innen teologi,bibelstudier, historie og arkeologi. For å få litt fart på dette blir de støttet av sosiologer og sosialantropologer. Det er faktisk flere vitenskaper som deltar i dette felttoget.
For noen år siden var situasjonen den helt motsatte. Da fikk vi bøker av historikere og arkeologer som hevdet utenfor enhver tvil at bibelen var bevist. En av de snodigste forsøkene på dette var en bok av David Rohl som het "From Eden to exile". For å føre bevis for sin påstand ble historien forflyttet med ca 350 år slik at vi fikk Ramses2 på ca 850bc og ikke ca1250bc som er mer i tråd med egyptologenes forskning.
Nå er situasjonen omvendt. Nå har vi fått en revisjonistisk gruppe blant arkeologer og historikere som vil føre bevis for at jødene ikke hadde noen betydelig rolle i Kanaan i det hele tatt og at judaismen først oppstod ca år 200ad. Dette er selvfølgelig historieforfalsking og blank løgn, men dette bidrar til å skape et inntrykk at jødene ikke var tilstede i den epoken GT refererer til.
Noen av de største bidragsytrene til den revisjonistiske linjen finner vi i Danmark, f.eks Niels Peter Lemche og Thomas L. Thompson med fler.
Rimehaug og Simonnes er begge eksempler på den ryggradsløse, hensiktsmessige bladfyk.
Om Simonnes' utgydelser kan i betse fall sies: Det dunkelt sagte er det dunkelt tenkte.
Simmonnes "fails to connect the dots". At han ikke er alene om det, er ingen unnskyldning.
Om Rimehaug: Basert på hans egne uttalelser vedr. debatten om islam som VG har lagt opp til: Skorter det på syn eller hørsel eller det som er endan værre?: Han nekter å se islams dobbeltnatur: politiske ambisjoner i en ham av religion. Klarer han dette etter å ha lest alt fra Trond Ali Lindstad, via Tariq Ramadan til Ramadans bestefar- stifteren av muslimsk brorskap, inspiratorene til Islamsk Råd i Norge?
Kort sagt: Er Vårt Land opplest på det de leker med. Til orientering: Jeg er langvarig aksjonær i VL. Dagens VL er LYSÅR unna Ronald Fangen - noe som er tankevekkende.
@Høstmark
Vad du ej klart kan säga, vet du ej;
med tanken ordet föds på mannens läppar:
det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta.
Esaias Tegnér (1782-1846), ur Epilog vid Magister-promotionen i Lund 1820
Det hevdes at dette har den gode Esaias lånt fra Boileau - som selv var en mester i å låne,
@Erik G
Skaff deg Finkelstein & Silbermanns "The Bible Unearthed" så fort du kan,
State of the Art. Jeg kan ikke anbefale den varmt nok!
Ebba Haslund: Norges skjønnlitterære diva som Budstikka yndet å kalle henne advarte også mot nazismen og man fikk inntrykk av at hun de årene dette pågikk var informert om djelskapen og kjempet ned hele den tyske arme.
Sannheten er at moralisten Haslund ikke løftet en finger i kamp mot det hun angivelig viste av ondskap.
Hun mente også at forfølhelsen av muslimene, som "vi" er ansvarlig for, ver like grusom som førfølgelsen av jødene som "vi" utførte.
Det er med en sterk følelse når jeg leser om Helge Simonnes at dette har jeg lest før :-)
En kommentar til Hans: "Hvis de hadde visst hva som foregikk i Sovjetunionen, kunne det hende de hadde forstått litt mer, men det visste de ikke, delvis takket være sosialister og godtroende borgerlige i vest."
Man viste i høyeste grad om Stalins Sovjet og grusomhetene, både Nansen og Quisling hadde sett dette, men det handler om å ville erkjenne og å bry seg.
Hvordan har det seg så at venstresia i Norge fra 70-tallet og utover svermet for alt rødt, bortsett fra det nasjonal sosialistisk tyske arbeiderpart, nå man viste om masseutryddelsene?
Gerd-Liv Valla, Braanen, Oddbjørn Furre, etc. har fått sine karieærer uten at deres ekstreme ståsted og arbeidsmål har kommet i veien.
Avslutningsvis; Hvis ondskap skal måles og forhindres, hvordan slår dette da ut for liberalistene, humanister, AKPere, SUFere, etc. når Norge har fått tusenvis av ofre grunnet deres politikk - kriminalitet vi kunne vært foruten?
Therion,
jeg har den boken du nevner og jeg har lest den.
Først vil jeg presisere at Finkelstein i denne boken heter Israel til fornavn og er arkeolog knyttet til universitetet i Tel Aviv. En annen Finkelstein har vært med på å skrive boken om den israelske lobbyen i Washington. Det kan lett oppstå forvekslinger med disse 2 Finkelsteinene.
Vår, i denne forbindelse, Israel Finkelstein, tilhører den revisjonistiske fløyen som søker å minimalisere jødenes tilknytning til Kanaan i peioden som GT og Toraen forholder seg til. Det er perioden fra ca år 2000 bc. til kristi fødsel for GT og frem til ca år 500 bc. for toraens vedkommende. (siste bok i Toraen er Esters bok). Det hører også med til historien at Finkelstein tilhører ytterste venstre fløy i israelsk politikk. Den revisjonistiske fløyen øver påtrykk på Finkelstein for at han skal minimalisere jødenes tilværelse i Kanaan ytterligere, men dette har han et problem med på grunn av arkeologiske funn samt andre historiske kilder. Det er en åpen debatt blant arkeologer på dette felt.
En bok jeg kan anbefale Therion som diskuterer nettopp dette er:" What did the biblial writers know and when did they know it" av prof William G. Dever. Så vil jeg bare berolige alle ateister ved at Dever er like sekulær som undertegnede. Det er stort sett de fleste israelske arkeologene.
@Erik
Fakta er fakta.
Og de underbygger ikke akkurat deuteronomistenes historie"tilpasning".
Temmelig mye - først og fremst demografi - antyder at de gammeltestamentlige skrifter ble redigert under kong Josias. Redigert for første gang, selvfølgelig.
Det teyggeste er nok å holde seg til fakta.
Ellers er det vel ikke å anbefale å bruke "revisjonistisk" i jødisk/historisk sammenheng.
Det blirt lett satt i forbindelse med visse drittstøvler.
@Erik
Dessverre er jeg nødt til å korrigere deg her.
Torah - Loven - er de fem Mosebøkene.
Dessuten har man Naviim - Profetene - og Ketuvim - Skriftene. (De sistnevnte bl.a omfatter Salmene, "daniel", Schir ha-Schirim - og Esther).
Til sammen utgjør dette TaNaKh - AKA GT.
Therion,
jeg innrømmer at mine kunnskaper om judaismen er temmelig begrenset. Jeg skammer meg og jobber med saken.
Den opplysningen jeg brakte angående Toraen har jeg muntlig fra en rabbiner jeg snakket med. Kanskje han ville forenkle forklaringen for en litt uvitende nordmann. Poenget var i allefall at de hellige jødiske skrifter hadde "the book of Esther" med profeten Ezra som siste entry. Og dette var ca år 500 BC.
Men Therion, jeg er noe usikker på hvilke bøker jeg kan lese for å oppdatere meg om judaismen. Jeg har nettopp anskaffet meg en bok jeg ennå ikke har lest "A history of the jews" av Paul Johnson. Er denne boken god nok eller kan du anbefale meg noe annet. På forhånd mange takk.
Med vennlig hilsen
Erik
@Erik
Ikkeno' å skamme seg over.
Jeg har tatt selveste Jossi Bjenkovitsj i unøyaktigheter her.
Men jeg har en følelse av at du nok feilerindrer hva der Rebbe gesagt hat.
Torah rt bare en del av Tanakh, og Esther hører definitivt inn under Ketuvim.
Spør du meg ligner den mere på Tusen og en natt enn på Melakhim.
Jeg kjenner ikke til Paul Johnson, dessverre.
Og hva som er judaisme, er det flere oppfatninger av enn det er registrerte medlemmer i mosaiske trossamfunn.
Som sekulær har jeg null autoritet her. Jeg tar bare mangfoldet til etterretning. Og er en uforbederlig skeptiker.
"Og vi skal med lykt lete fremover etter tegn som tyder på at vi kan være i ferd med å gjøre det samme igjen - selv i langt mindre målestokk."
Det eneste folkeslaget som i dag i økende bekymring forlater Europa, er jøder. Men var det plutselig dem Simonnes hadde i tankene?