Tariq Ramadan, mr. euro-islam, analyserer minaretforbudet og mener det er europeerne som befinner seg i en identitetskrise. De greier ikke takle at verden har forandret seg og nå befolkes av mange nye mennesker. De populistiske partiene slår an tonen, og de andre dilter etter.
Er dette en adekvat forklaring? Det er i hvert fall den Ramadan frembyr og som det europeiske establishment mer enn gjerne trykker til sitt bryst. Ramdan fikk kommentere Sveits på BBC, hvor programlederen, Jonathan Charles, nikket bejaende til hvert ord. I en velskrevet artikkel i Guardian (også i Dagbladet) utdyper Ramadan sine synspunkter.
Det er retorisk elegant, men for den som har hørt Ramadan noen ganger er det gjennomskuelig. Ramadan spiller og tilpasser seg situasjonen. Han er på defensiven og trenger alllierte.
Men først må han stille en diagnose som retter seg mot europeerne, ikke muslimene. Det er sveitserne som har vist at de trenger en slik, og det gir det liberale establishment ham helt rett i: de lider av paranoia, et annet ord for fremmedfrykt.
It is important to look beyond these symbols and understand what is really happening in Europe in general and in Switzerland in particular: while European countries and citizens are going through a real and deep identity crisis, the new visibility of Muslims is problematic – and it is scary.
At the very moment Europeans find themselves asking, in a globalising, migratory world, “What are our roots?”, “Who are we?”, “What will our future look like?”, they see around them new citizens, new skin colours, new symbols to which they are unaccustomed.
Europeerne greier ikke leve med alle forandringene, med alle de fremmede, nye ansiktene. Derfor går de amok. De velger seg ut muslimene og finner noe ved dem som provoserer. Det er helt ute av proporsjoner, helt hysterisk, men slik er europeerne. Ramadan spiller en musimsk Freud.
Over the last two decades Islam has become connected to so many controversial debates – violence, extremism, freedom of speech, gender discrimination, forced marriage, to name a few – it is difficult for ordinary citizens to embrace this new Muslim presence as a positive factor. There is a great deal of fear and a palpable mistrust. Who are they? What do they want? And the questions are charged with further suspicion as the idea of Islam being an expansionist religion is intoned. Do these people want to Islamise our country?
…Every European country has its specific symbols or topics through which European Muslims are targeted. In France it is the headscarf or burka; in Germany, mosques; in Britain, violence; cartoons in Denmark; homosexuality in the Netherlands – and so on.
Europeerne lider av massehysteri utløst av identitetskrise og fremmedfrykt. De projiserer sin frykt på muslimene. Slik blir angrepet på homoseksuelle i Nederland eller karikaturtegningene et uttrykk for umodenhet og mental ustabilitet – hos europeerne.
Denne diagnostiseringen av motstanderen er noe islamister ser ut til å foretrekke. Ramadan leker lege, det samme har Mohammed Usman Rana gjort om islam-kritikere som har forlatt troen.
Det er synd på europeerne. De må få hjelp. Ramadan appellerer til Europas elite: Nå må muslimer og de kondisjonerte gå sammen om å behandle og kurerere europeerne for syken deres før den sprer seg og gjør mer skade.
De må forstå at muslimene er europeere og har de samme problemer som alle andre: fattigdom, mijø, vold.
Sveitsiske muslimer har valgt å gjemme seg bort. Forståelig, men feil. De må bli mer synlige, sier Ramadan.
Swiss Muslims have their share of responsibility but one must add that the political parties, in Europe as in Switzerland have become cowed, and shy from any courageous policies towards religious and cultural pluralism. It is as if the populists set the tone and the rest follow. They fail to assert that Islam is by now a Swiss and a European religion and that Muslim citizens are largely “integrated”. That we face common challenges, such as unemployment, poverty and violence – challenges we must face together. We cannot blame the populists alone – it is a wider failure, a lack of courage, a terrible and narrow-minded lack of trust in their new Muslim citizens.
Ramadan kommer med en utfordring og en dulgt trussel til de etablerte partiene og maktstrukturen ellers: Dere må stanse dette. Han sier ikke “ellers …”, men det følger logisk av diagnosen.
De liberale ser ikke at de ved å gå inn på selvpiskingen spiller islamistenes spill. De sistnevnte har gjennomskuet de liberales runddans og vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på. Melodien har puddingliberalerne laget selv.