Your Majesties, Your Royal Highnesses, Distinguished Members of the Norwegian Nobel Committee, citizens of America, and citizens of the world:
I receive this honor with deep gratitude and great humility. It is an award that speaks to our highest aspirations - that for all the cruelty and hardship of our world, we are not mere prisoners of fate. Our actions matter, and can bend history in the direction of justice.
And yet I would be remiss if I did not acknowledge the considerable controversy that your generous decision has generated. In part, this is because I am at the beginning, and not the end, of my labors on the world stage. Compared to some of the giants of history who have received this prize - Schweitzer and King; Marshall and Mandela - my accomplishments are slight. And then there are the men and women around the world who have been jailed and beaten in the pursuit of justice; those who toil in humanitarian organizations to relieve suffering; the unrecognized millions whose quiet acts of courage and compassion inspire even the most hardened of cynics. I cannot argue with those who find these men and women - some known, some obscure to all but those they help - to be far more deserving of this honor than I.
But perhaps the most profound issue surrounding my receipt of this prize is the fact that I am the Commander-in-Chief of a nation in the midst of two wars. One of these wars is winding down. The other is a conflict that America did not seek; one in which we are joined by 43 other countries - including Norway - in an effort to defend ourselves and all nations from further attacks.
Still, we are at war, and I am responsible for the deployment of thousands of young Americans to battle in a distant land. Some will kill. Some will be killed. And so I come here with an acute sense of the cost of armed conflict - filled with difficult questions about the relationship between war and peace, and our effort to replace one with the other.
These questions are not new. War, in one form or another, appeared with the first man. At the dawn of history, its morality was not questioned; it was simply a fact, like drought or disease - the manner in which tribes and then civilizations sought power and settled their differences.
Over time, as codes of law sought to control violence within groups, so did philosophers, clerics and statesmen seek to regulate the destructive power of war. The concept of a "just war" emerged, suggesting that war is justified only when it meets certain preconditions: if it is waged as a last resort or in self-defense; if the forced used is proportional; and if, whenever possible, civilians are spared from violence.
For most of history, this concept of just war was rarely observed. The capacity of human beings to think up new ways to kill one another proved inexhaustible, as did our capacity to exempt from mercy those who look different or pray to a different God. Wars between armies gave way to wars between nations - total wars in which the distinction between combatant and civilian became blurred. In the span of 30 years, such carnage would twice engulf this continent. And while it is hard to conceive of a cause more just than the defeat of the Third Reich and the Axis powers, World War II was a conflict in which the total number of civilians who died exceeded the number of soldiers who perished.
In the wake of such destruction, and with the advent of the nuclear age, it became clear to victor and vanquished alike that the world needed institutions to prevent another World War. And so, a quarter century after the United States Senate rejected the League of Nations - an idea for which Woodrow Wilson received this Prize - America led the world in constructing an architecture to keep the peace: a Marshall Plan and a United Nations, mechanisms to govern the waging of war, treaties to protect human rights, prevent genocide and restrict the most dangerous weapons.
In many ways, these efforts succeeded. Yes, terrible wars have been fought, and atrocities committed. But there has been no Third World War. The Cold War ended with jubilant crowds dismantling a wall. Commerce has stitched much of the world together. Billions have been lifted from poverty. The ideals of liberty, self-determination, equality and the rule of law have haltingly advanced. We are the heirs of the fortitude and foresight of generations past, and it is a legacy for which my own country is rightfully proud.
A decade into a new century, this old architecture is buckling under the weight of new threats. The world may no longer shudder at the prospect of war between two nuclear superpowers, but proliferation may increase the risk of catastrophe. Terrorism has long been a tactic, but modern technology allows a few small men with outsized rage to murder innocents on a horrific scale.
Moreover, wars between nations have increasingly given way to wars within nations. The resurgence of ethnic or sectarian conflicts, the growth of secessionist movements, insurgencies and failed states have increasingly trapped civilians in unending chaos. In today's wars, many more civilians are killed than soldiers; the seeds of future conflict are sown, economies are wrecked, civil societies torn asunder, refugees amassed and children scarred.
I do not bring with me today a definitive solution to the problems of war. What I do know is that meeting these challenges will require the same vision, hard work and persistence of those men and women who acted so boldly decades ago. And it will require us to think in new ways about the notions of just war and the imperatives of a just peace.
We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations - acting individually or in concert - will find the use of force not only necessary but morally justified.
I make this statement mindful of what Martin Luther King said in this same ceremony years ago: "Violence never brings permanent peace. It solves no social problem: It merely creates new and more complicated ones." As someone who stands here as a direct consequence of Dr. King's life's work, I am living testimony to the moral force of non-violence. I know there is nothing weak, nothing passive, nothing naive in the creed and lives of Gandhi and King.
But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: Evil does exist in the world. A nonviolent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al-Qaida's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history, the imperfections of man and the limits of reason.
I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower.
Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: The United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other people's children and grandchildren can live in freedom and prosperity.
So yes, the instruments of war do have a role to play in preserving the peace. And yet this truth must coexist with another - that no matter how justified, war promises human tragedy. The soldier's courage and sacrifice is full of glory, expressing devotion to country, to cause and to comrades in arms. But war itself is never glorious, and we must never trumpet it as such.
So part of our challenge is reconciling these two seemingly irreconcilable truths - that war is sometimes necessary, and war is at some level an expression of human feelings. Concretely, we must direct our effort to the task that President Kennedy called for long ago. "Let us focus, " he said, "on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature but on a gradual evolution in human institutions."
What might this evolution look like? What might these practical steps be?
To begin with, I believe that all nations - strong and weak alike - must adhere to standards that govern the use of force. I - like any head of state - reserve the right to act unilaterally if necessary to defend my nation. Nevertheless, I am convinced that adhering to standards strengthens those who do, and isolates - and weakens - those who don't.
The world rallied around America after the 9/11 attacks, and continues to support our efforts in Afghanistan, because of the horror of those senseless attacks and the recognized principle of self-defense. Likewise, the world recognized the need to confront Saddam Hussein when he invaded Kuwait - a consensus that sent a clear message to all about the cost of aggression.
Furthermore, America cannot insist that others follow the rules of the road if we refuse to follow them ourselves. For when we don't, our action can appear arbitrary, and undercut the legitimacy of future intervention - no matter how justified.
This becomes particularly important when the purpose of military action extends beyond self-defense or the defense of one nation against an aggressor. More and more, we all confront difficult questions about how to prevent the slaughter of civilians by their own government, or to stop a civil war whose violence and suffering can engulf an entire region.
I believe that force can be justified on humanitarian grounds, as it was in the Balkans, or in other places that have been scarred by war. Inaction tears at our conscience and can lead to more costly intervention later. That is why all responsible nations must embrace the role that militaries with a clear mandate can play to keep the peace.
America's commitment to global security will never waver. But in a world in which threats are more diffuse, and missions more complex, America cannot act alone. This is true in Afghanistan. This is true in failed states like Somalia, where terrorism and piracy is joined by famine and human suffering. And sadly, it will continue to be true in unstable regions for years to come.
The leaders and soldiers of NATO countries - and other friends and allies - demonstrate this truth through the capacity and courage they have shown in Afghanistan. But in many countries, there is a disconnect between the efforts of those who serve and the ambivalence of the broader public. I understand why war is not popular. But I also know this: The belief that peace is desirable is rarely enough to achieve it. Peace requires responsibility. Peace entails sacrifice. That is why NATO continues to be indispensable. That is why we must strengthen U.N. and regional peacekeeping, and not leave the task to a few countries. That is why we honor those who return home from peacekeeping and training abroad to Oslo and Rome; to Ottawa and Sydney; to Dhaka and Kigali - we honor them not as makers of war, but as wagers of peace.
Let me make one final point about the use of force. Even as we make difficult decisions about going to war, we must also think clearly about how we fight it. The Nobel Committee recognized this truth in awarding its first prize for peace to Henry Dunant - the founder of the Red Cross, and a driving force behind the Geneva Conventions.
Where force is necessary, we have a moral and strategic interest in binding ourselves to certain rules of conduct. And even as we confront a vicious adversary that abides by no rules, I believe that the United States of America must remain a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different from those whom we fight. That is a source of our strength. That is why I prohibited torture. That is why I ordered the prison at Guantanamo Bay closed. And that is why I have reaffirmed America's commitment to abide by the Geneva Conventions. We lose ourselves when we compromise the very ideals that we fight to defend. And we honor those ideals by upholding them not just when it is easy, but when it is hard.
I have spoken to the questions that must weigh on our minds and our hearts as we choose to wage war. But let me turn now to our effort to avoid such tragic choices, and speak of three ways that we can build a just and lasting peace.
First, in dealing with those nations that break rules and laws, I believe that we must develop alternatives to violence that are tough enough to change behavior - for if we want a lasting peace, then the words of the international community must mean something. Those regimes that break the rules must be held accountable. Sanctions must exact a real price. Intransigence must be met with increased pressure - and such pressure exists only when the world stands together as one.
One urgent example is the effort to prevent the spread of nuclear weapons, and to seek a world without them. In the middle of the last century, nations agreed to be bound by a treaty whose bargain is clear: All will have access to peaceful nuclear power; those without nuclear weapons will forsake them; and those with nuclear weapons will work toward disarmament. I am committed to upholding this treaty. It is a centerpiece of my foreign policy. And I am working with President Medvedev to reduce America and Russia's nuclear stockpiles.
But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.
The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur, systematic rape in Congo or repression in Burma - there must be consequences. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression.
This brings me to a second point - the nature of the peace that we seek. For peace is not merely the absence of visible conflict. Only a just peace based upon the inherent rights and dignity of every individual can truly be lasting.
It was this insight that drove drafters of the Universal Declaration of Human Rights after the Second World War. In the wake of devastation, they recognized that if human rights are not protected, peace is a hollow promise.
And yet all too often, these words are ignored. In some countries, the failure to uphold human rights is excused by the false suggestion that these are Western principles, foreign to local cultures or stages of a nation's development. And within America, there has long been a tension between those who describe themselves as realists or idealists - a tension that suggests a stark choice between the narrow pursuit of interests or an endless campaign to impose our values.
I reject this choice. I believe that peace is unstable where citizens are denied the right to speak freely or worship as they please, choose their own leaders or assemble without fear. Pent up grievances fester, and the suppression of tribal and religious identity can lead to violence. We also know that the opposite is true. Only when Europe became free did it finally find peace. America has never fought a war against a democracy, and our closest friends are governments that protect the rights of their citizens. No matter how callously defined, neither America's interests - nor the world's - are served by the denial of human aspirations.
So even as we respect the unique culture and traditions of different countries, America will always be a voice for those aspirations that are universal. We will bear witness to the quiet dignity of reformers like Aung Sang Suu Kyi; to the bravery of Zimbabweans who cast their ballots in the face of beatings; to the hundreds of thousands who have marched silently through the streets of Iran. It is telling that the leaders of these governments fear the aspirations of their own people more than the power of any other nation. And it is the responsibility of all free people and free nations to make clear to these movements that hope and history are on their side.
Let me also say this: The promotion of human rights cannot be about exhortation alone. At times, it must be coupled with painstaking diplomacy. I know that engagement with repressive regimes lacks the satisfying purity of indignation. But I also know that sanctions without outreach - and condemnation without discussion - can carry forward a crippling status quo. No repressive regime can move down a new path unless it has the choice of an open door.
In light of the Cultural Revolution's horrors, Nixon's meeting with Mao appeared inexcusable - and yet it surely helped set China on a path where millions of its citizens have been lifted from poverty, and connected to open societies. Pope John Paul's engagement with Poland created space not just for the Catholic Church, but for labor leaders like Lech Walesa. Ronald Reagan's efforts on arms control and embrace of perestroika not only improved relations with the Soviet Union, but empowered dissidents throughout Eastern Europe. There is no simple formula here. But we must try as best we can to balance isolation and engagement, pressure and incentives, so that human rights and dignity are advanced over time.
Third, a just peace includes not only civil and political rights - it must encompass economic security and opportunity. For true peace is not just freedom from fear, but freedom from want.
It is undoubtedly true that development rarely takes root without security; it is also true that security does not exist where human beings do not have access to enough food, or clean water, or the medicine they need to survive. It does not exist where children cannot aspire to a decent education or a job that supports a family. The absence of hope can rot a society from within.
And that is why helping farmers feed their own people - or nations educate their children and care for the sick - is not mere charity. It is also why the world must come together to confront climate change. There is little scientific dispute that if we do nothing, we will face more drought, famine and mass displacement that will fuel more conflict for decades. For this reason, it is not merely scientists and activists who call for swift and forceful action - it is military leaders in my country and others who understand that our common security hangs in the balance.
Agreements among nations. Strong institutions. Support for human rights. Investments in development. All of these are vital ingredients in bringing about the evolution that President Kennedy spoke about. And yet, I do not believe that we will have the will, or the staying power, to complete this work without something more - and that is the continued expansion of our moral imagination, an insistence that there is something irreducible that we all share.
As the world grows smaller, you might think it would be easier for human beings to recognize how similar we are, to understand that we all basically want the same things, that we all hope for the chance to live out our lives with some measure of happiness and fulfillment for ourselves and our families.
And yet, given the dizzying pace of globalization, and the cultural leveling of modernity, it should come as no surprise that people fear the loss of what they cherish about their particular identities - their race, their tribe and, perhaps most powerfully, their religion. In some places, this fear has led to conflict. At times, it even feels like we are moving backwards. We see it in the Middle East, as the conflict between Arabs and Jews seems to harden. We see it in nations that are torn asunder by tribal lines.
Most dangerously, we see it in the way that religion is used to justify the murder of innocents by those who have distorted and defiled the great religion of Islam, and who attacked my country from Afghanistan. These extremists are not the first to kill in the name of God; the cruelties of the Crusades are amply recorded. But they remind us that no Holy War can ever be a just war. For if you truly believe that you are carrying out divine will, then there is no need for restraint - no need to spare the pregnant mother, or the medic, or even a person of one's own faith. Such a warped view of religion is not just incompatible with the concept of peace, but the purpose of faith - for the one rule that lies at the heart of every major religion is that we do unto others as we would have them do unto us.
Adhering to this law of love has always been the core struggle of human nature. We are fallible. We make mistakes, and fall victim to the temptations of pride, and power, and sometimes evil. Even those of us with the best intentions will at times fail to right the wrongs before us.
But we do not have to think that human nature is perfect for us to still believe that the human condition can be perfected. We do not have to live in an idealized world to still reach for those ideals that will make it a better place. The nonviolence practiced by men like Gandhi and King may not have been practical or possible in every circumstance, but the love that they preached - their faith in human progress - must always be the North Star that guides us on our journey.
For if we lose that faith - if we dismiss it as silly or naive, if we divorce it from the decisions that we make on issues of war and peace - then we lose what is best about humanity. We lose our sense of possibility. We lose our moral compass.
Like generations have before us, we must reject that future. As Dr. King said at this occasion so many years ago: "I refuse to accept despair as the final response to the ambiguities of history. I refuse to accept the idea that the 'isness' of man's present nature makes him morally incapable of reaching up for the eternal 'oughtness' that forever confronts him."
So let us reach for the world that ought to be - that spark of the divine that still stirs within each of our souls. Somewhere today, in the here and now, a soldier sees he's outgunned but stands firm to keep the peace. Somewhere today, in this world, a young protestor awaits the brutality of her government, but has the courage to march on. Somewhere today, a mother facing punishing poverty still takes the time to teach her child, who believes that a cruel world still has a place for his dreams.
Let us live by their example. We can acknowledge that oppression will always be with us, and still strive for justice. We can admit the intractability of deprivation, and still strive for dignity. We can understand that there will be war, and still strive for peace. We can do that - for that is the story of human progress; that is the hope of all the world; and at this moment of challenge, that must be our work here on Earth.
That this award can even be given to a man who thus far has created no peace but governs two wars confirms that the Nobel Peace Prize is now nothing more than the “Norwegian People’s Choice Award” and carries the same gravitas as having a Hollywood Star in front of Mann’s Chinese Theater.
http://www.foxnews.com/opinion/2009/12/10/tommy-seno-obama-nobel-prize-speech/
Mannen er genial! Ikke nok med det; talen var et spark i skrittet på alle norske "eksperter" - ytterste fløy - de som har fasiten til alle de vanskelige spørsmålene. Det "offisielle" Norge. Herlig! Nå, inn i skammekroken.
Talen til Obama i kveld, fra en mann født uten sølvskje i munnen, bør vel være et bevis på at "vesten" langt ifra er avgått ved døden, slik enkelte hevder, og at det er håp for fremtiden.
Jeg husker første tanken min etter jeg fikk høre nyheten om at Obama fikk årets Nobels fredspris; Den var et kort og konsist hæh? Men etter noen norske tabber og imponerende amerikansk profesjonalitet tør jeg påstå at tiden meget mulig vil vise det var en riktig pris. Krig kan skape fred. Vi må bare våge å bidra.
Det er befriende at talen hadde såpass lav bullshit-faktor i forhold til det som har vært vanlig. Og inntrykket som fester seg er at Obama tilkjennegir oppfatninger som like gjerne kunne ha kommet ut av munnen til George Bush den annen. Det er i mange store og tunge spørsmål ikke så stor forskjell på demokrater og republikanere når det kommer til stykket. Desto mer komisk er det hvordan folk til venstre likevel hyller førstnevnte, til tross for at han sier:
ellereller
Mon tro om det var dette nobelkomiteen og resten av Obama-fansen ventet seg? Og hvilket helsikes leven ville det ikke ha blitt om Bush hadde sagt de samme tingene?
Når det gjelder mulighetene for å løse verdens konflikter, kan dette har noe for seg eller er det en smule naivt: http://folk.uio.no/espeng/NFT-1-2005-Gamlund.pdf
Spinozistisk inspirert konfliktløsning mot islamister og terrorister?
Mvh
Donald
Jeg synes talen til Obama var meget god. Han kunne faktisk ha inkludert dette:
Except for ending
slavery, fascism, nazism
and communism,
war has never solved
anything.
Fritt etter ProtestWarrior.com
Myshkin.
På hvilken måte mener du at "vesten ikke er død"? Det har vel vært relativt klart nå at Vest-Europa blir mer og mer irrelevant for USA og at hvert enkelt europeisk land må skrike svært høyt for å i det hele tatt få USA sin oppmerksomhet. Begrepet "vesten", i tradisjonell forstand vil si Vest-Europa og Nord-Amerika, og mange innbiller seg at dette er noe slags varig bånd som alltid vil være sterkt.
Men etterhvert som Asia dominerer stadig mer av verdensøkonomien vil verdens maktsentrum skifte fra Atlanterhavet til Stillehavet. USA orienterer seg i denne retningen, det blir et mer latin-amerikansk land, og Vest-Europa blir mer islamsk. Både de sikkerhetspolitiske og de kulturelle båndene svekkes gradvis. Vest-Europas ide om at de er verdens navle er forlengst passe, kontinentets tid er forbi.
Svare på islamisters og nazisters ønske om verdensherredømme, med kjærlighet og omsorg? Er dette teorien Donald? Jeg regner med du har lest hele avhandlingen og kan komme med en oppsummering?
Sanobet: Spinozas temmelig naive idé er at å møte ondt med ondt ikke fører godt med seg, men han synes å undervurdere eller ha for lite kjenneskap til menneskesinnet for å kunne preke en slags "tilgivelsens filosofi", fordi denne forutsetter at de menneskenes handlinger vi ønsker skal opphøre, spiller det samme spillet som vi gjør: dvs.
Spinozas modell synes å fungere kun for ikke-patologiske tilfeller, og de som ikke er patologiske, ville antakelig i utgangspunktet ikke ha satt seg i den situasjonen Spinoza søker å avhjelpe.
Å tro at nestekjærlighet og tilgivelse er et holdbart grunnlag for løse temmelig harde konflikter slik verden i dag ris av er naivt, fordi han overser at mennesket fortsatt befinner seg på steinalderstadiet hva angår emosjonell utvikling.
Donald
Det mest imponerende er kanskje likevel at Obama ser ut til å ha skrevet talen selv. Ingen profesjonell taleskribent, politisk rådgiver eller diplomat ville ha funnet på å innlede med "Your Majesties."
STIKKORD: CONSEQUENCES- her er det ting å lære!
"
...
But it is also incumbent upon all of us to insist that nations like Iran and North Korea do not game the system. Those who claim to respect international law cannot avert their eyes when those laws are flouted. Those who care for their own security cannot ignore the danger of an arms race in the Middle East or East Asia. Those who seek peace cannot stand idly by as nations arm themselves for nuclear war.
The same principle applies to those who violate international law by brutalizing their own people. When there is genocide in Darfur, systematic rape in Congo or repression in Burma - there must be c o n s e q u e n c e s. And the closer we stand together, the less likely we will be faced with the choice between armed intervention and complicity in oppression."
Herlig
Obamas tale var ikke spesielt god og vi kunne selv sagt akkurat det samme: den bestod av velkjente trivialiteter, i tillegg til at han er inkonsisent: "krig er fælt men nødvendig", "ikke alle er like fornuftige, derfor er krig nødvendig for å stoppe uønsket atferd" osv.
Hva angår hans poeng om at religion baner veien for å grusomheter mot andre (fordi dersom man selv mener man har sett lyset, what's stopping you?), er velkjent, men det henger liksom litt når han avslutter talen med det "guddommelige i oss". Hva er det han mener? Mener han at at det skal være mulig å være seriøst religiøs uten å ønske å drepe andre som ikke deler samme syn? Nå er både kristendommen og islam kjent for blodsytgytelser selv om kristendommen er relativt temmet.
Eller mener Obama at det ikke finnes noen sammenheng mellom de såkalte hellige skrifter og forestillingene deres om eksistensen av guder, dvs. er mulig en religion som hevder å være den eneste sanne osv. forenlig med et tilsvarende fromt ønske om at selv om man tror på hva man mener er den eneste sanne osv. guden, klarer man likevel å avstå fra grusomheter mot andre?
Skulle gjerne sett han ta i tu med disse teologiske problemene. Dersom religion hadde blitt avskaffet (gjennom utdannelse og opplysning osv) er vi sikre på at 90% av konfliktgrunnlaget ville forsvunnet. Store deler av konfliktene i midtøsten er religiøst funderte og ikke utelukkende geo-politiske.
Donald
Kristian Z:
Det er ikke mindre tendenser som foregår. Utviklingen går raskere enn noengang tidligere, og maktskiftene akselererer. Det amerikanske militæret orienterer seg i denne retningen og det gjør uunngåelig den amerikanske utenrikspolitikken også. Ingen har sagt at Vest-Europa kommer til å bli fattig, men mektig og relevant i storpolitisk sammenheng er en annen sak.
Vi ser jo allerede hvor høyt europeiske land må skrike for å få USA sin oppmerksomhet og dette vil bare forsterke seg etter som USA konsentrerer seg om fremtidens maktsentrum Stillehavsregionen. For verden, så fremstår Vest-Europa som mer og mer irrelevant for hvert år som går. Og om få tiår kan også USA få latin-amerikansk flertall, og Vest-Europa vil ha en stor islamsk minoritet. Så de kulturelle båndene blir stadig svakere.
Jeg synes dette var en tale som kanskje ikke løser så mye internasjonalt, men som i høyeste grad treffer det norske folk i sin iver etter å være størst mulig motstander av det USA foretar seg.
The United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea
Dette f.eks sier veldig mye om hva USA faktisk har gjort for verden og selv om de kanskje har tråkket litt feil, så tror jeg til og med Bush jr. gjorde ting i beste mening. Man kan selvfølgelig se i etterpåklokskapens lys at vi kunne spart oss for vietnamkrigen, men etter at USA klarte å holde deler av Korea fritt for kommunismen, så var det samme intensjoner som lå til grunn i Vietnam. Tanken VAR faktisk fred og frihet også for dette landet. Og hvorfor skulle egentlig USA risikere å bli delaktig i en atomkrig for vest-europas skyld?
Uansett om USA har tråkket litt feil mener jeg at spesielt vi i Europa skylder Uncle Sam veldig mye og vi bør være mer takknemmelig og lojal overfor den som har holdt hånda over oss og vært en venn i farlige tider. Vårt bidrag i afghanistan tjener nok ikke norske interesser direkte, men av og til må man gi litt tilbake. Det tror jeg sank inn hos en del nordmenn rundt om i Norge. Sånn sett så var det bra at Obama fikk fredsprisen og i den anledning fikk ekstra mange norske øyne rettet mot seg selv om jeg fremdeles mener Obama har fått prisen altfor tidlig.
De siste dagers Obama-rus har vært et kostelig skue! Munnhellet om Dagbladet ”som er mot prester, men for kvinnelige prester”, renner en i hu. Her er de mest forbeinete USA-haterne fra seg av begeistring over en mann som opptrer som enhver annen amerikansk president ville gjort: ”America first”!
Harald Stanghelle, Erik Solheim, Frederic Hauge, Kåre Willoch – you name it – oppfører seg som fjortiser i pur glede over å ha sett, kanskje til og med å ha tatt på, OBAMA! De hører tilsynelatende ikke etter hva mannen sier, nemlig at hans jobb først og fremst er å passe på USAs interesser. Selvfølgelig – hva tror våre søte små snakkehoder? En innringer i NRKs ”Her og nå” i ettermiddag sa det slik: ”Han sier jo det samme som Bush, men han bruker andre ord”. Just presis.
At vår hjemlige elite ikke synes å oppfatte dette, kan virke ufattelig. Imidlertid sniker en mistanke seg inn: de skjønner at de har tatt feil, at Obama ikke er Jesus. De klynger seg til sin opprinnelige oppfatning av mannen av flere grunner. For det første er det pinefullt å innrømme at de har tatt feil; de har omtalt Obama som vår tids frelser for mange ganger til at de kan bakke ut nå. For det andre: hvem ellers er det å se opp til på dagens verdenspolitiske scene, nå som Arafat er død og Mandela pensjonist? Og til sist: det er så deilig å sole seg i glansen av en ekte amerikansk president! Vi er ledet, og omgitt av, en barnslig, forfengelig og nytelsessyk elite.
Et ord om hvorfor begeistringen for Obama er grenseløs. I tillegg til talegavene, er det noen ytre forhold. Han er pen, har en vakker kone og veloppdragne barn. (I likhet med Bill Clinton.) Og en ting til, som aldri vil bli nevnt av plageåndene Stanghelle & Strand: Obama er farget. Svart. Neger. Vi er ikke dummere enn at vi forstår sammenhengen. Vi er heller ikke dummere enn at vi vet hvilket ord som blir brukt i sammenhenger der en persons hudfarge tillegges vekt.
Siden det er så in å snakke om spådommer på document på tiden; her kommer en til: langsomt, langsomt skal vi være vitne til at Obamas trofaste disipler begynner å forlate ham. De skjønner nok hva han sier, og hvilke konsekvenser det har.
Frostbitt:
"De skjønner nok hva han sier, og hvilke konsekvenser det har."
Det gjorde også de som for 50, 60 og 70 år siden dyrket sine førere, men den harde kjerne sto last og brast med sine "fyrtårn" helt til de falt overende og nye dukket opp.
Det er ikke ofte persondyrkelsen får så fritt spillerom i Norge. Vi har mest dyrket oss selv kollektivt og ikke hatt en oppdrevet kultur for førerdyrkelsen, slik som f.eks. Nord-Korea, Kina. Sovjet, Italia og Tyskland men i det små er det ting som likner litt, spesielt når man "utkommanderer" skoleklasser som står og vifter med flagg og symboler. Begeistringen og den personlige gløden blant reporterne er også et moment.
Per A: jeg visste det var en betegnelse som var velkjent, men som bare svirret rundt i skallen: persondyrkelse! Selvfølgelig er det nettopp det vi er vitne til. Denne fortjener du heder for!
Og siden du nevner historiske paralleller: da Krustsjov i 1956 tok sitt såkalte oppgjør med Stalin, gikk ikke anklagene på ”Sjefens” direkte skyld for millioner av menneskers fengsling og død. Nei, Stalin hadde tillatt ”persondyrkelse”; han satte sin egen person over staten. (At kamerat Nikita hadde sine egne grunner for denne innfallsvinkelen, medskyldig for Stalins forbrytelser som han var, er en annen historie.)
Venstresiden, som alle andre kollektivist-bevegelser, har en inngrodd hang til persondyrkelse.
Deres kollektivisme har en forstumpende innvirkning på deres egen SELV-følelse, og derfor blir de så ekstra glad når FRELSEREN kommer til dem, i menneskeskikkelse..
Apropos persondyrkelse, så hadde jeg tenkt å legge ut en sang etter nobeltalen, men da jeg leste den utsatte jeg det. For talen var nøktern og på mange måter på sin plass overfor vertene og Europa generelt.
At han trakk inn både paven og Ronald Reagan synes jeg var flott. Ikke fordi at alle aspekter ved deres politikk (det var under Reagan at USA begynte for alvor å ta opp store lån), men fordi de genuint kjempet og stod på for friheten i Øst-Europa.
Men, tilbake til Obama som tenåringshelt, her er "I believe I can fly" med R. Kelly over videoklipp av Michael Jordan. Denne sangen er så "over the top" at det godt skal gjøres å overgå.
http://www.youtube.com/watch?v=gWDmau1Vbxs&feature=fvst
@Rustad
Jeg må spørre deg, som gammel VG-journalist: Hva tenkte du da du så VG sitt førstesideoppslag om at Liv Signe og Kristin H. ikke ville få treffe Obama?
Tror du at regjeringen overlever? Eller vil de to damene nå bære på nag overfor Jens som kan slå ut på det mest overraskende tidspunkt?
(Mest spøk, litt alvor).
Hvilke tanker gjør en redaksjon seg når de setter opp en slik forside? Regner de med å selge mye på en slik oversikt eller er det litt spit inne i bildet?
Det står i hvert fall i motsetning til Dagbladet som kjørte samme hyllesten som de hadde da Stoltenberg jr fikk flertall takket være arealstemmene.
Det er laget en del parodier på Obama og ikke minst Obama-dyrkelse der ute. Her er en som er ganske varm i tonen, men som får frem gapet mellom forventning og virkelighet:
http://www.youtube.com/watch?v=kVFdAJRVm94
@Sanobet
Jeg er ikke bare enig i analysen din. EU har 500 millioner innbyggere og vil i kraft av det være en verdensmakt, skulle viljen være der.
Når det gjelder de kulturelle båndene over atlanteren, så er jo flere av landene i Europa katolske. Kan man dessuten egentlig si at England har sterkere bånd til USA enn Spania eller Portugal har til Latin-Amerika?
Aesop: er du svanger med en sang, så kom med den!
Mange er glade i dikt og sang. Om rimene halter og det er noe galt med tonefallet spiller ingen rolle. Det viktige er at det er ekte.
Så i påvente av ditt bidrag: her er en sang som synges best blant gode venner. Den kom til etter at Kamerat Høybråten bestemte at røyking ikke lenger var en privatsak, men et spørsmål om å ødelegge andre menneskers helse. En alvorlig anklage som ennå ikke er tilgitt.
(Mel.: Simon & Garfunkels "Mrs. Robertson")
Skål for deg, Dagfinn Høybråten
Hilsen en som engang har vært gla'
Ja, ja, ja
Der gikk min sneip, Dagfinn Høybråten
Neste gang du tar mitt øl fra meg
Hei - hei - hei, hei - hei - hei
Jeg liker alle dine søte, smarte lure knep
Jeg liker godt at bare du har rett
Se på meg, se et vesen slik i syndens grep
Er et svin
Som røyker, drikker, spiser fett
Skål for deg, Dagfinn Høybråten
Hilsen en som engang har vært gla'
Ja, ja, ja
Der gikk min sneip, Dagfinn Høybråten
Neste gang du tar mitt øl fra meg
Hei - hei - hei, hei - hei - hei
Nå blir nok livet mye bedre enn det var
Dagfinn takk, du har vist den rette vei
Bort fra øl, det er slutt med pipe og sigar
Giftfritt helvete
Jeg klandrer ikke deg
Skål for deg, Dagfinn Høybråten
Hilsen en som engang har vært gla'
Ja, ja, ja
Der gikk min sneip, Dagfinn Høybråten
Neste gang du tar mitt øl fra meg
Hei - hei - hei, hei - hei - hei
@Aesop
Japan, Sør-Korea og Taiwan har 200 millioner mennesker. Og dette regnes som små land i Asia, i den kinesiske periferien. EU har 27 hoder som spriker i alle retninger og vil ikke kunne være noen verdensmakt. Det vil aldri kunne bli en enhetlig stat som taler med en stemme, og dermed vil EU forbli en miniputt i det storpolitiske spillet. Hvordan man skal takle en situasjon fra å være relevant til å bli irrelevant blir hovedfokuset for de vest-europeiske landene i fremtiden. USA ser det samme og innretter seg deretter.
I tillegg kommer selvsagt kombinasjonen av et stadig mer latin-amerikansk USA og et stadig mer islamsk Vest-Europa. Selvom flere land i Europa er katolske, så er de ikke latin-amerikanske, som har sin egen kultur, mens Vest-Europa går i den islamske retningen. Verken kulturelt eller geopolitisk vil båndene kunne være like sterke mellom Vest-Europa og USA.
@Frostbitt
Den var bra! Må dog si at som ikke røyker, så er det ingen politiker de siste ti årene som har gjort mer for meg enn Høybråten. Luften blir bedre og jeg slipper å dumpe klærne i gangen etter en tur på by'n og så lukke døren, for å slippe stanken etter røyk.
Nei, kutt sneipen du, som mange andre også har gjort! Jeg kjenner folk som har fått kreft av det der. Tro meg, da endret tonen seg raskt og røyken ble kuttet. Bruk heller pengene på andre laster, det er mange å velge blant!
@Frostbitt
Musikk, dikt og endog bilder er fantiske til å illustrere historier! Man får sagt ting og skiftet lysvinkel.
Denne er kanskje ikke så relevant, men siden vi er inne på røyk, så er her min favoritt bluesmusiker, Howling Wolf med sangen Smokestack Lightening:
http://www.youtube.com/watch?v=A1FK620bS7A
Dette nettstedet legger ellers opp til interesse for kunst og kultur. Kanskje det kan bli enda bedre diskusjoner om de som indikert endrer på formatet slik at det blir egne debattsider?
@Sanobet
Kina vokser, ja, men de har et stykke å gå ennå. Når det så gjelder Europa, så er mitt inntrykk at Europas befolkning går stadig mer i en anti-islamsk retning. Faktisk spekulerer jeg i at det vil være med på å samle kontinentet, om en sterkere felles identitet.
Mange snakker en del om nasjonal identitet her på document og om EU som et upopulært, elitestyrt prosjekt og alt det er sant, men min erfaring fra studietiden er at det allerede er mye som binder ulike europeiske ungdommer sammen. De fra USA og de fra latin-amerikanske, gikk også bra inn i miljøene, for øvrig.
Skulle vi komme vi opp i en situasjon der det oppleves at vi har ryggen mot veggen alle sammen, så vil det også kunne få dypere sosiale og politiske konsekvenser.
Sanobet og Aesop :Ut av Obamas lynvisitt har det dukket opp en antydning til en diskusjon om Europas forhold til USA og verdensdelenes styrke i framtida.Sanobet skriver at "USA kan få et flertall av Latinamerikanere og Europa et betydelig mindertall av muslimer (Det siste har vel strengt tatt allerrede intruffet?),slik at de kulturelle bånd vil svekkes."Aesop mener at Vesteuropas 500 millioner kan-om de vil -vise styrke fremdeles .
Jeg tror kanskje de begge bør tenke over hvordan disse "scenarier" skal kunne virkeliggjøres,etter først å ha tenkt igjennom hvorfor det skulle skje.Skjebnen har vel ikke tiltenkt disse verdensdeler en slik utvikling,som noe helt uavvenndelig?
Forutsetningen for at USA skal utvikle seg som antydet er at "Minutemen" og store stengsler ikke hindrer fortsatt innvandring.Forusetningen for at Vesteuropa ,som vel her blir EU,skal bli sterkt er vel at de får FRONTEX til å virke ,slik at kontinentet ikke druknes i MENAs (Midtøsten og Nord Afrika)overskudd av arbeidsløse unge menn og deres etterfølgende familier.
Det finnes et uttrykk som heter "The Mexican border syndrom".(Akkurat så menge slipper igjennom at næringslivet får den billige arbeidskraften de ønsker seg.) Kanskje dette kan utvides til "The meditaranian and Mexican border syndrom?"
Det er ikke sikkert at de som bebor og har bebodd og bygget opp verdensdelene uten videre vil finne seg i å bli skøvet tilside.Det er stor mulighet for konflikter med uante alliansekonstellasjoner i disse scenariene.
At begge verdensdeler vil kunne bli utkonkurrert av "Østens flittige maur" gjør det ikke lettere å spå.Det som er ganske sikkert er at det ikke vil foregå uten sverdslag.
Det gjelder heller ikke bare Kina i seg selv, med sine 1.3 milliarder mennesker, men også Kinas periferi og ASEAN-landene vokser veldig sterkt. Den industrielle revolusjon er allerede satt i full sving i land etter land i det fjerne Østen. Det blir litt som å påstå i 1870 at Tyskland neppe blir noen stor maktfaktor i fremtiden. Både naivt og arrogant.
For Vest-Europas del er det lite man kan få gjort med dette annet enn å akspetere sin uungåelige skjebne. Verken Sør-Korea eller Japan ville akspetere å leve i en fattig tilværelse og det vil heller ikke andre land i det fjerne Østen, og hele samfunnstrukturen er satt inn for å fremme enorm industriell produksjonskapasitet og utdanning for kvinner og menn.
Vest-Europa kan ikke regne med mye oppmerksomhet fra USA i fremtiden. Siste gang USA involverte seg direkte i konflikt i Europa under krigen på Balkan var definitivt den siste.
Christian Skaug: Etter å ha lest talen sitter jeg igjen med noe av de samme følelser som deg.
Jeg skrev et innlegg i Aftenposten under Kjell Dragnes kommentar:
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/dragnes/article3417976.ece
Med desto større forundring er det da jeg ser hvordan Stanghelle, Solheim og Støre kan beskrive den slik de gjør. Forstår de hva han her sier?
SV slutter aldri å forundre meg. Er de egentlig skapbeundrere av USA, eller er de opptatt av makten og å sole seg i glansen. Det var jo fælt med hun Kristin Halvorsen som ikke fikk være med på banketten.
Men nå skal hun vel til København og bable om miljøet sammen med Solheim, så blir kanskje det et lite plaster på såret.
@Sanobet
Jeg skal være den siste her inne som underslår veksten i Kina, India eller andre deler av verden, men EU er fremdeles verdens største økonomi og er nå blitt er statsdannelse. Kina med sine 1,3 milliarder er en gigant, men 0,5 milliarder er heller ikke smårusk.
Aesop: du skal lete lenge før du finner noen som er mer enig i ditt syn på røyking enn meg! Det er noe svineri; dyrt, helseskadelig og illeluktende. Og likevel klarer ikke alle å slutte. (Tro meg, jeg har forsøkt.) Omtrent alle røykere jeg kjenner, vet at de burde kutte ut denne idiotiske uvanen. Det er bare det at mennesket ikke er rasjonelt; suget etter nikotinet, og ritualene som følger med, er rett og slett uimotståelig.
Ja, vi er noen ynkelige fjols, og det vet vi. Nettopp derfor føltes det som en utålelig fornærmelse at av alle skulle det bli den ufordragelige Høybråten som gikk til angrep på ens svake karakter. Vi kunne tålt det fra veldig mange andre, også politikere, men ikke fra en KrF-mann med brennende øyne! Noe i ens bakgrunn og oppvekst har ledet til en intens motvilje mot religiøse maktmennesker; at vi skal bli irettesatt av en slik person er uakseptabelt.
Som du sier, finnes det mange andre – deilige! - laster å hengi seg til. Det problematiske er at de vil komme i tillegg til, ikke som erstatning for, røykingen. Alkohol fikser heller ikke alle problemer, slik Waylon Jennings kan fortelle:
Tonight The Bottle Let Me Down.
@Frostbitt
Jeg opplevde i høst at en nær meg fikk en form for kreft som skyldes røyking. I flere uker visste vi ikke om det var spredning eller ikke. (Så langt ser det bra ut). Han klarte å slutte, etter nesten 30 år med røyking. Etter tre dager sa han at han ikke savnet det.
Siden du sa at det er vanskelig å slutte, og jeg selv er av typen som mener at den bester måten å bli kvitt en fristelse på, er å gi etter, måtte jeg google litt på røykeslutt og statistikk. Det jeg fant fra Danmark var oppløftende!
# Det finnes i landet rundt 690.000 personer som har sluttet, og ca. 220.000 personer som har trappet ned fra daglig bruk til sporadisk bruk.
# Blant eks-røykerne klarte 32% å slutte ved første forsøk, 32% etter andre forsøk, mens 37% måtte ha 3 eller flere forsøk.
http://www.laegehaandbogen.dk/default.aspx?document=1322
PS! Herlig sang, forresten!