Dansk faneflukt

Hans Rustad

11.01.2010 kl. 10.22

Journalist Karen Thisted har skapt rabalder i Danmark ved offentlig å kalle Kurt Westergaard for en feiging som lot barnebarnet på fem år alene med øksemannen. Hun angrep ham på en “slem” måte i en kommentar i Ekstrabladet. Nå går Ekstrabladet på lederplass mot Westergaard på en måte som gjør kritikken prinsipiell:

Thisted er tidligere redaksjonssjef på Ekstrabladet. Det var giftig tone hun anla: ikke bare var Westergaard feig, han har hele tiden drevet selvpromotering for sin “åndssvake” turbantegning. Det er en spesiell karakteristikk av en mann som har levd med dødstrusler i fire år.

JEG HAR virkelig prøvet at sætte mig i tegneren Kurt Westergaards sted, da han fredag aften udelukkende tænkte på at redde sig selv – og dermed lod sit femårige barnebarn i stikken.

Tidligere har jeg kritiseret Kurt Westergaard og hans evige selvpromovering af den åndssvage tegning, som har skabt så meget uro i hele verden, og som har kostet menneskeliv.

Det har intet med ytringsfrihed at gøre at blive ved med at råbe op om sig selv og sine kunstneriske rettigheder, og jeg er så irriteret over, at vi danskere skal blive ved med at lide under, at Kurt Westergaard ikke kan få nok af sine fem minutters berømmelse.

Thisted beskriver forløpet da Westergaard rømte inn på badet. Hans barnebarn lå med gipset ben på sofaen. Thisted skriver at hun ALDRI, ALDRI NOENSINNE, ville latt sitt barnebarn i stikken på den måten.

Det er med respekt å melde tøvete og oppblåst: ingen vet hvordan de reagerer i slike ekstrem-situasjoner. Man rekker ikke tenke, man handler instinktivt. Det har vist seg, feks. under flykapringer, at personer man forventet ville være helter, viste seg feige, eller rettere: svake. Mens andre overrasket ved sitt mot. Slik er menneskene. Det er derfor ingen grunn til å hovere over Westergaard. Han har heller ikke søkt “berømmelsen”. Thisteds kritikk er giftig. Hun gir Westergaard skylden for at noen står ham etter livet.

KÆRE KURT Westergaard, nu må du vågne op. Din sag er ikke en heroisk sag, og nu må du holde op med at tro, at du er en helt. Du er en antihelt.

Hvis jeg var dig, ville jeg holde mig i ro og flytte væk fra den adresse, som hele verden kender – selv om du nægter at lade dig kue.

Du har fået en tvangstanke om, at du personligt kæmper en heltemodig kamp for ytringsfriheden. Glem tvangstanken og storhedsvanviddet. Og husk, at det altid vil være vigtigere at beskytte dit femårige barnebarn frem for dig selv.

Thisteds utfall har utløst kraftige reaksjoner. Det får en ekstra betydning når Ekstrabladet skifter kurs, og på lederplass inntar samme avstandstaken til Westergaard.

Da Vestre Landsrett i juni 2008 avviste klagen fra åtte islamske foreninger og fant at Jyllands-Posten var i sin fulle rett da den trykket tegningene, skrev Ekstrabladet:

OPGØRET om Jyllands-Postens ret til at bringe tegninger og synspunkter i strid med islamiske artighedsforestillinger har sat sig spor verden over, hvor hysteri – ofte fremkaldt af helt uvedkommende forhold – har kostet stribevis af menneskeliv og medført omfattende materiel skade.
MEN AVISEN har intet at fortryde. Ikke blot var det lovligt, hvad den foretog sig. Ikke blot er det i pagt med de vide rammer, der kendetegner offentlig debat i Danmark. Det var også mere nødvendigt at bringe disse tegninger, end avisens redaktion anede i 2005. For var det ikke sket, kunne ytringsfrihedens rammer i al stilhed være blevet indskrænket af bekvem tilpasningsvenlighed.
DEN FRIHED, der ikke bruges, sygner nemlig hen. Så uanset, at man må beklage de menneskelige ofre, er der i Danmark grund til stolthed over resultatet: Vi har demonstreret, at ytringsfriheden er den vigtigste af alle frihedsrettigheder i et civiliseret samfund. Ytringsfriheden er ikke høflig – og slet ikke til salg.

Her tilfører avisen en ny innsikt: Det var ikke slik det ofte fremstilles, at Jyllands-Posten fremprovoserte reaksjonene, det var tegningene som fikk frem hvor intolerante mange muslimer i Europa er, og hvor stor makt de har. Slik sett gjorde avisen oss en tjeneste, og det er selvsagt det som er vanskelig å tilgi for mange politisk korrekte. Jyllands-Posten blottla at en betydelig del av en ny minoritet er fiende av fundamental frihet for demokratiet.

Men den samme av avis, skriver nå foraktelig om Westergaard, på lederplass:

Helten der blev antihelt
04:00 – 10. jan. 2010 | Af ledende chefredaktør Poul Madsen

JEG TROR, mange danskere har haft det lidt svært med Kurt Westergaard, lige siden han tegnede profeten Muhammed med bomben i turbanen. Tegningen var da meget sjov, men var det ligefrem et symbol på ytringsfriheden? Og var manden en frihedshelt?
Men tvivlen blev stuvet af vejen, fordi fanatiske muslimer gik amok og ville slå tegneren ihjel, hvilket ingen fornuftige mennesker kan acceptere.
Nytårsdag blev helten angrebet af en gal øksemand. I stuen sad tegnerens femårige barnebarn med benet i gips, og Westergaard lod hende sidde alene, mens han selv gik i dækning i sit beskyttelsesrum, hvor han boltrede døren til.
MANGE TÆNKTE nok, at det da var underligt, at helten overlod barnebarnet til den gale øksemand. Men ingen sagde det højt, før Karen Thisted tirsdag skrev det i Ekstra Bladet. Og så gik Danmark amok. Tvivlen om Westergaard buldrede tilbage. Jeg har oplevet meget, men det her slår det meste.
På Ekstra Bladet væltede læserbrevene ind, og Karen kom i utallige tv-programmer.
Hvad var det lige, der skete her?
Hvorfor fik Karen 887 personlige mails og fik tusindvis af mennesker til at skændes på nationen!?
Mit bud er, at billedet af en helt krakelerede.
JEG SKAL ikke gøre mig til dommer over, om Westergaard gjorde det rigtige eller forkerte, da øksemanden angreb. Men særligt helteagtigt var det ikke.
Westergaard og hans tegning er fra starten blevet misbrugt. Hjernevaskede muslimer vil dræbe ham for at mobilisere masserne for profeten Muhammed, og Dansk Folkeparti bruger Kurt Westergaards sag til at understrege deres udlændingepolitik ud fra melodien: Her kan I bare se – muslimerne er forfærdelige og vil ikke lade os leve frit i vores eget land med vores egne værdier (og humor!).
WESTERGAARD ER blevet gjort til billedet på, at vores frygt og had til muslimerne er retfærdigt.
Og Westergaard har selv medvirket til at piske stemningen op ved blandt andet at optræde på Dansk Folkepartis årsmøde.
Debatten er langtfra slut endnu, for der kom mere brand i gaden, da PET sidst på ugen fortalte, at nu skal der 30 mand til at passe på tegneren i døgndrift til en pris af 21 millioner kr. om året.
Naturligvis skal tegnerens liv beskyttes, men balancen mellem at være helt og antihelt er hårfin.

Sjefredaktør Madsens fordømmelse av drapsforsøket er helt formelt. Madsen trekker som Thisted inn Westergaards oppførsel under attentatet, og setter seg til doms over ham: de blander dette sammen med forsvaret for ytringsfriheten. Kanskje han ikke fortjener å forsvares likevel, han har jo gjort en del dumheter.

Etter å ha diskreditert ham, går Madsen over til å reise tvil om berettigelsen av å forsvare Westergaard som et symbol på ytringsfriheten: er han ikke blitt et symbol på vår motvilje mot muslimer?

Hvis saken og personen er så tvilsom, hvordan kan det forsvares å bruke 21 millioner i året på vakthold?

Madsen kunne like gjerne skrevet: trekk livvaktene tilbake, han fortjener dem ikke.

Det er forstemmende å se et slikt moralsk og politisk forfall på bare halvannet år, og det etter et drapsforsøk som nesten lykkes. Thisted og Ekstrabladet oppviser en vulgaritet og demagogi man skulle forsverge var mulig.

‘Du er en antihelt, Kurt Westergaard’

Helten der blev antihelt
Nu må du holde op med at tro, at du er en helt. Du er en antihelt

“Ytringsfriheden er ikke høflig – og slet ikke til salg.” (Leder i EB 2008)

hlund.myopenid.com

@Karen Thisted: men det var ikke barnebarnet terroristen var ute etter å drepe, det var bestefaren Westergaard. Det var han som hadde tegnet profeten, og som for det skulle bøte med livet – slik den islamistiske terroristen så det.

Som vi også har sett la ikke terroristen hånd på barnet, og ved sin rasjonelle handlig berget Westergaard livet. Hadde han ikke lov til å gjøre det?
Aude

Karen Thisted og Poul Madsen mener altså at terror og voldskriminalitet skal bedømmes relativt til offerets feighet. De viser åpenlys forakt for svakhet. Hvor mye mere fascistoid kan man bli?
Oy vey

Så..forstår jeg disse kritikere rett, skulle Westergaard latt seg slakte, og dermed la barnet være alene, uten noen til å kontakte politiet?

Kan jo hende øksemannen hadde latt være å angripe barnet da, men det veit man ikke.

Det eneste man kan si noe bastant om om er at Westergaards handling medførte at ingen døde, og at den eneste som ble skadet var angriperen. Det bør pokker meg være nok til at lenestolhelter rundtomkring ikke setter seg til doms over tegneren.
Zarathustra Spitama

@Aude

Godt poeng. Det er klassisk fascisme å knytte rett til styrke. Det er sjeldent man hører noen bruke slike argumenter i dag.
Therion

Dessverre er “Blame the Victim” en særdeles utbredt holdning her til lands også.
Carl Lexow

Rustads oppsummering er presis. Ekstrabladets oppslag representerer imidlertid intet nytt. Ser vi bort fra det nye argumentet som har dukket opp, nemlig at Westergaard er feig og en antihelt som lot barnebarnet i stikken, og skreller vekk svadaen til Thisted og Madsen, står vi igjen med venstresidens eneste offisielle, tilbakevendende argument: vi skal ikke trykke noe som kan oppfattes som blasfemisk eller sårende (for muslimer). Argumentet er imidlertid verken legalt eller logisk gyldig, trolig er det heller ikke legitimt, vi vet hvordan det gikk med Støre & Cos forsøk på å innføre en blasfemilov i 2008/2009. Men dette vet vi fra før. Vi vet også at underliggende motiver kan ha sammenheng med Midtøsten-konflikten, Gahr Støres dialogpolitikk, nasjonale velgerstrukturer, EUs mål om en sentralisering av den globale makten og at nasjonalstaten derfor må destabiliseres, osv. Feighet kjenner vi også til, selvsagt, slik vi opplevde Støre og Hanssen i 2006, for ytringen det var å trykke karikaturene står ikke i forhold til de voldelige reaksjonene fra muslimsk hold og da er det nettopp ekstra viktig å poengtere våre rettigheter og verdier. Konflikten er nå eskalert til en åndskamp, men med enorme materielle konsekvenser i tillegg hvis den gale siden vinner. For å komme videre, må vi derfor undersøke hvilke andre motiver som kan ligge bak at presumptivt fornuftige mennesker som våre eliter argumenterer som de gjør. Den eneste logiske forklaringen er at eliten erkjenner at vår vestlige/europeiske kultur står på randen til en katastrofe av størrelsesorden romerrikets fall og at det er de selv som har forårsaket den. Kreftene benyttes til å samle troppene innenfor akademia, media og det politiske establishment i stedet for å forsøke å løse krisen. Motparten er ”folket”, foreløpig den delen som er seg problemet bevisst, men denne andelen øker stadig.

Vi må forberede oss mens vi har tid: vi må tilpasse lovverket, vi må ruste opp politiet og styrke deltakelsen i forsvaret på mikronivå, slik at vår ungdom lærer seg å behandle våpen. Viktigst av alt er imidlertid at de nåværende elitene byttes ut hvis de ikke erkjenner problemet og handler. Det må gjøres ved enhver anledning, og det omfatter hele spekteret av aktører, både de som påvirker og de med reell makt. Øker konflikten i omfang mellom etnisk norske grupper, kommer vi til et punkt der vi ikke lenger snakker om dialog og debatt, men om spenninger som vil føre til at noen vil bli betraktet som femtekolonnister og landsforrædere. Og bli behandlet deretter. For folket er den eneste legitime aktøren, det er det som eier makten. Selv den minste handling fra elitens side som fratar folket makt, er en usurpasjon. Det motsatt er derimot legalt, at folket fjerner eliten.
Suprafon

Carl Lexow: “Den eneste logiske forklaringen er at eliten erkjenner at vår vestlige/europeiske kultur står på randen til en katastrofe av størrelsesorden romerrikets fall og at det er de selv som har forårsaket den.”

Det er nok ingen slik erkjennelse hos elitepersoner som Gahr Støre. De tror ikke på noe sammenbrudd så lenge folket gjør som Gahr Støre og hans meningsfeller og følger deres fornuft. Denne fornuftens hovedelement er å administrere utviklingen, det vulkanske, religiøse bulderet som ligger under, høres knapt i dialogskvalderet. Å føre en politikk som skal demme opp for eller snu utviklingen, er utelukket, for politikk er, ifølge Gahr Støre & co, det samme som overgrep.

Å mene at Gahr Støre & co tror det er de selv som har forårsaket “romerrikets fall”, er i beste fall naivt. Disse folkene og deres politikk forårsaker bare verdens lykke og trivsel. Det er den framherskende tenkemåten i disse kretsene. Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Erik Solheim og Kristin Halvorsen ser på seg selv som den absolutte fornufts representanter her på Jorda. De har gitt opp å føre en politikk, de har slått på den politiske autopiloten. Intet mindre enn det.
Carl Lexow

Kjære Suprafon: takk for det gode innlegget. Etter å ha spist middag og inntatt den dertil daglig hørende anti-muslimske styrkedrikk, det er fantastisk hvor meget klarere man da ser tingene, er jeg betinget enig i påstanden din. Du fortsetter der jeg slapp. Du har selvsagt rett i at man ikke se bort fra at Jonasismen i sin påståtte fortreffelighet ikke makter å forholde seg til det banale. Betinget, fordi man heller ikke kan utelukke at det forholder seg slik jeg hevder, synspunktet ditt er og blir en påstand, til tross for all sin relevans. Aftenpostens nylige omvendelse kan tyde på at enkelte ikke har det så lett med seg selv og trykkerikameratene på kammerset. Imidlertid, hovedbudskapet mitt, om at nå må noen av oss begynne å se fremover, håper jeg ikke har falt på stengrunn. At folket eier makten og når som helst legalt kan – og bør – ta den tilbake hvis den misbrukes, er ingen ”grunn” påstand.
xscape.myopenid.com

http://www.youtube.com/watch?v=NPO0ucka3Hc

Her er hun på Dansk TV
http://Suprafon Suprafon

Takk for rosen Lexow! Det er mulig at det skjer ting i Aftenposten. Reportasjen fra Grønland kan tyde på at noe er på gang, og uansett motiver, det er bra dersom det er tilfelle. Som leder av Aftenposten har jeg i det siste året sett at avisen har tråkket ut av den politiske korrekte sirkelen flere gang. Det er mulig at vi her ser et mønster, men det kan være tilfeldigheter. Jeg selger aldri skinnet før bjørnen er skutt og vil vente med å dra noen slutning når det gjelder avisens publiseringsskikk.

Selv om Aftenposten kan være på glid, er det langt til mulige endringer i den Gahr Størske forestillingsverdenen. Teflonbelegget på denne mannen er så glatt, at det er vanskelig å få tak, men det er gjort flere gode forsøk her inne på document. Bare søk på navnet hans i documents arkiv, så vil du se.

Her om dagen dukket det også et innlegg fra filosofen Jørgen Sandemose i Dagbladet som tar skikkelig nakketak på den teflonbelagte moralisten fra Holmenkollåsen. Sandmemose er ikke av dem som kan anklages for å utrykke seg klart, men det er tydelig hva han mener om trosliberalismen til utenriksministeren i dette innlegget som står nedenunder.

Islamofobi: I en kronikk 29.12 hevder minister Jonas Gahr Støre at «menneskerettigheter, demokrati, maktdeling, ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling er bærevegger i det norske fellesskapet».

Men Støres påstand sier noe helt annet, nemlig at «bæreveggene» er de faktorer som menneskerettigheter (osv.) er ment å holde i sjakk. For hva er vitsen med slike rettigheter, hvis de ikke skal motvirke en annen tilstand? De er der fordi intoleranse og maktvilkårlighet allerede er nærværende som trusler. Disse er altså det virkelig grunnleggende i Støres «fellesskap».

Ministeren drøfter «islamofobi», samt «trosfrihet», men unnlater å ta opp innholdet i islam. Han velger også å se bort fra at islam er en underkastelsesreligion.

Mens kristendommen har utgjort en stor kraft i moderniseringen av verden, fordi den preker menneskelig likhet og opphøyer den materielle skaperakten til noe guddommelig, beror islam på stagnerende samfunnsforhold. Dette skyldes at underkastelse under autoriteter i produksjonen hører til i gamle samfunn, som beror på rene knekteforhold. Islam er godt forenlig med slaveri, småborgerlig håndverk, gammelmodige manufakturer og føydalt jordbruk, i en helt annen grad enn protestantisk kristendom. De landområder som kjennetegnes av islam, er blant de minst utviklede i verden.

Her er det tale ikke om hva den enkelte forestiller seg, men om de objektive virkningene av en religion, dens samlede resultat. Men dette resultatet er samtidig til stede som en kraft hos den troende. En muslim kan ikke være konsekvent uten å fornekte det kapitalistiske (og det sosialistiske) samfunn. Derfor er det en forbindelse mellom religionen og enhver religiøst farget kamp mot det moderne samfunn. En muslim som mener noe annet, tar ganske enkelt feil, selv om han ikke er noen hykler.

For å forstå menneskerettenes forhold til samfunnet, må vi identifisere de truslene som frambringer dem. Det aller mest sentrale er forholdet mellom lønnsarbeidere og kapitalister, som nødvendigvis beror på en utbytting. Men både lønnsarbeidere og kapitalister har likevel en interesse av å opprettholde menneskerettighetene mot en verre tilstand – så som maktvilkårlighet og islamske knekteforhold rettet mot såvel arbeidsforhold som mot et fritt fungerende marked.

«Menneskerettene» er, selv om de ikke i seg selv er rasjonelle, et resultat av en rasjonell streben etter borgerlig økonomisk drift og overskudd. Dessuten: Når kristendommen har vært en hevstang i å frambringe et samfunn hvor den kapitalistiske produksjonen dominerer, har den skapt et samfunn som gradvis blir sekularisert. Helt fra reformasjonens tid har det vært vanskelig å se grunnleggende forskjeller på sekularisme og religion, slik denne praktiseres av mange protestanter. Kristendommen har bidratt til å frambringe et samfunn bygd på rasjonelt arbeid, dvs. på en motsetning til enhver tro.

Den kristne kan derfor oppfatte seg selv som en troende fordi han har god grunn til å mene at hans forestillinger om fellesskap allerede er virkeliggjort i det samfunn han lever i, uansett hvor sekularisert det virker. Men andre troende må derimot se seg selv i en motsetning til det samme samfunnet. De står der med en tro som ikke tenderer henimot sekularitet, og som gir et helt annet bilde enn de realiteter de ser rundt seg. Jo mindre knekting og underkastelse de ser, jo vanskeligere blir deres religiøse posisjon.

«Trosfrihet» er derfor et selvmotsigende begrep. Trosfrihet kan bare forekomme hvis slike troende blir pålagt ikke å handle etter sin tro. Men i så fall frarøves de det de tror på. Hvis trosfrihet faktisk eksisterer, er den derfor en tillatelse til å bekjempe enhver trosfrihet.

Slik er det med hele Støres resonnement. Han står selv for en tåkete mysteriereligion, som han vil ha trosfrihet for. Jo mer han blåser opp sine «rettigheter», jo mer avdekker han en vulkan under seg. Eller som Goethe sa: «De sier de strides om frihetsretter, men de er bare knekter opp mot knekter.»
Fjordman

Carl Lexow: “Selv den minste handling fra elitens side som fratar folket makt, er en usurpasjon.”

Da bør det nevnes at europeiske eliter nettopp har foretatt en GIGANTISK svindel der de i praksis har avskaffet det demokratiske systemet over store deler av Europa. Det er nemlig det de har gjort gjennom EU-grunnloven. Dette pan-europeiske statskuppet har knapt ført til en kritisk kommentar fra de store mediene, som på samme tid overfalt befolkningen i Sveits fordi de våget å protestere mot den masseinnvandringen som elitene bevisst truer på oss, ofte mot folkets vilje. “Demokratiets voktere”, for en vits! Dette dreier seg om en bevisst multikulturell politikk som nå er i ferd med å kjøre vårt kontinent i grøften.