Vårt Lands redaktør Helge Simonnes er – som vanlig – “både og” i sin vurdering av minaretforbudet. Man hjelper ikke religionsfriheten i den muslimske verden ved å begrense den i Europa, er hans argument.
Det er et svar til Bjørn Wegge som mener at forbudet vil gi muslimer noe å tenke på.
Simonnes er klar over at kristne har det vanskelig i den muslimske verden, men skriver så:
Bortsett fra den arabiske halvøya er det ikke noen eksplisitte forbud mot bygging av kirketårn i den muslimske verden. Men i praksis er det mange steder nesten umulig å få bygd kirker, med eller uten tårn. Dette er bare en liten del av en omfattende praksis som tar sikte på å bevare islams dominans ved å holde andre religioner nede.
Det er forskjell på institusjonalisert diskriminering i lovs form og den uformelle. Men resultatet er det samme. Hvorfor skyver da Simonnes foran seg at ikke diskrimineringen alle steder er eksplisitt i lovs form? Han trenger ikke gå lenger enn til Tyrkia. Der kan ikke kirker være juridiske objekter. Nye får ikke tillatelse. Selv gamle historiske bygg må gjennom en lang prosess for å bli vedlikeholdt. Signalet er umiskjennelig: man vil kaldkvele de kristne. I land som Pakistan går det langt verre for seg. Der dreper man de kristne. Med tanke på hvor ille det er, er det en merkelig slapphet og dobbeltkommunikasjon i Simonnes’ leder.
Dette spørsmålet går til kjernen av rettferdighet og trosfrihet. De to kan ikke skilles fra hverandre. Hvis man krever fulle rettigheter for seg selv må man også innvilge andre det.
Simonnes viker unna som så mange kristne ledere.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread26020/