Noen reaksjoner på sveitsernes minaretforbud har vært krakilske og hysteriske, av typen Dagsavisens forside. De kretser – monomant – rundt nazismen. Andre har vært mer avmålt, overlegne, som Ian Buruma.
Blant de mest hysteriske er svenske medier og kommentatorer. Sveitserne har fått svenske smaksdommere til å gå amok. Ayaan Hirsi Alis kronikk om sveitserne ble trykket i mange aviser, blant dem Expressen. Det får Per Wirthén til å ta et hardirrende oppgjør. Hirsi Ali har krysset en grense, hevder han.
Vad innebär det att jämställa islam med nazism och sovjetkommunism? Det är ju precis det Ayaan Hirsi Ali gjorde i sitt försvar för det schweiziska minaretförbudet (Expressen 5/12). Det är ett likhetstecken inte ens Jimmie Åkesson skulle våga i offentligheten.
Men nu kom önskad hjälp från en intellektuell ikon i Washington. Det bekräftar den gryende misstanken att hatet mot islam är lika djupt förankrat bland den bildade eliten, som antisemitismen var på 1930-talet. Hennes artikel innebär att en gräns på svenska kultursidor överskridits.
Medvetet vägrar Hirsi Ali göra en distinktion mellan radikal islamism som politisk (antidemokratisk) rörelse och islam som religion och livsmönster.
Innebär hennes artikel att islam, som religion, ska betraktas som folkmordsideologi, en världsomspännande international för nackskott och terror? Det är ordens innebörd. Muslimer förvandlas till vandrande missiler, samlade i moskéer och riktade mot friheten. Att säga nej till en halvmåne är som att säga nej till hakkorset eller hammaren och skäran, skriver hon.
Johan Lundberg spør på Axess-bloggen
>revisionismen gör framsteg även i andra, mer oväntade sammanhang. I Expressen har det på sistone publicerats ett antal artiklar där det hävdas att judeförföljelsen i Nazityskland inte var värre än det bemötande som muslimer får i dagens Sverige. Per Wirtén skriver: “Hatet mot islam är lika djupt förankrat bland den bildade eliten, som antisemitismen var på 1930-talet.”
En stilla undran: var finns proportionerna i den jämförelsen? Ser vi till Sverige så har alla politiska partier har tagit parti mot den schweiziska beslutet. Vi har en statlig tv-kanal som i parti och minut gör program som skall öka befolkningens acceptans för muslimer. Vilket också gäller de stora dagstidningarna och etermedierna i övrigt, där det varje dag diskuteras hur man skall undvika att muslimer upplever sig som oönskade och diskriminerade.
Man undrar om Per Wirtén överhuvudtaget känner till de villkor som judarna levde under i 1930- och 40-talens Tyskland.
Det samme spranget fra 30-årenes antisemittisme til dagens islam-kritikk tar Nils Schwartz når han omtaler Henrik Bachners nye bok “Judefrågan”. Debatt om antisemitism i 1930-talets Sverige | Atlantis | 382 s.:
Bachners bok blir visserligen rätt enformig att läsa, allt eftersom han går igenom skribent efter skribent och ser samma schablontankar upprepa sig nästan ordagrant. Men den är inte desto mindre en nyttig påminnelse om att de antisemitiska tankemönstren inte ligger djupare nedgrävda i det kollektiva minnet än att ett lätt skrapande på ytan gör dem synliga på nytt.
Och vad gäller dagens antimuslimska opinionsbildning behöver man inte ens skrapa på ytan. Den imiterar med skrämmande konsekvens och kontinuitet de antisemitiska tankemönstren i den svenska 30-talsdebatten.
Det er frapperende hvordan man ser identitet der forskjellene er mer slående. Muslimene har visserlig forøvet og forøver masseterror, og representerer en indre fare. Noen slik fantes det aldri for jødenes del, tvert om. Tar man utgangspunkt i realiteter kan man heller bli slått av hvor lite aggressiv kritikken av islam og muslimer har vært, i den offisielle pressen. Tonen har heller vært unnskyldende. Men i den svenske korrektheten er det noe alvorlig galt med gangsynet. Man ser verden opp-ned.
Ian Buruma tar en annen innfallsvinkel. Han mener det er synd på europeerne. De er så identitetsløse at de ikke tåler et nytt religiøst folk. Det provoserer dem.
But if the Swiss and other Europeans were self-assured about their own identities, their Muslim fellow-citizens probably would not strike such fear in their hearts. And that might be the problem. It was not so long ago that the majority of citizens in the western world had their own unquestioned symbols of collective faith and identity. The church spires that grace many European cities still meant something to most people. Few people married outside their own faith.
Until recently, too, many Europeans believed in their kings and queens, flew their national flags, sang their national anthems, were taught heroic versions of their national histories. Home was home. Foreign travel was for soldiers, diplomats, and rich people. “Identity” was not yet seen as a problem.
Much has changed, thanks to global capitalism, European integration, the stigmatisation of national feeling by two catastrophic world wars, and, perhaps most importantly, the widespread loss of religious faith. Most of us live in a secular, liberal, disenchanted world. The lives of most Europeans are freer now than ever before. We are no longer told what to do or think by priests or our social superiors. When they try, we tend not to take any notice.
But there has been a price to pay for our newly liberated world. Freedom from faith and tradition has not always led to greater contentment, but, on the contrary, to widespread bewilderment, fear, and resentment. While demonstrations of collective identity have not entirely disappeared, they are largely confined to football stadiums, where celebration (and disappointment) can quickly boil over in violence and resentment.
Dette er frihetens pris, sier Buruma: avskaffelse av tradisjonen betyr forvirtingh, frykt og motvilje mot de som holder på tradisjonen. Denne funksjonelle forklaring kan synes besnærende. Men er den riktig? Er det fordi europeerne savner tradisjonens trygge favn at de stemte mot minareter? Er det ikke snarere fordi de tolket dem symbolsk og sa nei til det minaretene representerer?
But if the elites are hated for causing our modern malaise, the Muslims are envied for still having faith, for knowing who they are, for having something that is worth dying for.
It is unimportant that many European Muslims are just as disenchanted and secular as their non-Muslim fellow-citizens. It is the perception that counts. Those soaring minarets, those black headscarves, are threatening because they rub salt in the wounds of those who feel the loss of their own faith.
Misunner europeerne muslimene? Er hijabene salt i sårene som troen har etterlatt? Men da vil vel Buruma være fornøyd hvis europeerne igjen begynner å tro? Det er han ikke, for det vil være en tilbakevenden til intoleransen. Det er damn if you do and damn if you dont for europeerne.
Burmuma har et horn i siden til venstreorienterte som blir islam-kritikere. Han øser sin forakt ut over dem på sin vanlige patroniserende måte.
It is not surprising that anti-Muslim populism has found some of its most ferocious supporters among former leftists, for they, too, have lost their faith – in world revolution, or whatnot. Many of these leftists, before their turn to revolution, came from religious backgrounds. So they suffered a double loss. In their hostility to Islam, they like to talk about defending “Enlightenment values,” whereas in fact they lament the collapse of faith, whether religious or secular.
I denne fortellingen blir muslimene til de overlegne, som holder fast ved sin tro, mens europeerne ikke tåler vekten av sin egen frihet og begynner å hate de som fortsatt har en tro.
http://www.expressen.se/kultur/1.1804953/henrik-bachner-judefragan
http://www.expressen.se/kultur/1.1804969/minareter-ar-inga-missiler