I en samtale med lederen for DITIB i Köln – Türkisch-Islamische Union der Anstalt für Religion – Bekir Alboga den 11. mars 2007, våget jeg for åpent kamera å stille noen nærgående spørsmål vedrørende byggingen av stormoskeen i Köln-Ehrenfeld, samt om planene for nesten to hundre andre bygninger av denne typen.
Virkningen var eksplosiv, og gikk straks utover de lokale rammer. Jeg fikk hundrevis av brev som alle var av samme type: «Vi er i likhet med Dem foruroliget over utviklingen på innvandringens område, men vi våger ikke å ytre oss offentlig, fordi vi da ville bli plassert ytterst på høyresiden, hvor vi ikke hører hjemme.» I disse brevene, og jeg har nese for slikt, var det ingen fiendtlighet mot utlendinger eller fremmede å spore. Jeg hadde sagt åpent det som mange tenkte, uten at de selv turte å si det.
Det som siden har vist seg, er forskrekkelig: I en atmosfære av utbredt forlegenhet gjør den nedarvede skyldfølelsen over nazismen det ekstra vanskelig for vår samtids fullstendig uskyldige generasjoner å stille kritiske spørsmål.
Men akkurat dét er det ingen som gjør på skarpere måte enn muslimene selv, herunder muslimske kvinner som Necla Kelek og Seyran Ates, som ingen kan beskylde for islamofobi. Om noen ripper opp i sårene igjen og igjen for integrasjonens skyld, er det disse to. Kronvitner hva angår forhold som det er i det muslimske mindretallets egen interesse å gjøre noe med. Fremfor alt kvinnenes uakseptable stilling i det islamske samfunnet, fokus for enhver reform, om slike skal ha noen mening i det hele tatt.
At noen av de innbilte “allierte” på høyresiden forsøker å dra nytte av denne motsetningen ved å klappe meg på skulderen, kan ikke bringe meg til taushet. Jeg kommer hverken til å avsverge den “kritiske metoden” eller snauklippe hodet mitt.
Det tjener landet til ære når det beskytter hver eneste muslim mot den tyske utlendings- og fremmedfiendtlighetens pest når den går til angrep. Her, i dag, og for alltid! Men man trenger ikke å være en av de overlevende etter Holocaust for å kunne heve sin kritiske røst, hvis man mener det er nødvendig å heve den.
Giordano er en overlevende etter Holocaust. Han er en senior i tysk litteratur og samfunnsdebatt.