Den norske weimarrepublikkens Don Quijote, John Olav Egeland, skriver at det ikke finnes noen vei tilbake:
Skal vi komme videre er det nøvendig å akseptere noen grunnleggende forhold. Det finnes ingen vei tilbake til myten om et monokulturelt samfunn av blonde, protestantiske vikinger. I Oslo utgjør innvandrerne og deres etterkommere nesten en tredel av befolkningen, på enkelte skoler er prosenten over 90.
Spørsmålet er altså ikke om Norge skal være et flerkulturelt samfunn, men hvordan vi skal organisere dette samfunnet. Nå behandler vi den utfordringen som en serie enkeltsaker, slik vi f.eks. har sett det i debattene om moralpoliti, hijab, lovforbud mot blasfemi og karikaturstriden. I en del akademiske nisjer er det sporadisk tilløp til drøftelse om nasjon, stat, etnisitet og verdigrunnlag, men disse har ikke nådd langt ut. Det er likevel der vi må begynne.
Han har rett. Det er der vi må begynne. Men Egeland kaster barnet ut med barnevannet. Han senser at noe er galt, og i lørdagens kommentar ga han uttrykk for en følelse av panikk og krise.
Vanligvis snakker vi om integrering som at en minoritet læres opp til å bli kjent med og tilpasse seg majoritetskulturen. Men dette holder ikke for liberaleren i Dagbladet. Han gjentar som mange andre at det er uklart hva integrering betyr. Vanlige folk har ikke særlig problemer med det. Det betyr sosialisering. Den stadige pukking på at ordet er mystisk kommer fra spørsmålsstillerne. Hva vil Egeland? Han etterlyser en ny samfunnskontrakt. I mine ører har det klang av et nytt konkordat:
Spørsmålet blir da om det finnes en alternativ vei, hvor vi større grad skriver samfunnskontrakten sammen og legger til rette for utvikling av en ny, felles identitet. Jeg tror det er mulig, men det krever vilje til å foreta endringer som en del vil oppleve som smertefulle.
Hvem er det som må ofre noe? Vi har en anelse.
Da er det ingen vei utenom en avvikling av det intime forholdet mellom staten og kirken. Integrering i ordets egentlige betydning kan bare finne sted i en sekulær stat hvor alle trosretninger behandles likt og har like forhold. Ideen om den sekuære staten bygger på et enkelt konsept: bare mennesker kan tro på gud.
Er dette en bærekraftig modell? Det er interessant i seg selv at Egeland erklærer den tradisjonelle integreringen for å være passé. Det er altså ikke lenger minoriteter som skal tilpasse seg og lære seg majoritetskulturen. En slik konstatering er bemerkelsesverdig og uttrykk for en en ny erkjennelse: Egeland synes å si at vi befinner oss i en ny situasjon der det ikke synes like opplagt hvem som er minoritet og majoritet: På flere skoler i Oslo er andelen med utenlandsk bakgrunn over 90 prosent.
Men Egelands tanker vil for mange i det som fortsatt er en majoritet oppleves som en uvirkelig kapitulasjon, en overgivelse av det historiske felleskap. For Egeland sier at dette fellesskapet også er passé.
Historisk legger nasjonalstaten stor vekt på befolkningens felles opprinnelse og kultur. For hver dag som går, blir dette mer problematisk som samfunnets begrunnelse.
Men det er ikke "nasjonalstaten" som legger stor vekt på opprinnelse og kultur. Det er levende mennesker. Egeland skriver ikke ett ord om dem, vanlige nordmenn. Hans holdning til dem fremkommer i uttrykket "blonde, protestantiske vikinger".
Men de har ikke tenkt å legge inn årene og bli avnasjonalisert med det første. Nasjonen er ikke noe med P.A. Munch. Det handler om forholdet til naturen, lokalsamfunn, medmennesker, skikker og tradisjoner. De er bundet, og dette båndet er så sterkt at de om nødvendig er villig til å sette livet inn. For Egeland er denne nasjonalfølelsen passé, og han tror det går an å formulere en ny. Høres han ikke trett ut, som en elg i solnedgang?
Det er et høyst konkret og påtrengende spørsmål som Jonas Gahr Støre og Egeland aldri stiller: Den ultimate testen på et fellesskap er at man er villig til å dø for det. Er noen villig til å dø for det nye fellesskapet, konsentrert rundt Oslo-gryta?
La spørsmålet henge i luften. Det er høyst tvilsomt. Det er for luftig, vidløftig og i splid med seg selv. Myndighetene bruker pisk mot flertallet og gulrot overfor mindretallet. Neppe særlig pedagogisk.
Arkitektene bak Det nye vi virker som tatt ut av en fantasy-roman, de leker politikk.
For den gamle majoriteten kan spørsmålet spissformuleres: Hvem vil dø for det nye Grønland? Det er derfor reportasjene derfra vekker så stor oppsikt: Ser vi et glimt av fremtidens Oslo?
Likevel tror Egeland det skal gå an å konstruere et nytt fellesskap, med vekt på ordet "konstruere":
Vi må ha en grunnmur som er bredere og mer robust. Da må vi hente frem verdier som er klart universelle, men som også er videreutviklet i vår egen versjon. Her står menneskerettighetene helt sentralt. Ideene om folkestyre, lik verdi, ytrings- og trosfrihet, likestilling, kulturelt mangfold og rettsstaten. Stedet der FN møter Eidsvold.
Finnes et slikt sted? Det som utmerker Egelands tanker, er at de er en drøm. Hvis hans prosjekt skulle hatt noe for seg, måtte han erkjent at Eidsvold kolliderer med FN. FN og EU har utviklet rettighetene slik at de bidrar til å ødelegge nasjonalstaten og de klassiske demokratier. FN er byråkratisk, politisert og korrupt og et instrument for stater som overhodet ikke ønsker demokratisering, men bruker FN til å fremme sine egne interesser.
Halal-hippie
Utviklingen har kommet langt når man formulerer ønsket om frivillig kapitulasjon, slik Egeland gjør.
Han har ingen oppslutning for sine tanker. Det streifer ham ikke at han formulerer seg på andres vegne. At det er andres liv og frihet han overgir. Men han skal ha takk for å si det så klart at vi andre forstår det.
Dette må være byggverkets stålbjelker. Over må det være mulig for den enkelte å bygge nye etasjer og karnapper, altså utforme sitt eget liv, dyrke fram egne meninger og guder og opptre som avviker uten å bli forfulgt.
Det høres ut som en gammel hippie-drøm. Halal-hippier kaller man det i Danmark. Egeland drømmer om et samfunn der ikke bare individer, men også kulturer, kan realisere seg selv: I karnapper og nye etasjer.
Det er nok en skjønnmaling av det segregerte samfunn han ser for seg. "Stålbjelkene" er grensene mellom folk som flytter fra hverandre.
Blanding av hippiedrømmer og flerkulturell brutalitet er smittsom i Dagbladet og blant den kulturelle elite. Slik kan man innbille seg at bygdedyret og moralpoliti er to sider av samme sak. Martine Aurdal skriver:
Både Egeland og Aurdal lider av selvforføring. De beskriver en liberal krise, men i stedet for å arbeide seg ut av den er de forelsket i undergangen.
Egeland tror han kan avskrive det historiske fremvokste nasjonale fellesskap som den norske majoritet er bundet til på uendelige mange måter: Det er hva vi er. Tror Egeland at dette er noe man kan eksperimentere med som i et laboratorium?
Egeland later til å tro at dette beror på en viljeshandling: at folk kan bestemme seg for et nytt fellesskap, et nytt grunnlag for staten, og nye verdier. Mange tror som ham.
Men det nasjonale fellesskap er noe vi er. Og det er i kraft av det at "vi" kan være generøse mot fremmede.
Utviklingen skjer langs to spor: demografisk utskifting/endring og ideologisk: ved formulering av nye lover og tanker som skal legitimere et nytt samfunn. Men et samfunn kan ikke vedtas.
Det vil gå opp for folk at myndigheter/den politisk korrekte elite og ikke-vestlige innvandrere er i ferd med å frata dem det nasjonale fellesskap. Det vil de ikke finne seg i. Det er hva de er, det er hva de vil overlevere neste til generasjon. Det er en konflikt som er aller mest farlig for de som kom hit og mangler det historiske fellesskapet.
Egeland forstår ikke det essensielle: Barna og majoritetskulturen er garantien for fremtiden. I stedet tror han på Lillebjørn Nilsen og lysets krumming:
De som har røtter andre steder, har til sammen en regnbue av egenskaper, tradisjoner og arbeidsformer vi kan dra nytte av. Oppgaven er å spenne regnbuen og gi den ny kraft og retning.
Pilene fra regnbuen - Det er ikke for sent å skapet nytt og mangfoldig Norge. Men det haster med å finne kursen.
John Olav Egeland, Dagbladet lørdag 23. januar 2010.
"På flere skoler i Oslo er andelen med utenlandsk bakgrunn over 90 prosent."
Men i Norge er andelen etniske nordmenn 90%. Jeg synes det er viktig at folk blir oppmerksomme på dette tallet. Norge bør ikke omtales som multietnisk/kulturelt når 90% tilhører en etnisk gruppe.
Jeg er i prinsippet FOR avvikling av Statskirken. Men i lys av den utvikling vi er vitne til, ser jeg klart verdien av å opprettholde den, nettopp som en identitetsbærende faktor. Det var vel også dette med nasjonal identitet som var viktig for kong Harald da han personlig insisterte på at Grunnloven fremdeles skulle inneholde en bestemmelse om kongens bekjennelse til evangelisk-luthersk religion på et tidspunkt da det ble foreslått å fjerne den.
Når det gjelder den rent kvantitative representasjon av fremmedkulturelle elementer i Norge, så foregår det mye talltriksing. Noen ganger er det opportunt å konkludere med at de fremmedkulturelle er mange - som i Egelands artikkel. I andre sammenhenger er det mest hensiktsmessig å få de flerkulturelle til å framstå som få - da helst i sammenheng med ubehagelige ting. En gang i fjor - husker ikke helt i hvilken anledning - ble andelen av muslimer angitt til 3% av Norges befolkning. Jeg så også - omtrent samtidig - et anslag på 1,8%, faktisk. Uansett; jeg tillater meg å tvile på tall av en slik størrelsesorden. Men OM det så skulle være at de var riktige, ville det jo være HØYST betenkelig sett i forhold til den oppmerksomhet muslimene som gruppe både får og tilraner seg i det offentlige rom. Hvor mange grupper i det norske samfunn med en representasjon på 3% eller mindre av befolkningen kan påberope seg noe lignende? Det måtte i så fall være partiet Rødt...
Det er store tanker John Olav Egeland kommer med. Men det blir bare med det. Realitetsforankringen er ikke i påfallende grad til stede. Det er selve IDEEN, VISJONEN som er målet, ikke de menneskene som lever i et samfunn. Det oser totalitær ideologi lang vei. Og innenfor en slik tankegang har aldri menneskene vært i sentrum. I den tilhørende sjargong er det dessuten den mer upersonlige betegnelsen FOLKET som gjelder. Og folket er ikke et mål, men bare et middel til å oppfylle en visjon, en drøm om et perfekt samfunn. Ingen vil selvsagt innrømme at det de står for, er noe totalitært. Det er da heller ingen land som mer enn bestående og forhenværende diktaturer har yndet å kalle seg "folkerepublikker". Eliten, lederne vet best hva folk vil ha og har behov for. Alle er like, men noen er MER like enn andre. George Orwells "Animal farm" mister aldri sin aktualitet.
Kontinuitet er viktig såvel i et enkeltmenneskes liv som i et samfunn. Sin egen fortid og det man måtte ha med seg av kulturell ballast, er ikke noe man bare kan bestemme seg for sporenstreks å radere vekk til fordel(?) for noe fundamentalt nytt. Man kan ta avstand fra sitt tidligere liv, bevares. Men man må bare akseptere at det er levd og forblir der som en del av en selv. Man har til enhver tid aldri noe mer enn sitt tidligere liv og sine tidligere erfaringer å bygge på når man skal videre - på godt såvel som på vondt. Man kommer ingensteds her i verden ved å FORNEKTE sitt nåværende ståsted.
Venstreradikalere og "skaprevolusjonære" har EN erklært hovedfiende, i ytterste konsekvens representert ved den hvite, kristne, vestlige, heterofile mann. Å destabilisere de vestlige samfunn er et mål i seg selv - og man har tydeligvis funnet midlene - og alliansene med grupper hvis verdigrunnlag står i grell kontrast til hva de ellers pretenderer å bekjenne seg til. "Min fiendes fiende er min venn", lyder et arabisk ordtak... Som en kuriositet kan jeg jo i denne sammenheng trekke fram den store innvandringen av tyrkere til Vest-Tyskland på syttitallet. Hvor lå DERES innfallsport til Forbundsrepublikken? Jo, i Øst-Berlin! Det gamle DDR-regimet hadde forøvrig en enkel metode for å kvitte seg med AIDS-syke. De sendte dem bare med tog til Vest-Tyskland.
John Olav Egeland legger klare føringer på hva VI - underforstått FOLKET - må gjøre på vei mot et samfunn i tråd med hans visjoner. Hva vi må gjøre etter påtrykk fra eliten. Jeg gleder meg ikke til vi kommer til utrenskningsprosessene...
Om John Olav Egeland og totalitær tankegang: Jeg kom på at han uttalte seg på radio ved en anledning i forbindelse med minaretavstemningen i Sveits. Hva han mente om saken, bør det vel ikke være noen tvil om. Nå er ikke DET hovedpoenget her. Men jeg merket meg noen uttalelser han kom med. Jeg husker dem ikke ordrett, men han sa noe slikt som at det ikke er gitt at noe er RETT selv om det blir flertall for det i en folkeavstemning. Jeg reagerte på dette ved å tenke som så at en folkeavstemning er da ikke et spørsmål om rett og galt, om sort eller hvitt, men simpelthen et spørsmål om å gjøre et veivalg. Og hva rett og galt angår; hvis man skal være litt filosofisk, så kan ingen påberope seg å ha objektivt rett her i verden - ikke i noe som helst, faktisk. Man må orientere seg ut ifra det at man har en overbevisning, ikke ut ifra en forestilling om at man besitter en absolutt sannhet. En viktig distinksjon.
Egeland "underbygde" sitt standpunkt ved bl.a. å påpeke at det ikke ville være akseptabelt at et flertall i en folkeavstemning for å tillate voldtekt av kvinner skulle medføre at dette faktisk BLE tillatt. Smakløsheten i et slikt eksempel taler for seg selv. Men hvis jeg skal gripe fatt i noe ved det, må det jo være at mannen hvis han skulle forsøke å gi legitimitet til sitt standpunkt, burde ha skissert et mer realistisk scenario. Skulle liksom en folkeavstemning for eller imot voldtekt ha funnet sted noen gang?? Og OM den skulle ha funnet sted; skulle det da kunne tenkes å ha blitt flertall FOR?? Om det så, rent hypotetisk, skulle være aksept i store deler av den mannlige halvdel av befolkning i et samfunn FOR å legalisere voldtekt, ville naturligvis den ANDRE halvdelen av befolkningen være en sikker garantist for at det IKKE ville skje.
Og de samfunn hvor voldtekt måtte være akseptert, er nok langt fra demokratiske.
Forvirr folket nok om hvem de er så tror de det nok på det til slutt - bryt gjerne ned identiteten dems og verdisettet deres og - fortell dem at de egentlig ikke har noe å være stolt over. Plant gjerne ideen om at "point of no return" er nådd, og la pessimismen synke inn. Gjenta.
Da kan du bygge opp identiteten deres igjen slik du vil. Høres ikke dette ut som kult-taktikker?
”Egeland "underbygde" sitt standpunkt ved bl.a. å påpeke at det ikke ville være akseptabelt at et flertall i en folkeavstemning for å tillate voldtekt av kvinner skulle medføre at dette faktisk BLE tillatt.”
Herregud! Snakker om å være lens for argumenter, når en må bringe den slags til torgs! Problemet med slike som Egeland (og Anders Heger og Thomas Hylland Eriksen og …) er at de hele tiden må si noe – de snakker, uansett, også når de bare burde holdt munn.
Så av og til avslører de seg selv som de tanketomme nautene de er, men de får lov til å holde på.
Capercaillie, faktisk så minner det om hvordan sosiopater bryter ned sine offeres selvfølelse - gjennom stadig å nedverdige og latterliggjøre personlighets trekk - sitat:
blonde, protestantiske vikinger - befolkningens felles opprinnelse og kultur - For hver dag som går, blir dette mer problematisk.
Egeland benytter seg av en avansert psykologisk teknikk i et forsøk på å dekonstruere norsk nasjon og kultur og rekonstruere et utopisk "nytt vi". Jeg tror dette bare er begynnelsen på ett totalitært prosjekt.
”Egeland "underbygde" sitt standpunkt ved bl.a. å påpeke at det ikke ville være akseptabelt at et flertall i en folkeavstemning for å tillate voldtekt av kvinner skulle medføre at dette faktisk BLE tillatt.”
Altså: At et flertall gjør et vedtak som vil resultere i at flere kvinner blir voldtatt, det er ikke akseptabelt, men at et mindretall gjør vedtak som resulterer i at flere kvinner blir voldtatt, slik politikerne har gjort med innvandringspolitikken, dét er liksom akseptabelt? Ko-ko, Egeland.
Oppegaard: Jeg vet at sosiopat er betegnelsen de profesjonelle bruker nå, men jeg foretrekker personlig det eldre begrepet psykopat. Kanskje jeg begynner å bli en gammel knark, men jeg synes det klinger bedre. Sosiopat høres ut som en yrkesbetegnelse, en krysning mellom sosionom og homøopat. Bortsett fra det er jeg helt enig. Dette var et godt eksempel på en billig hersketeknikk. Egeland er karrierehumanist som opptrer som bølle overfor de som betaler ham mens han redder verden. Det gjelder ikke bare ham, men hele eliten som bruker spottende uttrykk som "blendahvite". Politiske ledere fra Kjell Magne Bondevik til SVs Kristin Halvorsen snakker så mye om kamp mot mobbing, men de politiske elitene driver selv en regelrett mobbekampanje mot innfødte nordmenn.
Det heter seg at man skal vende det andre kinnet til, men noen ganger bør man svare med samme mynt. "Protestantiske vikinger", hvor og når levde de egentlig? Vikingtiden tok slutt på 1000-tallet med kristningen, og da ble vi som kjent katolikker. Reformasjonen kom først 500 år seinere. Det er litt trist å måtte sende en mann som Jan Egeland, visstnok Norges største humanitære helt siden Fridtjof Nansen, tilbake til skolebenken for å lære helt elementær historie, men det må tydeligvis til når han utviser et så lavt kunnskaps- og presisjonsnivå i samfunnsdebatten. Når man ikke har fått med seg noe av det som skjedde mellom Olav den hellige og Martin Luther har man diskvalifisert seg selv fra å uttale seg om norsk historie.
En Sindre Bangstad ved Høyskolen i Oslo har et leserinnlegg i Aftenposten 25.01.10 hvor han kritiserer Jan Otto Johansen.
"Halvkvedet om Tariq Ramadan"
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3483370.ece
Her skriver han bla: "Fordelen med å lese Ramadan er at man åpner seg for erkjennelsen av at Ramadans tenkning om behovet for nye europeiske «vi» har påfallende likhetstrekk med tenkningen til en annen «farlig» samtidig intellektuell, nemlig Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre."
Det er sannsynligvis het utilsiktet, men han er inne på noe her. Men jeg ville ha fjernet anførelstegn og skrevet : ...farlig..
Hvis Jonas Gahr Støre er innbegrepet på en intellektuell, er det mange som vil betakke seg for å bli kalt det samme.
Han framstår som en ustoppelig, selvhøytidelig pratmaker og en rumlende tomtønne. Det mest positive jeg kan huske ham for, var at han - helt ufrivillig, selvsagt - var råstoff for en nådeløs parodi i gamle ”Hallo i uken”.
"De som har røtter andre steder, har til sammen en regnbue av egenskaper, tradisjoner og arbeidsformer vi kan dra nytte av. Oppgaven er å spenne regnbuen og gi den ny kraft og retning."
Unnskyld at vi spør, men er ikke dette sentimentalt/romantisk vås?
Mvh
Donald
Bare en kort bemerkning til begrepsparet sosiopat/psykopat: I Europa brukes begrepet "dyssosial personlighetsforstyrrelse idag istedet for psykopati, men hovedpoenget er det samme: årsaken til forstyrrelsen ligger i hjernen. I USA,derimot, snakker om sosiopati med utspring i Durkheim om at samfunnet har skylden for menneskers mangel på empati, men dette er ikke holdbart, fordi uansett hvilket miljø man plasserer psykopater i, forfølges omgivelsene av problemer.
Undersøkelser har påvist skader bl.a. i amgydala, dvs. det stedet i hjernen hvor følelser og språk reguleres og psykopater viser seg å ha svært begrenset forståelse av ord og deres mening. De hører ordene og forsøker å bruke dem, men de oppfatter ikke de følelsesmessige nyansene normale oppfatter. Psykopater kan sies å ha et temmelig tomt indre hvis virksomet mer mekanisk og tillært enn organisk.
DOnald
Fjordman, hva så gjør det at man behandler norsk historie omtrentelig? Den skal jo likevel dekonstueres og kjøres på historiens bilopphøggeri. I denne epostutvekslingen mellom Thomas Hylland Eriksen og Rene Jimenez Bakke finnes mangen nuggets - legg merke til THEs referanser til nordmenns arvesynd:
http://autonom.motpol.nu/2006/10/17/dialog-med-thomas-hylland-eriksen/
Enhver oppfordring om å være på vakt mot "psykopatene iblant oss" tiltredes!
Om å vende det annet kinn til: Overfor psykopater og psykopatiske tendenser er det nettopp slikt som IKKE nytter. Har man med psykopater å gjøre, blir ens verdier og prinsipper satt på en hard prøve slik at man havner i en situasjon som innebærer både tanke- og handlingslammelse hvis man havner på defensiven. Alternativet er selvsagt å "ta grep", men DET kan være lettere sagt enn gjort. For psykopatene er mestere i å gi folk dårlig samvittighet. I møte med dem tvinges man inn i et dilemma hvor valgene er ENTEN å være snill i egne øyne og fortsette å lide ELLER å forsøke å slippe unna ved å opptre på en måte man selv ikke helt kan stå inne for - litt bøllete, rett og slett.
Veldig kort og enkelt kan man vel si at selve fundamentet for psykopatenes hersketeknikker er en syntese av maktutøvelse og det å spille på medlidenhet. De kan være veldig besnærende og er mestere i å skaffe seg sympati. I en konflikt mellom en psykopat og et psykopatoffer får psykopaten gjerne støtte fra omgivelsene for at det er OFFERET som er den umulige og vanskelige part. Ofte drives jo offeret også til sammenbrudd og til å opptre irrasjonelt. DET gir bare psykopaten ENDA mer å spille på. Utenforstående som gjennomskuer psykopaten og kommer med kritikk, vil også bli betraktet som "skurker" - både av psykopaten selv og av støttespillerne.
Står man overfor en person, en gruppe, et fenomen og opplever det som vanskelig å finne konkrete holdepunkter for å si at noe er galt med det man forholder seg til, men likevel rent intuitivt opplever at "det er noe som ikke stemmer", så vær på vakt!!
Hans m,fl.:
Her er vi noe av kjernen i mange av debattene her:Hvem er Vi-,OG la meg ta et noe annet perspektiv enn resten av kommentarene.
Før 2.verdenskrig var det gamle Norge så delt at f.eks. idretten var delt i to.En del for Arbeiderne og en for Borgerne.Andre land hadde dette lengre enn oss,Finland bl.a.Det ble slutt fordi det ikke tjente noen hensikt i et/en tross alt nogenlunde enhetlig land /nasjon.Mennesker som delte det meste var altså i hver sin verden.
Man kom til at dette var det beste for saken å avslutte denne delingen
Denne deling av nasjoner og folk var enda tydeligere på -70 tallet.Det burde iallefall folk med tilknytninhg til venstresiden huske.Hva het Frigjøringsbevegelsene?FNL-FLN-MPLA etc.
De skulle frigjøre folket fra egne og utenlandske formyndere og herskere.(At de stater som oppstod ikke uten videre kan sies å ha blitt noen mønstereksempler for menneskelig frigjøring er en annen diskusjon)
Begge poenger bør kunne vise at det må finnes et fellesskap for å kunne bygge noe som kan kalles en nasjon på.Dette noe må være reelt,ikke en ide.
Egeland m.m.mfl.hopper -ikke særlig elegant-over dette faktum.Det er ikke problematisk for nogenlunde oppegående mennesker å forstå dette.
Det de tror seg å kunne sette isteden er en merkelig form for "Internasjonal solidaritet."
Det de gjør er å pervertere begrepet.INTERNASJONAL betyr over landegrenser-mellom folk fra forksjellige nasjoner- IKKE uten nasjoner.
De felles regler en nasjon har bestemt seg for å følge kan ikke overprøves ,så lenge reglene er nettopp humane,av et EU ,FN eller hva eller hvem det måtte være-uten at det blir bråk.Dette vet de "internasjonale eliter",og de klorer seg fast som best de kan.Derfor eksisterer Document og resten av vår tids undergrunnspresse.Den er ikke "Off Broadway"-for spesielt interresserte.
Lite PS i saken: John Olav Egeland og Jan Egeland er ikke samme person.
(selvom man av og til kunne tro det).
Ytterligere en liten bemerkning ang. John Olav Egelands imaginære avstemning om voldtekt: Det virkelig skremmende er jo at en slik argumentasjon blir stående uimotsagt - at den ikke blir gått i rette med av debattleder/intervjuer.
grace: Du har selvfølgelig rett, jeg var sløv denne gangen. Når det er sagt så fortjente han litt tyn han andre Egeland også, så VELDIG dårlig samvittighet har jeg ikke :-)
ARVEVOLDEN: Historikeren Jens Arup Seip holdt i 1963 sitt smått legendariske foredrag Fra embedsmannsstat til ettpartistat. Dersom noen skulle skrevet noe tilsvarende i dag måtte tittelen ha vært Fra folkestyre til FN-styre, eventuelt Fra folkestyre til byråkratvelde. Folkestyret er i praksis avskaffet, mediene vil bare ikke at folk flest skal skjønne dette. Den reelle makten er flyttet til ikke-folkevalgte og transnasjonale organer i EU, FN og andre steder. Vi er ikke lenger herrer i eget hus. Det er internasjonale byråkrater og dommere som bestemmer ikke bare hvordan ditt hjem skal se ut, men også hvem som skal bosette seg der. Du kan aller nådigst få lov til å si litt om fargen på gardinene, så fremt dine overherrer aksepterer resultatet og fargevalget ikke strider mot en eller annen internasjonal konvensjon.
Vi skal leve i en "global" verden der alt er regulert av internasjonal lov og FN og hvor ingen har reell politisk frihet. Sosialister har aldri brydd seg om frihet. De er ute etter å fjerne "urettferdighet", noe som defineres som alle typer forskjeller. Det er for eksempel "urettferdig" at vi bor i et vellykket land. Denne "urettferdigheten" skal fjernes ved at man dumper et tilstrekkelig antall mennesker fra mislykkede land her slik at vi blir like mislykkede. Dette er sosialistisk logikk, kort oppsummert. Kommunismen var en ideologi som skapte likhet ved at (nesten) alle hadde det like fælt. Den grenseløse multikulturalismen vil få den samme effekten og bør derfor betraktes som det tjueførste århundrets kommunisme.
Fjordmann :
Seip myntet vel også begrepet "Arbeiderpartiet er et/det Statsbærende Parti".
Det vi har idag er en "Partibærende Stat".
Vi betaler for vår egen underordning.
I tillegg har vi fått en internasjonal orden som overstyrer de enkelte stater.Og,i denne orden styrer "Sosialister" -"Liberalere"-"Konservative" i full samdrektighet.
Vi er tlbake til tidene med "Den beste av alle mulige verdener",der all motstand forstyrrer og må undertrykkes ,med alle midler.Dette kalles "Moderne".Konsekvensene er de samme som de mest dystopiske beskrivelser av Kommunismen som kan nedskrives.Det hjelper ikke med gode hensikter.Det blir spennende å se hva de høye herrer og damer kan få kokt sammmen i Davos,og hvordan "Pressen" vil (la være)å beskrive dette.
Krisen er ikke over,den har bare begynt.Både for Obama og "Obamaistene".
Hans Rustad: "For den gamle majoriteten kan spørsmålet spissformuleres: Hvem vil dø for det nye Grønland?"
Ja, dette er jo noen Braanen & co burde kunne svare på. For meg personlig er svaret et klart nei. Nå er jeg ikke i alderen til å avtjene verneplikt, men hadde jeg vært det, ville jeg blitt militærnekter. Jeg ville ikke vært villig til å dø for Jonas Gahr Støre, for Bjørgulv Braanen, for Jens Stoltenberg og for en elite som uten å spørre folket har kastet landet ut i et sosialt eksperiment uten sidestykke. Dette burde også være holdningen til norske vernepliktige, men spørsmålet er om det ville ha hatt noen virkning. I dekonstruksjonen av nasjonalstaten trenger man ikke nasjonalfølelsen for å motivere soldatene. Man avskaffer verneplikten og betaler noen for å være profesjonelle soldater.Og det er vel det eneste riktige å gjøre når soldatene skal ut i verden sammen med Gahr Støre og Erik Solheim for "å rydde opp".
Men som sagt, for vernepliktige som har nasjonalfølelse og vanlig fornuft intakt, er det riktig å bli militærnekter. Utviklingen i dette landet kan ikke lenger forsvares.