Jeg er ikke redd for tyrkere, men ...

av Ralph Giordano

57 prosent av velgerne har stemt mot bygging av flere minareter i Sveits – det kreves ikke mye fantasi for å forestille seg hva resultatet ville ha blitt av en tilsvarende avstemning i Tyskland.

Vil flertallet av sveitserne nå bli erklært å være forkledde fascister? Vil enhver kritikk av islam bli avvist som krenkende? Og enhver kritiker fremstilt som rasist?

Det må bli en slutt, en endelig slutt, på disse slugger-argumentene fra de "politisk korrekte", som ter seg som om de hadde fullkommen autoritet!

En miks av multikulturelle illusjoner, sosialromantikk, snillisme og omfavnelsestendenser. Kort sagt en mentalitet som i utgangspunktet skyr å snakke om frihetsfiendtlig og menneskerettighetsfjern mentalitet, skikk, bruk og tradisjon hos det muslimske mindretallet, og som derfor snarere tier enn å tematisere dette.

Deri består integrasjonsvanskelighetenes største tabu, som kommer fra det samme mindretallet. Tilstander som er uforenlige med grunnloven og menneskerettighetene.

Innvandring og integrasjon har for lengst blitt et av de største problemene i tysk (og europeisk) innenrikspolitikk, og vil sannsynligvis også forbli det gjennom det 21. århundre.

Men ikke på noe område er kløften mellom den offentliggjorte og den offentlige mening, altså mellom de politiske klasser/medier og "vanlige borgere" dypere. Reaksjonene på den sveitsiske folkeavstemningen har nok en gang slått fast dette.

Diagnoser gjør vondt.

Gjennom en totalt forfeilet innvandringspolitikk støter to kulturkretser på svært forskjellige utviklingsstadier mot hverandre:

• Den vestlige, kristne kulturkrets, som har gjort voldsomme fremskritt gjennom de siste fem hundre årene, med renessansen, opplysningstiden, borgerlige revolusjoner og modernisering.

• Den islamske kulturkrets, en verden som etter en kulturell kulminasjon ved utgangen av middelalderen som bare kunne bringe europeerne i forlegenhet, stagnerte på foruroligende vis. Forsøk på å tilpasse seg moderniteten fører til store rystelser. Hvor vanskelig selv et delvis sekularisert muslimsk samfunn har det med reformer, vises på mange måter selv med tyrkerne.

I denne motsetningen falt det uforvarende i min lodd å bli tildelt en nøkkelrolle. I en samtale med lederen for DITIB i Köln - Türkisch-Islamische Union der Anstalt für Religion - Bekir Alboga den 11. mars 2007, våget jeg for åpent kamera å stille noen nærgående spørsmål vedrørende byggingen av stormoskeen i Köln-Ehrenfeld, samt om planene for nesten to hundre andre bygninger av denne typen.

Virkningen var eksplosiv, og gikk straks utover de lokale rammer. Jeg fikk hundrevis av brev som alle var av samme type: «Vi er i likhet med Dem foruroliget over utviklingen på innvandringens område, men vi våger ikke å ytre oss offentlig, fordi vi da ville bli plassert ytterst på høyresiden, hvor vi ikke hører hjemme.» I disse brevene, og jeg har nese for slikt, var det ingen fiendtlighet mot utlendinger eller fremmede å spore. Jeg hadde sagt åpent det som mange tenkte, uten at de selv turte å si det.

Det som siden har vist seg, er forskrekkelig: I en atmosfære av utbredt forlegenhet gjør den nedarvede skyldfølelsen over nazismen det ekstra vanskelig for vår samtids fullstendig uskyldige generasjoner å stille kritiske spørsmål.

Men akkurat dét er det ingen som gjør på skarpere måte enn muslimene selv, herunder muslimske kvinner som Necla Kelek og Seyran Ates, som ingen kan beskylde for islamofobi. Om noen ripper opp i sårene igjen og igjen for integrasjonens skyld, er det disse to. Kronvitner hva angår forhold som det er i det muslimske mindretallets egen interesse å gjøre noe med. Fremfor alt kvinnenes uakseptable stilling i det islamske samfunnet, fokus for enhver reform, om slike skal ha noen mening i det hele tatt.

At noen av de innbilte "allierte" på høyresiden forsøker å dra nytte av denne motsetningen ved å klappe meg på skulderen, kan ikke bringe meg til taushet. Jeg kommer hverken til å avsverge den "kritiske metoden" eller snauklippe hodet mitt.

Det tjener landet til ære når det beskytter hver eneste muslim mot den tyske utlendings- og fremmedfiendtlighetens pest når den går til angrep. Her, i dag, og for alltid! Men man trenger ikke å være en av de overlevende etter Holocaust for å kunne heve sin kritiske røst, hvis man mener det er nødvendig å heve den.

Det betyr ikke at man stiller seg generelt mistenksom til det muslimske mindretallet. Det betyr at man sørger for integrasjon. Min delaktighet, mine taler, skrifter og foredrag, har ikke hatt noen annen hensikt – for løsningen kan bare være fredelig. Det finnes dog krefter, både muslimske og ikke-muslimske, som ikke er interessert i det.

Mot disse tar jeg til motmæle, ikke mot "muslimene".

Jeg trenger ikke å utnevne meg selv til noen talsmann for minoriteter, dog har jeg gjennom livet vært nettopp det, etter selv en gang å ha tilhørt en dødelig truet minoritet.

Jeg er ikke redd for tyrkere, jeg er ingen anti-muslimsk guru, og jeg har ikke ropt på borgerkrig. Jeg har gjennom kritiske spørsmål bidratt til sterkere offentlig oppmerksomhet omkring problemer som er blitt fortrengt og forskjønnet av feige tyske politikere og integrasjonsuvillige innvandrere.

Må jeg her mekanisk ramse opp at det er grunnloven og menneskerettighetene som er mitt kompass i denne konflikten? Slik jeg gjennom hele mitt liv har kjempet mot nazismen, fascismen og stalinismen, kommer jeg også til å stille opp overalt hvor det fra muslimsk hold blir rettet angrep mot den eneste samfunnsformen hvor jeg av bitter erfaring føler meg trygg: i den demokratiske republikken.

Derfor støter enhver altomfattende bannlysning og enhver generell demonisering av muslimer, på min motstand. Men når jeg blir konfrontert med ritualer og skikk og bruk som er rettet mot mitt verdisyn, kommer jeg til å stå fast på mitt kulturelle selvforsvar – akkurat som sveitserne har gjort med sitt initiativ mot nybygg med minareter!

I denne tilkjempede posisjonen jeg har lidd for, blir jeg kalt rasist, hetser, nazist og jødesvin. Foruten å ha fått mordtrusler i Allahs navn, noe som kan sjokkere selv en terrorvant mann som meg, enda jeg i hele mitt offentlige liv er blitt truet av høyreekstremister.

Jeg vil holde like fast ved min kritiske metode som grunnformel, som på refleksen jeg ennå har hver gang jeg møter barn med åpenbar "innvandrerbakgrunn": Det kommer til å gå bra med deg, det kommer til å gå fordømt bra med deg!

Det vil jeg fortsette å bidra til – på de kritiske muslimenes side.

Den 86 år gamle jødiske forfatteren Ralph Giordano (bl.a. av Die Bertinis) er blant Tysklands mest ansette skribenter og regissører. Hans familie overlevde nazistenes forfølgelser ved å gjemme seg i en kjeller i Hamburg. Ved tallrike anledninger har Giordano i årevis advart mot radikal islamisme, og han ble sogar truet på livet da han tok til orde mot den planlagte stormoskeen i Köln. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Bild den 4. desember 2009.