Allerede dag to kunne man høre journalister, hjelpearbeidere og politikere dobbeltkommunisere om Haiti. De insisterte på behovet for pengeinnsamling, selv om alle kunne se at det ikke var penger som var problemet. Problemet var Haiti.
Hvorfor er noen land tilsynelatende håpløse tilfeller? Haitis katastrofe slo til lenge før jordskjelvet. Jordskjelvet gjør den synlig. I oktober 1989 ble Bay Area-området i det nordlige California rammet av et jordskjelv som målte 7,0 på Richters skala, samme som på Haiti. 63 mennesker mistet livet. På Haiti tar et tilsvarende jordskjelv 45.000-50.000 menneskeliv.
Det handler om fattigdom og underutvikling. Hvorfor er noen land nærmest håpløse når det gjelder å få i gang utvikling? I Norge mangler det ikke på forskere og journalister som finner svaret hos Det internasjonale pengefondet (en forsker til NRK) eller USA (Harald Berg Sævereid i VG). Når man hører dekningen i norske medier, vokser det frem en erkjennelse av hva de mener er urårsaken til elendigheten: at Haiti ble oppdaget av de hvite. Amerika skulle aldri vært “oppdaget”. Denne oppdagelsen er på linje med syndefallet i Bibelen. Menneskene, representert ved de hvite, spiste av den forbudne frukt og mistet sin uskyld; dvs. man ødela de edle ville. Dermed slapp de hvite synden inn i tilværelsen.
Det er forbausende hvordan en slik religiøs myte ligger rett under overflaten på konvensjonelle forestillinger om hvorfor ting går galt i verden. Stikkordet er virkelighetsflukt, en uvilje mot å akseptere historiens smerte.
“Vi” leter etter unnskyldninger. Det er aldri folkets egen skyld, enten det er Midtøsten, Haiti eller sykefravær i velferdssamfunnet.
Hvordan kan det ha seg at Den dominikanske republikk, som er den andre halvdel av øya Hispaniola, fungerer sånn noenlunde, mens ingenting fungerer på Haiti? Det er et spørsmål mediene unngår. Man unngår instinktivt alt som leder inn på kultur og tradisjon.
Third, it is time to put the thorny issue of culture at the center of efforts to tackle global poverty. Why is Haiti so poor? Well, it has a history of oppression, slavery and colonialism. But so does Barbados, and Barbados is doing pretty well. Haiti has endured ruthless dictators, corruption and foreign invasions. But so has the Dominican Republic, and the D.R. is in much better shape. Haiti and the Dominican Republic share the same island and the same basic environment, yet the border between the two societies offers one of the starkest contrasts on earth — with trees and progress on one side, and deforestation and poverty and early death on the other.
As Lawrence E. Harrison explained in his book “The Central Liberal Truth,” Haiti, like most of the world’s poorest nations, suffers from a complex web of progress-resistant cultural influences. There is the influence of the voodoo religion, which spreads the message that life is capricious and planning futile. There are high levels of social mistrust. Responsibility is often not internalized. Child-rearing practices often involve neglect in the early years and harsh retribution when kids hit 9 or 10.
We’re all supposed to politely respect each other’s cultures. But some cultures are more progress-resistant than others, and a horrible tragedy was just exacerbated by one of them.
Når katastrofen rammer hører vi bare om hvor fantastiske menneskene er. Det er det også mange som er. Men det er liksom en uskreven lov at man ikke skal fortelle noe negativt om ofrene. Hjelpeorganisasjonene deler heller ikke erfaringer med myndighetene i landene de opererer.
Er det ikke på tide å innrømme at hjelpearbeid handler om politikk og politiske forhold? Er det ikke meningen å hjelpe disse landene? I stedet snakkes det kun om penger. Men det er ikke penger som er mangelen. Ikke noe land har så mange NGO-er som Haiti. Det skal være 10.000 av dem.
Når lovløsheten brer seg sier NRK at folk er desperate. Men er det hele forklaringen? Henger det ikke sammen med at 50 % av befolkningen er under 18 år? Hva vil skje når failed states som Jemen og Haiti fortsetter å produsere barn i et tempo som det ikke finnes dekning for, helt ned til grunnleggende behov som vann (Jemen)? Hvem skal ta regningen?
Disse spørsmålene nekter politikere, medier og hjelpearbeidere å snakke om. På et eller annet tidspunkt vil folk gå lei, slik de har mistet noe av gløden for klimasaken. Eliten må vise at den mener alvor, ellers mister de folks tillit. Så enkelt.
Mads Gilbert og Erik Fosse skriver i sin bok at det til enhver tid finnes 40.000 gravide på Gaza. 40.000. Skal de bare kunne fortsette å føde barn og la FN fø på dem? Venter man på at de skal bli så mange at demningen brister og de sprenger grensene, slik Jan Egeland så for seg i Aftenposten?
Gode målsetninger bygget på feil antagelser leder til feil svar.
I USA er ikke “progress-resistant” kulturer noe nytt. Man må våge å gå rett på sak og bry seg. David Brooks kaller det “intrusive paternalism”, dvs. en bestemt, autoritativ opptreden. Man blander seg inn og sier hvor skapet skal stå.
Fourth, it’s time to promote locally led paternalism. In this country, we first tried to tackle poverty by throwing money at it, just as we did abroad. Then we tried microcommunity efforts, just as we did abroad. But the programs that really work involve intrusive paternalism.
These programs, like the Harlem Children’s Zone and the No Excuses schools, are led by people who figure they don’t understand all the factors that have contributed to poverty, but they don’t care. They are going to replace parts of the local culture with a highly demanding, highly intensive culture of achievement — involving everything from new child-rearing practices to stricter schools to better job performance.
It’s time to take that approach abroad, too. It’s time to find self-confident local leaders who will create No Excuses countercultures in places like Haiti, surrounding people — maybe just in a neighborhood or a school — with middle-class assumptions, an achievement ethos and tough, measurable demands.