Den største og mest oppløftende begivenheten i 2009, utenom valget av Barack Obama, var/er den gryende revolusjonen i Iran. Regimet forsøkte et indre kupp, som er i ferd med å mislykkes. Det var for åpenlyst, for frekt og for grovt. Måten det skjedde på vitner om et regime som er degenerert, som har mistet legitimitet og kun baserer seg på vold.
Hittil har studentene og middelklassen gått foran. Nå våkner også arbeiderne. Tirsdag var Ahmadinejad i Shiraz og ble møtt av plakater.
But on Tuesday in the southern city of Shiraz, protests broke out among the working class as President Mahmoud Ahmadinejad was giving a speech.
The semiofficial Mehr news agency carried pictures of workers holding posters saying, “For 11 months, we have not been paid,” and a group of about 500 workers carried a banner saying “We have no bread to eat,” a Web site, Parlemannews, said.
Dissident-ayatollah Hossein Ali Montazeris død virker som en katalysator. Regimet er nå så svakt at det skal lite til for å fremskynde at det faller fra hverandre, og Montazeris død er en hendelse med stor symbolsk betydning.
Regimet er et teokrati, men Montazeri frakjente det legitimitet. Han brøt med Khomeini allerede i 1989, og har siden bare skjerpet kritikken. Etter kuppet i juni fradømte han det enhver legitimitet, også på religiøst grunnlag. Han sa Basij-militsen ikke tjent Gud, men Satan. Slik ser også folket det. Nå får de kraft til å stå imot. Jo mer vold regimet bruker, jo mer svekker det seg selv. Det er allerede tegn til mytteri innen hæren.
Betydningen av en ny revolusjon i Iran kan vanskelig overvurderes, hverken for utviklingen i Midtøsten eller forsøkene på reformering av islam. Iran gikk foran i politiseringen av islam, og kan komme til å medvirke til en humanisering. Jo lenger regimet består, jo mer vender ungdommen seg vekk fra religion.
