At forbrytere som blir tatt på fersk gjerning likevel nekter skyld er ikke noe nytt, men benektelsene til politisk-religiøse forbytere faller i en egen kategori: Somalieren som forsøkte å drepe Kurt Westergaard nekter skyld, men ikke bare det: Søsteren står frem i dansk TV og sier det var politiet som presset ham til det.
Situasjonen er ikke ukjent: en eller flere muslimer er tatt for politisk-religiøse angrep. De nekter. Omgivelsene nekter også: guttene er så kjekke, de kan umulig ha gjort dette. Slik sa man etter London-bombene, og nylig etter Fort Hood-massakren.
Søsteren Fatima er i samme denial-modus: broren kan ikke ha gjort det. Men hun nøyer seg ikke med undring og sjokk. Hun sier det er andre som har fått ham til det. Hun sier også at hvis han virkelig hadde tenkt å drepe Westergaard hadde han brukt noe annet en øks og hammer.
Journalisten sitter og vet ikke helt hvordan han skal respondere på disse uttalelsene. Som vanlig velger han ikke å konfrontere henne med det vanvittige i hennes uttalelser.
Benektelsen er første premiss for å kunne legge skylden på andre, og disse andre er det danske sikkerhetspolitiet (PET): De forsøkte å få broren til å jobbe for dem for et par år siden. Det er de som har sendt broren inn til Westergaard med øks.
Med disse påstandene fremstår plutselig ikke søsteren som så stakkarslig lenger. Faktisk minner hun en smule om broren: ingen skyld, og så angrep på det danske samfunnet og myndighetene. Det er de som er de skyldige.