Forvillelsen inn i ekstremisme, eller: om å gå seg bort

Folk forlater den offisielle politikken av desillusjonerthet. De er på leting. I slike tider der et rådende paradgime bryter sammen, er det lett å havne i noe som "forklarer" sammenbruddet, men det kan vise seg å være en ny grøft.

Europa går til høyre, og det er begynnelsen på en dyp bevegelse vi ser. For de styrende er det om å gjøre å male f.eks. folkeavstemningen i Sveits i mørkest mulig farger. Dette er nok delvis en ekte frykt. Eliten er skrekkslagen ved tanken på at folket skulle reise seg, mot alle råd, mot all spin-control, mot den usynlige og konstante terping på hvordan ting bør være, i motsetning til hvordan folk synes ting henger sammen.

Denne kløften har blitt så dyp at noen for lengst har avskrevet Europa og spådd at Europa er tapt. Denne typen defaitisme og katastrofetenkning vil i hvertfall ikke kunne mobilisere folk.

Folk er på leting. Det står mange og fallbyr sine tanker og tankesystemer. Selvfølgelig er mye av det lånt gods fra tidligere tider. Det er gått såpass lang tid at det nå kan resirkuleres og frembys som nytt.

Venstresiden og de politisk korrekte kjemper for en utopi som resultatene av deres egen politikk motbeviser hver eneste dag. Motstanderne kommer til dekket bord. Men derfra til å omsette det i bevisst politikk er et stort sprang. Hvis man skal lykkes, må man være forutseende nok til å styre klar av undervannsskjær.

Den politisk korrekte eliten har et merkelig ambivalent forhold til nazisme og høyreekstremisme. De henfaller til symbolene ved den minste foranledning, og devaluerer dem og gjør dem til fetisjer. De står i fare for å gjøre hakekorset til en politisk dildo.

Dødens tango

Det ville være å oppfylle elitens seksuelle fantasier å la seg by opp til en sadomasochistisk tango. Det finnes slike tegn.

Det utkom nylig en bok om høyrepopulisme i Europa. Den ble omfavnet av Dagbladet og NRK. Fordi den sier hva de gjerne vil høre: at det går en bølge over Europa. For kommentatorer som John Olav Egeland i Dagbladet er dette det siste kicket: Nazismen er politisk viagra for en sliten 68-er.

For den som vil se, er det en dyp kløft mellom Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet, og partier som Nasjonal Front. Hvis man forkludrer denne distinksjonen, er man enten uvitende eller ute i politisk ærend.

Man må skille mellom strømninger og politiske uttrykk. En million briter stemte på BNP ved EU-valget, men står neppe bak partiets program. BNP er politisk betent, står for nasjonalistisk svermeri og har inntil nylig også nektet folk med annen etnisk bakgrunn medlemskap. BNP har hatt antisemittiske tendenser. Også Sverigedemokratene har hatt problematiske sider. Det samme har Vlaams Belang i Belgia.

Hva gjør man? Man holder avstand og markerer distinksjoner.

Demokratisk balanse

Balansen mellom elite og folk er forrykket. Det graves fra mange sider: Når Dagsavisen forvandler det sveitsiske korset til et halvt hakekors, bidrar avisen til polariseringen den hevder å bekjempe. Det samme gjør Høyres Per Kristian Foss når han sammenligner Frp med nazistene. Hvorfor? Fordi det er å brunmale legitime demokratiske krefter. En slik brunmaling tyder på at man selv ikke har noe å fare med. Hvis man reagerer på kriser med å krisemaksimere, er man neppe konstruktiv. Det er hva Dagsavisen, NRK, Aftenposten og øvrige medier har holdt på med i lang tid. Hver gang de merker en dypere folkelig mostand, henter de frem rasismekortet eller høyreekstremisme-stemplet.

Har denne retorikken devaluert det politiske språket? Ordet kulturmarxist har dukket opp i debatten. Det minner om tredveårene. Også den gang ble det brukt som et sekkebegrep. Man tilhørte undergraverne, gjerne uten å vite det. Var man kulturmarxist, var man spedalsk og uforbederlig.

Det lanseres noe som kalles the Vienna School of Thought, totalt ukjent for undertegnede. Det brukes som paraply over bloggene Gates of Vienna og Brussels Journal, og man nevner også English Defense League. EDL er oss helt fremmed. De to bloggene kan skrive om viktige ting, men samtidig ha en noe monoman tilnærming.

Et kjennetegn på ekstremisme er forenkling. Det lanseres forklaringer på den politiske korrekthets hegemoni som skal overbevise med sin innlysende klarhet: det er kulturmarxismen som har triumfert. Man gjør Frankfurter-skolen til et arnested for tanker som har erobret Vesten innenfra.

Dette er idehistorisk det rene sprøyt. Fremstillingen av folk som Max Horkheimer og Theodor Adorno er ikke en gang karikert. Studentbevegelsen på 60-tallet gjorde Herbert Marcuse til en av sine tenkere, men som så mange andre klaget Marcuse over at han ikke ble forstått.

Å redusere Frankfurter-skolen til propaganda er i mine øyne en form for revisjonisme som er like sjokkerende som David Irvings. Til den tilhørte noen av Europas fremste intellektuelle, og i dens randsone var folk som Hannah Arendt og Walter Benjamin.

Når man skriver at kulturmarxistene har ført krig mot samfunnets autoriteter og familien og lykkes å bryte ned seksualmoralen med seksuell frigjøring, så er man virkelig tilbake i mellomkrigstidens kontrarevolusjon.

Man må ikke gjøre ting så enkelt for seg. Forestillingen om menneskets frigjøring var reell nok, og den er også realisert. Men resultatet er blitt et annet enn opphavsmennene forestilte seg.

Europas befolkning har en stor hemning innebygget pga. nazismen. Det ville være katastrofalt om man forsøkte å fjerne den ved å tilby noen av de samme forestillingene som skapte nazismen.

Gjenoppvåkning og selvbesinnelse kan kun skapes når man bygger på opplysningstidens beste prinsipper og idealer. Lys, mer lys!