Tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright, uttrykker bekymring for at frykten for å krenke er blitt så stor at vi fjerner oss helt fra vår egen kultur: –Vi er i ferd med å bli kulturløse i møte med det flerkulturelle samfunnet, sier han.
Utspillet skyldes at familien før jul fikk beskjed fra sønnens skole - som ligger i Groruddalen - om at den planlagte juleavslutningen burde døpes om til "desemberavslutning" for ikke å støte noen.
–Vi blir så redde for å støte noen at vi fjerner oss helt fra vår egen kultur. Det er feigt, sier Wright.
Før jul fikk familien beskjed fra skolen til sønnen Haakon om at den planlagte juleavslutningen burde døpes om til «desemberavslutning», slik at ingen skulle ta anstøt.–Det var sikkert et forsøk på multikulturell toleranse, men resultatet er at skolen formidler en konstruert utgave av norsk kultur. Vi har en kulturarv som må bevares, sier Wright, og understreker at foreldrene ikke ga etter for ønsket.
Wright forteller at Stovner-skolen er fullstendig renset for Jesusbarn, engler og kristne julesanger. Foreløpig er det bare julenissen som er latt i fred:
–Julenissen er foreløpig fredet, og fremstår nå som Groruddalens julekulturelle fanebærer. Vi feirer jul, men skolen kan nesten ikke fortelle hvorfor, mener Wright.
–Vår yngste sønn kommer hjem fra barnehagen og kan mye om id. De kristne høytidene må han lære om hjemme, supplerer kona Marit.Familien mener dette er en utfordring som må løses politisk.
–Dette er mye mer grunnleggende enn forslag om bussing av minoritetsskolebarn til vestkanten og å sette maksgrenser for antall minoritetselever: Nemlig hva som skal være innholdet i det flerkulturelle samfunnet og hva skolen skal formidle, sier Wright.
–Hva ville du gjort dersom du var skolebyråd i 2010 og ikke i 1990?
–Jeg ville instruert skolene så langt jeg kunne om at kristne, offentlige høytider fremdeles skal markeres. Jeg forventer at politikerne blir klare på dette, sier han, med adresse til skolebyråd Torger Ødegaard (H).
Den tidligere skolebyråden tviler på at mange foreldre blir støtt av at julens budskap blir formidlet i skolen, da dette handler mer om kulturarv enn forkynnelse.
–Religion er den viktigste og synligste kulturbæreren. Men likegyldighet overfor tradisjonen får også konsekvenser for den grunnleggende etikken vårt samfunn er bygget på, som respekten for lovverket, sier Wright.
Han mener resultatet er at barna i Groruddalen ikke blir flerkulturelle, men kulturløse.– Vi er i ferd med å miste den plattformen vi trenger for å møte andre kulturer.
Wright opplever imidlertid at foreldre bosatt i Groruddalen kvier seg for å snakke om problematikken, av frykt for å bli stemplet som rasister. I stedet velger de å flytte til områder der det fremdeles er naturlig med bla julespill på skolene.
I forrige uke viste en undersøkelse gjennomført for AftenAften at hele 44 prosent av Oslos befolkningen kanskje eller helt sikkert vil flytte fra områder hvis andelen innvandrere blir for dominerende.
Norsk institutt for by- og regionforsknings (NIBR) rapport om flyttemønsteret i Groruddalen fra desember 2009 viste at etniske nordmenn flytter vekk fra innvandrertette Groruddalen og Oslo sør.
På bare 4 år har 6000 etniske nordmenn forlatt Groruddalen og Oslo sør, hvorav 3000 flyttet i 2008 alene. Mens 1600 etniske nordmenn flyttet fra Groruddalen, flyttet 1500 ikke-vestlige innvandrere til. Det samme skjer i søndre Oslo: på Søndre Nordstrand alene ble 442 etniske nordmenn skiftet ut med omtrent samme antall innvandrere. Nesten halvparten av den nåværende befolkningen i bydelen har innvandrerbakgrunn.
For 13 år siden var 93.500 etniske nordmenn bosatt i Groruddalen. I dag er antallet 75.000.
Fraflyttingen skjøt særlig fart i 2008. Leder for Stovner vel, Tore Slørdal, mener at nordmenns fraflytting fra innvandrertette områder skyldes at en del innvandrere ikke kjenner koder for hvordan man forholder seg til naboer, og vedlikeholder hus og hager etc. Dette bidrar til å øke skepsisen blant nordmenn, sier Slørdal, som også påpeker at samholdsfølelsen forandres i områder der nordmenn kommer i mindretall.
Statistisk sentralbyrå opplyste i desember at Norges befolkning økte med 55.000 personer i 2009, og nærmer seg nå 5 millioner.
Omtrent 36 prosent av veksten i 2009 skyldes fødselsoverskudd, mens hele 64 prosent av befolkningsveksten skyldes innvandring. Til sammenligning utgjorde fødselsoverskuddet rundt 70 prosent av befolkningsveksten så sent som på midten av 1990-tallet.
Den største befolkningsveksten skjer i sentrale strøk, der Oslo har økt med 11.300 personer, Bergen med 4.500 og Trondheim med 2.700 personer i løpet av 2009.
Denne utviklingen har professor Thomas Hylland Eriksen gitt verdifulle bidrag til, blant annet gjennom sine forsøk på å "dekonstruere majoriteten". Her er et utdrag av noe Hylland Eriksen skrev i Dagbladet 16.9.2006, under overskriften "En ny kulturradikalisme":
"I dag kjemper den kulturradikale kosmopolitten mot at EU skal bli en kristen klubb, og for at velferdsstaten skal bli verdinøytral. I Norge betyr det blant annet at stat og kirke ettertrykkelig skilles."
At majoriteten avvikler sin egen kultur på egen regning (gjennom det statsfinansierte CULCOM-prosjektet), gjør forholdet uendelig komisk. Samtidig viser det ideologiens rasjonelle svikt. Kulturradikalismen, som også er et barn av protestantismen, er i ferd med å ta rotta på sitt eget opphav. Den spiser seg selv, innenfra og utover. Den har bare forrakt til overs for de som får noe ut av å gå i kirken til jul, pynte seg på 17. mai og som tenker at Ragnar Ulsteins skriverier gir viktige bidrag når det gjelder å øve opp evnen til å tenke selv. I sin iver etter å forandre til noe nytt, har kulturradikalismen ingen svar på om samfunnets sammenhengskraft går med i det progressive dragsuget. Derfor burde den skys som pesten inntil det motsatte er bevist.
Det er underlig at Hylland Eriksen og andre korrekt venstreorienterte intellektuelle typer, ikke ser denne svakheten ved kulturradikalismen som ideologisk prosjekt. Kan hende er det fordi det kulturelle selvhatet har gjort dem mindre mottakelig for kritikk, kan hende er det fordi kulturradikalismen stadig antar nye former og derfor fortsatt virker livskraftig og nyskapende. Som for eksempel at den i dag dreier seg om globalisme og universelle verdier, representert ved alle gutmenschens nye religion: FNs menneskerettigheter.
Her på document.no snakkes det ofte om hva som kan gjøres for å endre samfunnet i en annen retning. Her er tre forslag til overveielse:
1)Problematiser avviklingen av kristendommens posisjon i Norge. La folk forstå at kristendommen er så mye mer enn et hus og en individuell tro. Menneskerettighetsaktiviser er i full gang med dette arbeidet, med regjeringens velsignelse.
Og til dere millitante ateister som elsker å angripe troen på rasjonelt grunnlag og relativisere religionene: jo, dere er også kristne i den forstand at protestantismen har gitt referanserammer for måten dere tenker på. Dere er ikke kulturløse selv om dere ikke tror på en guddom. Rasjonaliteten deres glipper neppe om dere erkjenner det.
2) Finn frem Martin Luther, begynn med hans brev til den tyske adel fra 1520
3) Ikke ta det med ro
@Ira Rafetaplo
Jeg deler den frustrasjonen jeg aner i din kommentar.
Mange ganger når jeg leser ateistenes innlegg her på Document, blir jeg bare lei meg og tenker at intet håp er i sikte. Jeg blir nesten like frustrert over dere som jeg blir av Støre. Det er ikke vondt ment, men jeg blir rett og slett fortvilt for jeg ser ingen løsning hvis ateismen eller sekularismen står så sterkt at man i møte med en ideologi som islam blir stående å stampe i en debatt om hva som er vitenskapelig troverdig, om empiri, om gudsbevis og jeg vet ikke hva. Ærlig talt, er ikke tiden inne til å sette kjepphestene på stallen? Kanskje tiden er inne til en ny innfallsvinkel? Når hele vår sivilisasjon er at stake, så er kanskje tiden kommet for noen nye og andre spørsmål.
Hva med å spørre hvorfor ateismen ikke ser ut til å nå inn i menneskenes sjel (om dere kan godta et slikt uttrykk, det er vel ikke vitenskapelig slått fast at vi har en!?). Hva med å spørre hvordan vår sivilisasjon best kan møte utfordringen med innvandringen? Kanskje man kan forsøke å se på hva som kan redde oss? Hvordan kan et folk uten tro, ha noen som helst sjanse når vi har fått et folk med tro?
Når vår kristne tro er borte og det åndelige tomrom et faktum, det er vanskelig å bortforklare at religion fyller et åndelig behov hos mennesket, kommer andres tro og fyller dette tomrommet. Menneskene er ikke bare rasjonelle vesener. Menneskers tro gir dem håp, trøst og mening. (at filosofer og andre forklarer sin kristne tro ut fra refleksjon og vitenskapelig tenking skal jeg la ligge her). Mitt poeng i denne sammenhengen er at troen kan mobilisere. Troende kristne kan mobilisere langt kraftigere, enn hva humanister/sekulære/ateister kan.
Humanismen mangler en åndelig dimensjon som kan mobilisere vårt kontinent og gi menneskene her et åndelig svar på de utfordringer vi står midt oppe i. Kristne burde bli oppmuntret av myndigheter og sekulære til å misjonere. En kristen vekkelse i Europa kan kanskje redde oss fra et islams åk. Kristen forkynning vil lettere være musikk i hverdagsmuslimens ører, enn humanisme/sekularisme.
Eller hvilke løsninger ser dere ikke-kristne/ateister for å bevare våre samfunn og våre frihetsverdier? Husk at dere kan fortsatt være ateister i et kristent land…
Jeg er åpen for andre forslag, men gi meg noe håndgripelig. Vi kommer ingen veg med sitater på gresk og svevende tekanner.
1. Jeg vil i utgangspunktet tro at en innvandrer er like lite interessert i å "få sin identitet dekonstruert" som en etnisk nordmann er. Det må uansett kunne settes krav i form av integrering, men jeg er redd denne "dekonstrueringen" og det multikulturelle paradis etterhvert vil få mange av ikke-etnisk norsk bakgrunn til å søke tilbake til "sine identiteter". Jeg tror dette er noe av årsaken til at mange plutselig blir mer religiøse og f.eks. "mer pakistanske" her, enn de var hjemme.
2. Det påstås at kristendommen er nødvendig for "respekten på lovverket":
Hvor har han dette fra? Både lovverket og religion er bygget på de samme konseptene; gjør sånn og sånn og sånn, ellers går det sånn og sånn og sånn. Forskjellen er at lovverket ikke eksplisitt gir noen løfter om hva som skal skje om en opptrer innenfor det, eller gir noen ekstra gulrøtter for positiv oppførsel.
Dette høres ut som den vanlige gnålingen om at moral og etikk er ekslusivt knyttet opp mot religioner.
3. Kjent sitat:
Dette sitatet blir ofte bruk for å nærmest kritisere dagens innvandringskritiske syn, men er det ikke akkurat dette som har skjedd? Norge er vel nå aldri det det engang var?
Dette henger også sammen med myten om at dersom Norge forble uten innvandring, så hadde alt stoppet opp her. Tror man virkelig at nordmenn ikke ville plukket opp kulturelle inflytelser som fulgte med tiden?
Forskjellen da hadde vært at samfunnsendringer hadde skjedd i mye større grad på våre egne premisser. Sånn det er nå, tror jeg mange føler at dette bare er noe opplest og vedtatt som er "bra" - en mantra som gjentas til stadighet.
Jeg anbefaler egentlig her Christopher Caldwells bok "Reflections on the Revolution in Europe", som handler om mer enn bare islam - den handler også om mentaliteten i at Europa etter to verdenskriger og kolonialtid må kontrolleres og hindres fra å gjenta disse tingene.
4. @ Ira: begrepet "militant ateisme" er en hersketeknikk og offermentalitet som religiøse bruker når de føler seg kritisert. Kaller du det "militant kristendom" hver gang en prest prediker? Er det "militant sosialisme" hver gang en politiker fra venstresiden åpner kjeften?
Ellers interessant å høre at en igjen glosser over all volden og elendigheten som fulgte med reformasjonen, noe som er rent historieløst og direkte selektivt. Men siden det endte godt, så er det vel lov å glemme..?
--
Ellers, heads up om serien "Det Nye Landet" som starter på NRK neste uke:
http://www.nrk.no/programmer/sider/det_nye_landet/
Sakset fra utrop.no:
Som vi ser her, gjentas mantraen om at vi er "totalt avhengig av innvandrere".
Bedriftsøkonomi er det faget jeg har flest mareritt om etter ingeniørutdanningen, men jeg plukket likevel opp et konsept der: "avdekker man et behøv, eller skaper man et behov?". Har man her avdekket et behov for innvandrere, eller har man her gjort seg avhengig (skapt) et behov?
Det er en god ide å skille kirke og stat. Slik det er i dag er kirken en del av det sosialdemokratiske maskineriet og ikke den uavhengige motkraft den burde være.
@ Flora m. fl.:
Åndelig behov, religiøsitet:
Om det er et såpass sterkt "åndelig behov", hvordan kan det ha seg at vi ikke-troende fint klarer oss uten det? (Dvs, vi fyller det med andre ting.)
Saken er at dette behovet for å kunne forklare verden og livet, gi den/det mening, finne noe å trøste seg på, etc -- dette er såpass mye enklere å oppnå med religion enn det er med vitenskapen. Vitenskapen krever en aktiv innsats og et aktivt engasjement, og den gir ingen gratis konsepter om "meningen med livet". Du får selv den utfordringen; å gi livet mening.
Jeg sier ikke her at religion representerer noe uintellektuelt eller at religiøse har menneskelige defekter, at de er irrasjonelle, men de tar kanskje litt for kjapt til de mest tilgjengelige, enkle løsningene. Det finnes selvsagt religiøse som rett og slett representerer dumskapen selv, men en må samtidig innrømme at mye vitenskap og mye forskning opp gjennom årene er gjort av dypt religiøse mennesker. Disse klarer uansett å balansere med to verdensbilder samtidig, noe som da ofte karakteriseres som irrasjonelt av ikke-troende. Er det ingen sannhet i det?
En kan si at mennesket er et religiøst vesen, ikke fordi religion er bakt inn i oss, men fordi religion som konsept er helt avhengig av oss for å overleve, og derfor er tilpasset til å fylle de behov vi har. Håpet om et liv etter døden, regler for hvordan vi skal leve livet vårt, trusler om straff for å oppføre seg feil, påstander om hva som er meningen med livet, legitimering og rasjonalisering av oppførsel for å oppfylle eller oppnå religiøse mål, sosiale og samfunnsmessige bindeledd og enhetsfølelse, etc.
Mennesket har behov for mange av disse tingene, eller har ønsker om å få disse oppfyllt, og religioner passer utmerket som brikker i dette puslespillet.
Om det er sånn at i mangel på kristendommens åndelighet så høres det jo da ut som om det plutselig skulle fylles av det nye -- islam? Om det er slik som i TV2s propagandapiece at 200 konverterte til islam i fjor så ser det da ikke ut som om dette går særlig fort unna?
Det jeg ikke fatter er hvordan løsningen for å stå imot sterkere religiøse innflytelser skal være å finne frem igjen våre gamle lokale versjon av samme ting? Hvorfor kan vi ikke heller stå oppreist med rak rygg å si: "nei, dette finner vi oss ikke i - vi nekter å la disse kravene om respekt og toleranse for disse "troene" vektlegges"?
Det er her "SV-ateistene" som dere kaller dem misbruker konseptet ateisme og sekularisering til å legge til rette for multikultur og opphøyer andres tro til noe vi mangler, slik du beskriver. HEF er nå forlengst tapt til dette formålet. Det som engang var en organisasjon som mye kjempet mot religion, er blitt en brekkstang for nye religioner. Det er blitt en organisasjon mot kristendom, ikke en organisasjon mot religioner. Jeg tror ikke humanismen er problemet her heller -- jeg tror det ligger mye i politisk infiltrasjon fra venstresiden.
(Jeg skal gi deg rett i en ting; jeg gikk så langt som å tenke følgende for en stund siden: i mangel av monopolsliknende religioner i maktposisjon vil vi antageligvis se en oppblomstring av utallige "alternative" troer. Jeg tenker da mest på alt mulig "metafysisk" healer-vås etc.)
Kulturløshet:
Før jeg engasjerte meg noe særlig med disse temaene tenkte jeg faktisk tanken selv; "andre kulturer har jo så mye historikk og konsepter, mens jeg ikke helt vet hva jeg selv har.". Dette er samme våset som vi finner i Mona Sahlins uttalelser om "alt det töntiga" som Sverige står for, mens andre kulturer har så mye mer spennende. Siden jeg har tråkka i samme fella selv, vet jeg også hva som var skylden i det for min del:
Mangelen i den norske skolen på å fremstille vår historie og kultur som noe interessant, samt mangefull vektlegging og dybde i mye av stoffet. (Mye av dette henger sammen med at mange av disse temaene er du ikke så veldig opptatt av som tenåring, men interessen kommer litt senere.)
På andreplass kommer det som jeg pekte til i forrige innlegg; skammen over å være europeisk. Problematiseringen av europas historie, og hva en forsøker å gjøre for å hindre gjentakelse. Caldwell treffer spikern med stor presisjon gang på gang der. Dekonstrueringen av norskheten og mye av det vi observerer passer utmerket inn i den analysen.
Og bare for å oppklare en ting:
Det er ikke at ateismen på død og liv må kjempe mot kristendommen, men følelsen og tankene vekkes av argumentet om at man må ty til kristendommen igjen for å bekjempe islam.
(Jeg har før ytret påstanden om at "avvæpnede" kristne vil forsøke å mele sin egen kake ved å dra nytte av at islam (som ikke er avvæpnet) kommer og gjenoppliver religion som sentralt sammfunnstema. Jeg har da bommet litt siden jeg har fokusert på at kristne kanskje vil stå sammen med muslimene, noe jeg har blitt kritisert for. Det later til at de fint klarer seg uten å stå på lag med muslimer, selv om vi også så tilfeller av dette f.eks. under aksjonene mot den nye ekteskapsloven.)