Da SUF brøt med SF, var de borgerlige mediene fascinert (- den gang var det virkelig noe som het og var "borgerpressa"). Dagbladet kjørte en serie på fenomenet og besøkte Duplo-trykk på Helsfyr i Oslo. Duplo-trykk var kjernen i SUF. Man hadde den kinesiske ambassaden som kunde, og de pøste ut propaganda for Mao og kulturrevolusjonen.
Dagbladet skrev med skrekk-beundring om hvor effektive de revolusjonære var: Selv den nye telefonen som fungerte som sentralbord, var skrekkinngytende effektiv. Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit arrangerte direktesendte, flere timer lange debatter fra studenentes egen ølstue, Dovrehallen i Storgata. Det var godt politisk teater. Tron Øgrim hadde samme frekkhet som en Usman Rana eller Bushra Ishaq idag. Det var denne "Hvem er du som våger å motsi oss"-tonen, som de ansvarlige i Norge er så påvirkelige for. De får dårlig samvittighet umiddelbart, og klynker.
Det var noen forsøk på motstand. Michael Grundt Spang i VG var forhatt. Likeledes Egil Sundar i Aftenposten.
30 - 40 år senere ser mediene saken fra venstre kant. Når de dekker demonstrasjonene ved klimakonferansen i København, er de interessert i drama, vold og offer/overgriper. Når den ene part er kledd i opprørsutstyr og representerer staten, er han/hun suspekt. En politimann kan ikke være idealist, per definisjon, og det er idealistene som vinner dagen. At politiet kanskje representerer noe som er en forutsetning for demonstrasjonsretten overhodet, synes ikke å streife journalistene. De har kjøpt det antiautoritære budskapet: Reclaim power. Fuck the system.
Hvis politiet bruker vold, er det per definisjon galt. Som Jan-Erik Smilden skrev i Dagbladet: Danskene har noe å lære av Norge.
I Norge lever man i troen på at Norge er et unntak. Dette er en form for supremasisme. Man er priviligert, et unntak. Det er fremdeles borgerskapets sønner og døtre som demonstrerer, og de er sjokkert og krenket når en politimann/kvinne smiler av at de ligger nede. Det streifer dem ikke at politiet har en annen klassebakgrunn og at smilet skyldes at de godt ser hvem de har med å gjøre. Borgerskapets sønner og døtre ser ikke seg selv. De er verdens navle.
Dette arrogante enfoldet er medieeliten og symbolmanipulatørene fulle av. Den produserer konsensus, og man undres hva som skal til for å bryte gjennom den selvforherligende rustningen.
Den norske eliten har fått tilsig av nye ekstremister som viser den samme krenkede vrede og forurettethet, som fører enetale og kaller det dialog. Den norske eliten har ingenting å stille opp. Den har selv gjort Samtalen til enetale. Sammen fører de De døves dialog.
I dette nye rommet (det er neppe tilfeldig at Jagland kalte sitt prosjekt Det norske hus) legger ikke historien lenger noen bindinger. ML-bevegelsen opphevet de historiske rammer for hva det var mulig å tenke og si. Det er den verste siden ved totalitarismen - den er en kontinuerlig revisjonisme, omskriving av fortid og nåtid.
Et eksempel på at våre nye flittige landsmenn har overtatt disse dydene, er en artikkel master i religionshistorie ved UiO, Hiba Khan, skrev i Dagsavisen 10. mars 2009, to dager etter at Sara Azmeh Rasmussen hadde tent på en hijab på kvinnedagen. Dette gjorde et voldsomt inntrykk på Khan: Hun brente min hijab. For å gi en målestokk på hvor vondt det gjorde, sammenligner hun det med Inger Hagerups berømte dikt "Aust-Vågøy", fra mars 1941.
Pol Pot kommer på en måte hjem til Norge: ML-erne dyrket ham på avstand. Nå utfolder ideologien seg midt iblant oss.
«La våre hjerter hugge/med harde, vonde slag./De brente våre gårder./De gjorde det i dag.»Jeg har alltid blitt rørt av Inger Hagerups dikt fra mars 1941. I dag, mars 2009, ga den meg en ny betydning. Så vondt gjør det faktisk. Aldri før har jeg følt meg mer fremmed i mitt eget land, som i de siste ukene. Jeg er overrasket og dypt skuffet over hvilken vei hijabdebatten har tatt vei hen og over kvinner som Siv Jensen og Karita Bekkemellem som stolt har hevdet at de vil redde oss – oss stakkarslige, svake muslimske kvinner som ikke vet vårt beste.
Jeg er lei. Lei av å tie og la dem tro det de vil. Det er snakk om et tøystykke. Om jeg ønsker å ha den på hodet – skal ingen i verden ha rett til å rive den av meg, på lik linje som ingen skal ha rett til å tvinge den på meg. Og jobben jeg gjør blir like bra, om jeg gjør det med skjerf i halsen, eller skaut på hodet. Det er hodet jeg dekker, ikke hjernen.
Hijaben er for meg frihet. Hvilken rett har noen til å hevde at jeg lyver? Hvorfor er det slik at så lenge man er enig med disse kvinnene blir man sett på som sterk, og idet man har en annen mening er man plutselig et svakt, hjernevasket offer? Jeg føler meg undertrykket og undervurdert som en ressurssterk, godt utdannet norsk kvinne, ikke av hijaben, men av kvinner som Jensen, Bekkemellem og Rasmussen. Azmeh Rasmussen satte fyr på en hijab 8. mars 2009. Hun fikk støtte av stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande fra Ap.
Idet Rasmussen satte fyr på hijaben, satte hun samtidig fyr på kvinners frihet til å velge – og det selveste på den internasjonale kvinnedagen. «Det kan ikke forsvares», hogger mitt hjerte, med harde vonde slag...
Den lille epistelen rommer mye: Hvordan inngå et fellesskap med et menneske som mener at det å brenne en hijab utløser samme følelse som et Telavåg? Hva sier det om hennes oppfattelse av okkupasjonen, av vold, av rett og galt, av historien? Samtidig som hun i neste åndedrag sier at det bare handler om et tøystykke. Men det var altså kvinners frihet Sara Azmeh Rasmussen brente. Krig, urett og frihet rotes til, klippes opp og settes sammen på helt nye måter.
Dette er ekstremisme, og det som skremmer er at den er så utilgjengelig. Den vokser frem ved føttene til en Kari Vogt ved Universitetet i Oslo. Igjen er det ved de høyeste læresteder at ekstremismen blomstrer. Lærdom er ingen hindring. Det tyder på en dyptgående krise i det såkalt borgerlige samfunnet, verre enn på 60-70-tallet. Den gang var ekstremismen riktignok kvasi-religiøs, men dog politisk. Nå er den kulturell-religiøs, med alt det innebærer av tabuer. Vi tør ikke si noe. Vi er avvæpnet.
Infantil
Islamistene kommer til dekket bord. Den forståelse for det totalitære som maoismen introduserte, overføres nå på islam. Det er ikke tilfeldig at det gjelder revolusjonen i Iran. Khomeinis revolusjon lånte av og var direkte inspirert av bolsjevismen/leninismen/maoismen. Mange venstreorienterte i Europa var begeistret for revolusjonen, og sympatien for den overgikk solidariteten med Salman Rushdie. Derfor kunne ikke Torvald Steen og Jan Guillou støtte Rushdie i 1989.
Dette svermeriet lever fortsatt. Marianne Bøe, religionsviter og doktorgradsstipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved universitetet i Bergen, skriver i Aftenposten 25. juni: Symbolsk makt. Dette er rett etter at Neda er drept, og Bøe vil gjerne forklare kvinnens rolle. Hun tror hun beskriver Iran, men beskriver i virkeligheten regimet, og forstår åpenbart ikke forskjellen. Hun tror at kvinnene i opposisjonsmarsjene er inspirert av Khomeinis kvinnesyn.
Søken etter en modell for den islamske kvinnen har vært en av republikkens hovedanliggender. Ayatollah Khomeini presenterte dette synet under slagordet: «Hverken øst eller vest». Mange fremhever fremdeles dette som et siktemål, nemlig at iranske kvinner hverken er som vestlige eller som andre muslimske kvinner. Den iranske tenkeren og sosiologen Ali Shariati har bidratt til å definere iranske kvinners rolle i samfunnet.
I boken Fatima er Fatima (1971) fremhever han Fatima Zahra, Profetens datter, som en viktig rollemodell for iranske kvinner. Istedenfor å velge vestlige kvinneidealer, hevdet Shariati at iranske kvinner ville finne sin ledestjerne i Fatimas modell. Han presenterte henne som den ideelle rollemodell på bakgrunn av hennes politiske talent, hennes fremragende måte å fortolke Koranen på og hennes sterke ansvarsfølelse overfor familie og slekt.
Dette er tragisk og paradoksalt. En muslimsk kvinne tror det å brenne en hijab er som tyskernes terror under annen verdenskrig. En norsk akademiker vil forklare Nedas død ved å vise til Ali Shariati, en av ideologene bak revolusjonen, inspirert av Franz Fanon, Marx og forkjemper for en rød shiisme.
Begge driver med høyere studier ved norske universiteter, og publiserer sine meninger i norske aviser. De er infantile, ubehjelpelige. Er dette Norges fremtid?
Vi får se lyst på det. Hvis de kulturrevolusjnäre kunne klare det så kan vi kulturkonservative også. La oss ta sikte på at situasjonen er reversert om tretti-förti år, slik at vi da er der de er nå. Sålangt har vi bare Document.no. Hvis alle vi som leser bidrar med en krone per artikkel vi leser, eller bare en krone i måneden for den saks skyld, så kan Document.no ta av for allvor.
Vi lesere må bevisstgjöre oss selv om at det ikke er noe som heter å gi "for lite". Alle monner drar og det er ingen som får til noe på egen hånd uansett.
Gi en krone.
Takker for et meget interessant tilbakeblikk, jeg husker alt. Og jeg er en slik stabukk, at jeg aldri firer, men har sett rundt meg at nordmenn underkaster seg en løgnaktig presse, særlig NRK og det nye borgerskapets moral - venstresiden. Og jeg antar de kom i mål. Klassekampen har tatt over Aftenposten. Jeg mener fortsatt Israel forsvarer seg mot barbari, og USA er den siste utpost for Frihet. Selv om sykdommen/ infeksjonen har nådd dem også. Fascister forkledd, som røde radikale eller "free radicals" de skaper kreft i kroppen, som radikale i samfunnet, se mobben i Danmark, og i Oslo i januar 2009. Dere må våkne, disse folka har ikke hjerte, og vold er deres metode, som Hitler Jugend, dere må se likheten. De hadde sin egen krystallnatt i Oslo, etter pep talk fra Kristin Halvorsen.
Nå skal de redde planeten, og er i seng med islamske despoter, som har grunnlovfestet at det jødiske folk skal utslettes. Sist skulle de redde arbeiderklassen, og påførte dem massive folkemord. Det samme vil skje hvis de "lykkes med klima." De var alltid på jakt etter nye despoter, som de kunne hylle, og smiske med, både SF og SUF. Og de hater frie valg, all ære til den norske velger.
Kjære Ungdom skal dere feie disse løgnaktige folka av banen? De var løgnere den gang, og nå er hele det norske samfunn gjennomsyret av løgn. Og står dere ikke opp snart, murer de dere inne etter å ha fratatt dere all frihet. Nå jobber de sammen med Islamister, som ikke skyr unna noe for å ta over Norge. Er dere heldige slipper dere med omskoleringsleir på Svalbard.
Hans, Aesop,
Artikkelserien Ekstremistan I, II, III er en av de beste som noengang har vært her. Utrolig bra skrevet, Hans:)
Vel, jeg mener et av problemene våre er at for mange individer (særlig liberalister) på høyresiden bidrar til å kannibalisere sine egne menings-allierte. Årsaken er for noen relatert til for mange tiår med kulturmarxistisk hjernevasking. For andre er det kanskje grunnet feighet eller frykten for å bidra til å lage noe som kanskje en dag kan utvikle seg til et enda verre alternativ.
Mange som forsøker å konsolidere på høyresiden ved å presentere organisatoriske strukturer, punktlister eller ideologiske bannere (og som pusher for at spesifikke agendaer og deadlines blir fulgt for å nå de organisatorisk mål) blir kritisert av individer som ønsker å begrense motstanden til "essaykritikk/systemkritikk". De håper vel at dette alene vil være nok til at de kulturmarxistiske elitene/hegemoniet vil skjønne hvor dumme og slemme de har vært?
Før "vi" kan gjøre noe må det finnes et "vi". Konsolidering er det eneste alternativet og motstand kan ikke begrenses til "essaykritikk/systemkritikk". FrP er allerede etablert. Men det må jobbes aktivt for å sørge for kulturkonservativ kontroll over NGOs (gamle eller nye) og i tillegg bidra til å opprette ungdomsorganisasjoner (riksdekkende avis er selvsagt det aller viktigste men dette er allerede på agendaen).
Jeg vet at Hans og Aesop er uenig med meg ang dette (da de er redd for å bidra til å lage et uhyre som de senere vil miste kontrollen over) men her tar dere feil :-)
Og jeg håper dere er tøffe nok til å diskutere dette i stedet for å sensurere det vekk:).
Stikkord for diskusjon:
"Kan systemkritikk, alene, redde oss eller er vi nødt til å endelig starte å konsolidere de kulturkonservative på alle fronter?"
Arne B m.fl.:
Det er ,for å komme videre enn "bare" prat,nødvendig å vite hva situasjonen er:
La meg minne om hva som ble sagt på 50-tallet :
"Arbeiderpartiet er et(DET)statsbærende parti."
Situasjonen pr. d.d. er omvendt,vi har en partibærende stat.Samtlige partier fra Rødt til Fr.p.lever stort på -apparatets midler.Dette kan de gjøre fordi -apparatet er et kompromiss,der alle interresser får litt av sitt.Det fungerer,så lenge ca.75 % av de stemmeberettigede benytter denne retten.Skal noe endres her må personer fra mange politiske leire protestere på hvert sitt hold.
Det som er åpenbart for alle som leser Document,og veldig mange andre,er at kompromisset idag ikke gjelder innvandringspolitikken.Apparatet har fått lov til å føre en politikk som ikke gagner den vanlige borger,uansett hvilken fløy de føler tilhørighet til.
Det er først når flertallet ikke kan flykte fra konsekvensene av den førte politikken at "flukten fra hakkebakkeskogen" kommer .
Det som trengs er an demaskering.De som idag har det ideologiske hegemoniet,MSM,rekruteres fra "De godes leir",den uhellige alliansen mellom liberalistene som vil ha fri innvandring og demontering av velferdsstaten og "Venstreaktivister" som ønsker mest mulig innvandring ,uten å si hva konsekvensen vil bli -demontering av velferdsstaten.
Statsapparatet har en mengde lover og regler som tøyes etter "De godes" hoder.Dette -apparatet består bl.a av fagforeninger og NGO-er.
Å opprette et paralellt eller alternativt apparat vil være spilt møye.Appratet fungerer (bare) sålenge undersåttene finner seg i det.Arbeiderpartiet forsøker nå å tilfredsstille de missfornøyde ved å late som de strammer inn innvandringspolitikken, kriminalitetspolitikken og sykelønnsordningen.Det vil de ikke klare.Når dette blir åpenbart for flere enn idag kan noe kanskje gjøres. Foreløpig lever alt for mange godt uten at noe fundamentalt gjøres.Det er først når valgflesket blir harskt at folk vil reagere.Når skolen ikke gir hverken utdannelse eller dannelse,når trygden ikke stiger eller lånet ikke betales av staten,når borgerne får regningen ,da må det finnes et eller annet sted å finne den reelle historiefortellingen,f.eks påDocument.
@AndersB
Jeg er helt enig i at artikkelserien her er glimrende. For meg som er for ung til å ha opplevd disse bevegelsene direkte, så åpner det øynene.
Derimot så er jeg ikke enig i at document skal være et partisk organ. Tvert i mot! Det skal avsløre usannheter, juks, fortielser og undervurderte konsekvenser, uavhengig av hvem som står bak.
Det er ikke til hinder for at leserne av document selv bør delta i politiske organisasjoner. Vi er et demokrati og jeg vil på prinsippielt grunnlag oppfordre flest mulig til å gjøre det, uavhengig av ståsted.
Norsk åndsliv.
Det er i USA og, tildels, i Britannia den virkelige tenkningen foregår, ingen tvil om det. De essensielle spørsmålene er selvsagt hvordan ting virker, og det betyr en empirisk/pragmatisk tilnærming til spørsmålene. Her i Norge domineres debatten av filosofer, idehistorikere og andre bindestrekshistorikere, og forfattere. Deres produkter er omtrent av samme slag som mediumet Einer Nielsens var på begynnelsen ab -20tallet. Det var, sa han, ektoplasma, men i virkeligheten var det bare gasnind som han dro ut av rectum og viftet med i det mørklagte rommet mens universitetsprofessorer satt der og sang salmer. Min far hadde, som mange andre, gleden av å se hvor røde i ansiktet disse professorene var på møtet i Srtudentersamfunnet etter at mediumet var avslørt. Den norske åndseliten har all grunn til å bli røde i ansiktet hvis man sammeholder det de skriver med troverig (det vil som regel si amerikansk) forskning. Morgenbladet så vel som andre organer har mer enn nok av dette ektoplasmaet. Vi må begynne å kreve kvantitativ empirisk forskning, ikke ektoplasma/svada. Over til en naturvitenskapelig tilnærming
F.L.N.