Intet vågalt fra Waage på NTNU

Hans Rustad

Av Roy Vega

Før vi tar med en kommentar fra Hilde Henriksen Waages bidrag, føler vi for å nevne at eiendomskongen Olav Thon nå svinger slegga over NTNU etter forsøket på Israel-boikott: Han mener dette oppløpet slett ikke henger i hop i forhold til universitetets vitenskapelige integritet, og trekker like gjerne den årlige støtten til universitetet. Med det forsvinner en professor-stilling på Gløshaugen i juni 2010. (Se lenke under). Så til Hilde Henriksen Waage:

At professor Hilde Henriksen Waage, selve dronningen blant Israel-kritikerne i dette landet, fant veien til NTNUs seminarserie om Palestina og Midtøsten kunne vi forutsagt for flere måneder siden. 2. desember stod hun på podiet, med manus knyttet til Oslo-prosessen.

Waage trosset både sykemelding, legeråd og henstilling fra logoped om å holde seg borte fra stemmebruk i NTNUs auditorium. Etter det vi hørte kan vi konstatere at Waage så avgjort burde ha lyttet til ekspertisen. Men den hese og iherdige Hilde Henriksen Waage la ned stemmen en halv oktav og ble med dette klin lik Gro Harlem Brundtland i dobbelt forstand ,både i form og innhold: Nå har den radikale Waage på linje med store deler av norsk venstreside lagt seg så nært og til dels klebrig opp til Arbeiderpartiets Oslo-metaforer som overhodet mulig, og Waages timelange fremstilling av Oslo-prosessen bar i sannhet preg av det. Hele veien. Det var knapt et kritisk spørsmål i hennes manus. Arafat er fortsatt på høyden. Sentrale postulater fra den politiske venstreside er blitt til politisk korrekthet på maktens tinder, det er illevarslende og dill dall på en gang. Hvor er dette landet på vei?

– Er det ikke rart at lille Norge kunne utrette de store miraklene i Midtøsten USA ikke klarte? Det lød nesten som når kona til Ari Behn snakker om engler på TV2. Oslo-miraklene var en ikke så uvesentlig del av problemstillingen, hvor Terje Røed Larsen i neste setning ble til “hovedarkitekt” og “sjarmerende entreprenør”. Han Jesus, som i sin tid gjorde vann til vin misunner vi mye mer, og spaserturen på vannet fremstår kritisk sett fortsatt som langt mer revolusjonerende og imponerende enn Oslo-prosessen, som jo praktisk talt sank. Mirakel? Nei. Det eneste som pirret i auditoriet, var en passasje på 45 sekunder da Waage fortalte at Thorvald Stoltenberg i 1989 laget et hemmelig synopsis for en fredsprosess, mens Knut Wollebæk slang med og funklet med øynene som en slags bondefanget sekretær forstår vi.

For en stakket stund lurte vi på om Waage til syvende og sist endelig hadde lykkes i å få med seg en mappe fra det dødshemmelige og godt bortgjemte Oslo-arkivet fra prosessens første faser, men det var slett ikke slik. Waage har bare snakket grundig med Stoltenberg senior. Arkivet er fortsatt like bortgjemt for alt innsyn, selv for de innvidde og autoriserte, som Hilde Henriksen Waage. Hele Oslo-prosessen strandet fordi Norge ble fanget inn det asymetriske forhold mellom det sterke Israel og de svake palestinerne, hvor Norge ble låst til Israel uansett. Dette var konklusjon fra Hilde Henriksen Waage. Javisst var også Israel en del av problemet, men en dag bør Waage og hennes nye alliansepartenere i Arbeiderpartiet finne en feil med Arafat også. Det slår oss at det er minst to parter i denne konflikten.

http://www.vl.no/samfunn/article4743806.ece

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • Skolopender

    “… Det var knapt et kritisk spørsmål i hennes manus.”

    Men fortalte hun ikke noe om Oslo-krigen som begynte omtrent dagen etter utdelingen av fredsprisen, og som til nå har kostet nærmere 6000 mennesker livet?

  • Jan Erik

    Arbeiderpartiet har latt seg infiltrere av ekstreme krefter på venstresiden. Det blir åpenbart for de som har lest hovedfagsoppgaven til Tajei J. Vågstøl, “Den norske solidaritetsrørsla for Palestina, 1967-1986″, UiO, 2007. Vågstøl er selv aktiv i Palestinakomiten. Hovedoppgavens hovedkilder er intervjuer av ti sentrale skikkelser i AKP og SUF.

    Det var avgjørende å nå inn til AP og det skjedde gjennom AUF og LO. Målet var å endre den norske opinionens syn på konflikten i Midtøsten. Gjennom å inflitrere AP, NGO’er, og ikke minst media, har de fungert som meningsdannere med fri adgang til media, mens meningsavvikere ikke slipper til. Dette udemokratiske fenomenet ser vi både i Midtøsten-konflikten og i klimadebatten.

    Da passet det nok bra at Torbjørn Jagland ble leder av AUF i 1977. En svak og naiv leder som lett kunne manipuleres. Vågstøl hevder endringene i APs persepsjon av konflikten startet nettopp under Jagland. Videre trekkes Gro Harlem Brundtland, Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen frem som ivrige etter å anerkjenne Arafat og PLO. Yassir Arafat er mannen som Terje Rød-Larsen hevder løy hele tiden og som takket nei til fred med Israel. Arafat var også nevø av Hitlers venn og våpendraager, Stormuftien av Jerusalem.

    Hilde Henriksen Waages er en historiker som fremstilles som dyktig i media, mens hun av andre historikere helst sees på som svak.

    Når det gjelder Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara hører vi lite eller ingenting. Dessverre for menneskene i Vest-Sahara er det ingen jøder som okkuperer landet.

  • Einar9

    Er ikke dette HHWs syn på PA:

    “In the West Bank by now there’s very little resistance, because of Israeli violence which has indeed subdued the population,” said Chomsky then. “And by now, because of collaborationist Palestinian forces, as I’m sure you know, Israel, the US, with its allies, the Arab dictatorships – Jordan, Egypt – have trained security forces, Fatah security forces, whose main task is to subdue the population.

    Her er hun iallefall på linje med chomsky.

    http://www.jpost.com/Opinion/Editorials/Article.aspx?id=176026