Det er full overensstemmelse mellom idealistene på FNs klimakonferanse i København, NGO-ene og mediene. Ett skritt mot avgrunnen-forestillingen er helt legitim, om så bare av pedagogiske grunner. De registrerer ikke at det store flertall ikke biter på, at det er en avventende eller passiv holdning ute blant folk. Hvorfor?
Nå gjenstår kanskje bare det folkelige opprøret, slo en miljøleder fast i avisen søndag. Hvilket folk? Ihvertfall ikke de som forsøkte å storme Bellacenteret torsdag.
Autisme
Klimalobbyen synes ikke å ha registrert at folk flest reagerer med vantro og avsky på pøbelen som mener de har rett til å foreta seg akkurat hva de vil fordi formålet er nobelt. Denne voldsfalangen begynner å bli et alvorlig problem for alle som ønsker brede markeringer.
Mediene overdoserte publikum med stoff fra København, og det lot ikke til at de på noe tidspunkt spurte seg selv: går dette hjem? Jeg tror ikke det gjør det. Det ligger for mange ubesvarte spørsmål og lurer, og når journalistene ikke registrerer dem, er det tegn på at de er blitt autister. De lever i en boble og merker ikke at klimasaken ikke fenger. Ikke med det alvor den fortjener. Klimalobbyen burde våge å spørre seg selv: hvorfor ikke?
Man tror at man kan bevege seg innenfor rammene for forhandlingene om utslipp. Dette er trettende i lengden, særlig fordi klima er blitt en FN-sak med alle de politiske hensyn det innebærer.
Det er greit å kritisere USA for manglende kutt og Danmark fordi de er dansker, men ellers trår man varlig. Mangel på fremgang innendørs kompenseres ved dramatikken utendørs.
Troverdighet
Noen burde fortelle politikere og presse at også klimasaken er avhengig av troverdighet. Mediene og politikerne kan ikke være løgnaktige i en sak velgerne kjenner ved selvsyn og tro at de skal bli trodd. Enkelt sagt: Eliten er kommet i en skvis den har laget selv:
På den ene siden har manglende åpenhet om innvandringen skapt en stor tillitskløft. Folk tror ikke lenger hva politikerne og mediene sier. De ser med egne øyne at det ikke er sant.
På den annen side forstår folk instinktivt at det politikerne og mediene sier om klimakrise, ikke er troverdig. De ser jo ingen tegn til at kursen legges om.
Hvis problemene er så alvorlige som politikerne, forskerne og journalistene sier, burde det ført til drastiske tiltak for lengst.
I pose og sekk
På engelsk sier man at “the proof of the pudding is in the eating”, på dansk “å ha mel i munnen og blæse på det”, og på norsk “i pose og sekk”: Eliten vil overbevise oss om nødvendigheten av omstillinger samtidig som de vil opprettholde veksten. Folk har for lengst forstått at det er som å løse problemet ved å øke årsaken til det. Forhandlerne roter rundt med løsninger som på sikt vil gjøre veksten noe mer miljøvennlig, men hvis tidsvinduet er så lite som forskerne advarer om, er det altfor sent. Landene vil aldri komme i mål innenfor politiske rammer diktert av ulike interesser.
Ta Norge som eksempel. Norge er blant de største utslippsland i verden når vi regner inn utslippene fra oljen og gassen vi selger, og selvsagt må vi det. Man skulle tro det forpliktet. Norge har 2.500 milliarder på bok. Det burde – for å bevare selvaktelsen og troverdigheten – tilsi at man var et foregangsland på energiøkonomisering og fornybar energi: Et fond på 10 prosent av oljeformuen til forskning og utvikling burde vært et minimum.
Samtidig burde regjeringen satset for å vise at kursen må legges om. Under jubileet til Bergensbanen nylig ble det spilt av et intervju som ble gjort for 25 år siden. Vedkommende som ble intervjuet, fortalte om planene om oppgradering. Han trodde reisetiden ville bli kortet ned til 4,5 time. Hva er så status 25 år senere: Reisetiden er kortet ned med et par minutter, og fremdeles tar det 6,5 time. Bare oppgradering av Bergensbanen er nå beregnet til over 100 milliarder, mens hele jernbanebudsjettet til den rødgrønne regjeringen er på 4,5 milliarder. Satsingen på jernbanen er bare en vits.
Regjeringen lovte å satse på sykkelstier. I en nyhetsmelding flimret det forbi at det bare vil bli bygget noen få kilometer sykkelsti i år.
Det er denne mentaliteten som ligger bak når Jens Stoltenberg tar eget fly til København og spør fornærmet og uforstående: “Hvorfor skal jeg ikke gjøre som jeg alltid gjør til slike konferanser, og som alle andre gjør?”
Langsiktig og drastisk
Satsing på jernbane og sykkelstier ville vist folk at regjeringen mente alvor. Det samme ville prising av varer ut fra miljøregnskap. Resirkulering og gjenbruk burde vært lagt inn i prisen i en helt annen grad, med pantordninger. Sløsingen er større enn noengang. Det er ikke vanskelig å lære folk å endre vaner, og det gir dem faktisk en god følelse å vite at de bidrar til gjenbruk. Dette sparegenet er nedlagt i de fleste av oss. Sløsegenet er kulturelt destruktivt.
Bruk prising, bruk pantordninger, bruk belønning, bruk frivillighets-Norge, innfør avgiftslettelser, bevisstgjør på sparing av strøm, lag vennlige pisk og gulrot-kampanjer til å endre holdninger. Myndighetene ville vist at de mente alvor, folk ville følt at de gjorde noe.
Vekst
I stedet snakker Jens Stoltenberg om behovet for mer vekst.
Dette er det som dreper alle dommedagsprofetier. Hver gang det er en økonomisk nedtur, dukker statsministeren opp og er bekymret for veksten.
Veksten er som røyking: den dreper.
Det er ikke mangel på utslippskutt i Vesten som vekker reaksjoner i Kina og den tredje verden, det er at vi ønsker å få i pose og sekk, at alt skal fortsette som før. Vi skal fortsette å forbruke, men vi skal gradvis legge om utslippene. Det har ikke større sjanser enn en snøball i helvete.
Veksten, levestandarden, sløsingen, duppeditt- og bruk-og kast-kulturen er roten til problemet, og vi kan ikke fortsette og nekte andre det samme. De ønsker også å kunne sløse. Det er en slags sorgløs tilværelse, en appell til noe infantilt i mennesket. Det er en blanding av retur til mors mave, paradis og Arkadia og Shangri-la, på en gang. Det er et liv i fantasiens rike. Mange ting tyder på at det gjør oss syke, både på sjel og kropp.
Alle disse elementene til sammen gjør at publikum ikke viser det engasjementet for klimasaken som de ivrige forventer. Det er lett å klandre dem, men de viser bare sunn skepsis, eller er et resultat av det vekstsamfunnet Stoltenberg forvalter. De tror ikke på det han sier, de har for lengst sluttet å lytte.
Går de undergangen i møte med stoisk ro? Finnes det et undergangsgen i mennesket? Forestillingen om Ragnarok finnes i mange kulturer og religioner. Fortellingen om de siste tider.
Mange kulturer har gått under, vår vil ikke være den første, men den mektigste.
Rasjonaliteten er fornuftens største fiende. Det er det store paradoks, og Stoltenberg kan bare si: Jeg kunne ikke annet.