Ekstremistan (II) -- ML som modell for islamisme

Hans Rustad

Kan et fel­les­skap kon­stru­eres? Det er det store spørs­mål som hen­ger over euro­pe­iske land siden masse­inn­vand­rin­gen begynte. Aslak Nore bru­ker de beste egen­ska­per ved norsk his­to­rie som forbilde:

Men mest uttrykte vår nasjo­nale patrio­tisme en sunn stolt­het, over hvor­dan et kar­rig ter­ri­to­rium langt mot nord - befol­ket av indi­vi­dua­lis­tiske kyst­folk, frie bøn­der, arbei­dere, mot­kul­tu­relle opp­lys­nings­folk og et svakt dan­nel­ses­bor­ger­skap - var blitt omfor­met til et moderne sam­funn som skapte vel­stand og trygg­het. Denne stolt­he­ten for­svant ikke med inn­vand­rin­gen. Men den ble utford­ret. Målet for det nye Norge må være å få den norske patrio­tis­men til å omfavne enda flere.

Det lyder som Jonas Gahr Støre. Man hei­ser seg opp etter håret. Den nye nasjo­na­lis­men (merk: man sier patrio­tisme, det er mer spi­se­lig) lyder som et suk­kende “evig eies kun det tapte”. Man suger på for­ti­den som et suk­ker­tøy, men får ingen søt­smak i munnen.

Hva er det som får et fel­les­skap til å tikke?

Det lig­ger eks­pli­sitt og impli­sitt i Nores frem­stil­ling at de skole­flinke inn­vand­rerne er en til­vekst til sam­fun­net. Men hvil­ket sam­funn? Det norske, eller sitt eget? Eller fin­nes det flere norske samfunn?

Nore vil nok fast­holde at det er ett: Det nye Norge. Men er det en illu­sjon? Blir disse nye lands­menn aner­kjent av de gamle? Dette pro­ble­ma­ti­se­rer ikke Nore.

Spørs­må­let er: Repre­sen­te­rer disse fremad­stor­mende mus­limske unge ver­dier som er frem­med for eller for­en­lig med de ver­dier det norske sam­funn byg­ger på? (Jeg holdt på å skrive “norske ver­dier”, men det er en sus­pekt term.)

La meg frem­sette en hypo­tese som kan illust­rere problemet:

Anti-demokratisk for­lø­per

ML-bevegelsen repre­sen­terte achie­vers, det var de mest talent­fulle, ofte barn av bor­ger­ska­pet, som gjorde opp­rør. Opp­rø­ret besto i å omfavne en tota­li­tær ideo­logi som var mer auto­ri­tær enn noe av det man fant i det norske sam­fun­net. ML-erne var like­vel sterkt imot norske auto­ri­te­ter, det som var igjen av dem, og hjalp til å rive restene.

De sto for ver­dier som var stikk i strid med det norske demo­kra­tiet. De var anti­de­mo­kra­ter. Like­vel fikk de stor inn­fly­telse, og med­lem­skap i AKP (m-l) var ingen hind­ring for kar­riere i det bor­ger­lige samfunnet.

Det norske over­vå­kings­po­li­tiet POT over­vå­ket ML-erne. Ikke for å over­våke menin­ger, men for å sjekke hen­sik­tene. Det er noe helt annet, som den svenske infil­tra­tø­ren Gun­nar Ekberg påpe­ker. Når en revo­lu­sjo­nær beve­gelse snak­ker om væpna revo­lu­sjon, uttryk­ker de en hen­sikt. Det er myn­dig­he­te­nes opp­gave å sjekke om hen­sik­ten omset­tes i hand­ling eller for­be­re­delse til hand­ling. Mye av akti­vi­te­ten tydet på det: hem­me­lig­hold, dekk­navn, opp­ret­tel­sen av front­or­ga­ni­sa­sjo­ner i klas­sisk kom­mu­nis­tisk under­gra­vings­stil, kon­tak­ten med Kina og pale­stinske grup­per, sogar ble det dre­vet våpen­tre­ning, og folk ble opp­ford­ret til å gå inn i for­sva­ret bl.a. for å lære våpenbruk.

Myten om ulov­lig poli­tisk overvåking

Like­vel stemp­let Lund-kommisjonen dette som over­vå­king av lov­lig poli­tisk virk­som­het. Venstre­si­den sco­ret en stor poli­tisk seier, som dek­ket over at den hadde stått for anti­de­mo­kra­tisk virk­som­het. Dette har ikke “gått inn” i den offi­si­elle his­to­rien: Å plan­legge væpna revo­lu­sjon i et demo­krati er å under­grave demokratiet.

I sin poli­tiske virk­som­het gjorde AKP (m-l) dette i prak­sis, ved all­tid å frak­sjo­nere, ved å drive grov revi­sjo­nisme og frem­stille noen av ver­dens ver­ste dik­ta­tu­rer som bedre enn demo­kra­ti­ene; det ver­ste eksemp­let er Kam­bod­sja under Pol Pot.

Vold ved stedfortreder

’68 sto for roman­tikk og sver­meri. Det var vik­tig å ta et opp­gjør. Det kom aldri i Norge, og hel­ler ikke i Sve­rige. Kun i Danmark.

Det norske demo­kra­tiet våk­net aldri og så faren som lan­dets beste søn­ner og døtre utgjorde da de omfav­net mao­is­men. Én kon­se­kvens var en lun­ken­het over­for dis­si­den­tene i Sovjet-blokken. De var noen huma­ni­tære svek­lin­ger. Anner­le­des med mili­tante pale­sti­nere. Den norske ML-bevegelsen likte vold, så lenge det var andre som sto for den.

Men selv omfav­nelse av vold ved sted­for­tre­der er far­lig. Under siste Gaza-krig var iden­ti­fi­ka­sjo­nen med pale­sti­nerne nes­ten total blant norske jour­na­lis­ter. Mads Gil­bert og Erik Fosse fikk godt betalt for innsatsen.

ML som orga­ni­sa­sjon sank, men dens kadre gjorde kar­riere i det norske sam­fun­net og gjorde at det aldri ble vak­si­nert mot tota­li­tære fri­gjø­rings­be­ve­gel­ser. Det ser vi kon­se­kven­sen av idag.

Modell

Opp­gjø­ret som aldri kom, og ML-kadrenes kar­riere dan­net en modell og et møns­ter som mus­li­mene har kun­net kopiere.

ML brøt ned noe av immun­for­sva­ret mot tota­li­tære tan­ker. Det er ikke til­fel­dig at de har fått en renes­sanse. Sist vin­ter kunne Dag Sol­stad slakte ytrings­fri­he­tens hel­lige ku på en måte som min­net om nazis­te­nes bok­bål i 1933. Sol­stad skrøt at han for­ak­tet ytrings­fri­hets­fun­da­men­ta­lis­men, med den norske kul­tur­eli­ten som til­hø­rere. Med Cath­rine Sand­nes som redak­tør og pre­sen­ta­tør og hen­nes ekte­mann Aslak Sira Myhre som vert i Litteraturhuset.

En slik mani­festa­sjon i sen­trum av hoved­sta­dens kul­tur­liv sier noe. Det mar­kerte en kon­ti­nui­tet. Sol­stad kunne levere sta­fett­pin­nen videre. Han lat­ter­lig­gjorde Presse­for­bun­dets gene­ral­sek­re­tær Per Edgar Kokk­vold, Magazi­nets Vebjørn Sel­bekk og Lars Gule for måten de la hodet bak­over på når de argu­men­terte om teg­nin­gene i stu­dio. Selv i dag synes Alf van der “Lillel­ord” Hagen av Mor­gen­bla­det at dette er uover­truf­fen satire.

De beste er de verste

ML-erne var blant de beste, det er også en grunn til at de har domi­nert kul­tur­li­vet. Men talent betyr ikke nød­ven­dig­vis kva­li­tet. De intel­lek­tu­el­les for­ræ­deri er kjent fra kom­mu­nis­mens his­to­rie, og ML-erne er intet unntak.

Det er for øvrig ikke bare kom­mu­nis­men. Ser­biske intel­lek­tu­elle for­mu­lerte ideo­lo­gien bak folke­mor­det i Bos­nia og senere Kosovo. De vars­let at for­skjel­lene på ytre høyre og venstre vis­kes ut i vår tid. Venstre­si­den i Norge brydde seg mer om å være mot USA enn for mus­li­mene. NATOs bom­bing var aggresjonskrig.

ML-erne var mili­tante. De likte våpen. Den samme mili­tans opp­vi­ser dagens isla­mis­ter. De har en aggres­siv inn­stil­ling til myn­dig­he­tene, sta­ten og sam­fun­net. Mot­stan­dere blir all­tid malt i de ver­ste farver.

Denne mili­tans kom også til uttrykk ver­balt: ML-erne skulle all­tid vinne debat­ter. De gjorde det ved å insis­tere på pre­mis­ser som var helt anner­le­des enn det andre la til grunn. De tret­tet ut mot­stan­de­ren, som enten gikk eller ga seg.

Noe av det samme gjør islamistene.

Dia­log

Men mens ML-erne på 70- og 80-tallet kun erob­ret par­nas­set, dvs. kul­tu­ren, har isla­mis­tene i dag et helt annet gjen­nom­slag. Årsa­ken heter dialog.

Nå er det ikke 70-årenes pater­na­lis­tiske “døren er åpen”-politikk. Nå er det dia­log mel­lom like­ver­dige par­ter, og de er like­ver­dige på mange måter; i makt, i gyl­dig­het, i respekt. En stor seier for en mot­part som ønsker å domi­nere og over­vinne part­ne­ren, sim­pelt­hen fordi pre­mis­sene ikke er for­en­lige. Dia­lo­gen er et for­spill til kapi­tu­la­sjons­for­hand­lin­ger, til nød våpenhvile.

I 70-årene var kul­tur­li­vet, skole­ver­ket, poli­tik­ken og pres­sen domi­nert av men­nes­ker som ble mek­tig pro­vo­sert av de selv­sikre ung­dom­mene. De voksne gjen­tok til kjed­som­me­lig­het: Man må følge spille­reg­lene. Idag aner­kjen­ner det bor­ger­lige sam­funn at andre har sine egne spille­reg­ler og det ene set­tet kan være like godt som det andre.

Rela­ti­visme og selvfornedring

Det er skjedd et stort gjen­nom­slag for verdi­re­la­ti­vis­men. Aslak Nore gir selv et godt eksem­pel: Han besø­ker kon­ver­tit­ten Bir­git, som gir et inter­es­sant og for­fer­de­lig vitne­mål om hva det vil si å bli mus­lim for en kvinne.

De første åtte årene etter kon­ver­te­rin­gen hadde hun ingen - abso­lutt ingen - blikkon­takt med frem­mede menn.

Det later til at Nore står for en type moderne livs­stil der man ikke skal lee på øyelok­ket over slikt. Det hører med, er en del av livet. Jeg er ikke enig. Dette er helt for­fer­de­lig. Det har ikke noe med reli­gion å gjøre i van­lig for­stand. Det hand­ler mer om patologi.

Nore ikke bare aksep­te­rer, han gir seg også til å for­klare, både hvor­for vest­lige kvin­ner føler seg til­truk­ket av islam og hva det er ved islam som får folk til å begå uhyr­lig­he­ter som æresdrap.

Islam har liten appell i Europa

Nore sier at “hundre­tu­se­ner av euro­pe­ere omven­der seg”. Det er helt feil. Hvis det er en ting som er slå­ende, så er det det lave antall kon­ver­tit­ter. Han opp­gir selv tal­let 1.000 i Norge. I Dan­mark har jeg sett tal­let 3.000, i Tysk­land 18.000. Det er ikke vel­dig mange. Islam har liten appell for euro­pe­ere, stikk mot­satt av hva Nore sier.

Hvor­for ønsker han å skape et slikt inn­trykk? Er det for å bygge opp de ame­ri­kansk­lånte for­kla­rin­gene på æres­kul­tur? De vir­ker mildt sagt mal­plas­sert. Å ta utgangs­punkt i bedui­ners res­surs­man­gel for å for­klare æres­drap i den mus­limske ver­den, inklu­sive Europa, lyder og er søkt.

Fel­les­nev­ner for Nores antro­po­lo­giske for­kla­rin­ger er at de er “viten­ska­pe­lige”, der­med kas­ter de også et viten­ska­pe­lig skjær over mor­bide prak­si­ser som det å ikke se en mann i øynene på åtte år.

Masse­van­vidd

Jeg mener dette ikke har noe med æres­kul­tur å gjøre. Det har med sekt og pato­logi å gjøre. Det har mer til fel­les med Jim Jones og masse­selv­mord i Guyana-jungelen.

Lyder det overdrevet?

Det første Bir­git sa til sine kon­ver­titt­venn­i­ner etter angre­pene 11. sep­tem­ber, var: “Dere vet det var jødene som sto bak? Det var ingen jøder i World Trade Cen­ter.” Alle nik­ket. I tiden etterpå gikk Bir­git med et bilde av Osama bin Laden i lomme­bo­ken. Jødene fikk skyl­den for alt. I til­legg til de van­lige stor­po­li­tiske kon­spi­ra­sjo­nene var det også jdø­ene som styrte lokal­po­li­tik­ken i Oslo. Dess­uten var rek­to­ren ved barne­sko­len til Bir­gits barn jøde, mente Bir­git. Han hadde nek­tet å forby blokkfløytespilling.

Den siste set­nin­gen er ube­ta­le­lig: Blokk­fløyte­spil­ling! Det ende­lige bevis: Han måtte være jøde. Selvsagt.

Nore bidrar til å nor­ma­li­sere denne gal­ska­pen. Ikke bare ved å gi den et skinn av pseudo­vi­ten­skap. Men også ved aktivt å gå inn for at vi skal leve med den.

Hvor­for river man ikke kvinne­un­der­tryk­kin­gen, anti­se­mit­tis­men og kunn­skaps­løs­he­ten opp med roten? Frykt er én åpen­bar grunn. Islamske lover ser ikke mildt på ver­ken radi­kale nytolk­nin­ger eller apo­sta­ter. Men frykt er ikke det eneste. Tross alt må seku­lære men­nes­ker i Ves­ten minne oss selv på at i ver­den er det vi og våre ver­dier som utgjør mino­ri­te­ten.

(red.s. uthe­ving).

En fan­tas­tisk set­ning. Et fler­tall av ver­den abon­ne­rer slett ikke på de ver­dier Bir­git for­tel­ler om. Tvertom. Ellers ville ikke ver­den gå rundt. Det er jo hele poen­get: Den ara­biske og store deler av den mus­limske ver­den er ikke del av ver­dens­sam­fun­net. De lever i en ver­den for seg. Som en økonom sa om Egypt på CNN nylig: De er ikke en del av ver­dens­øko­no­mien, så det spil­ler ikke så stor rolle hva som skjer der. Det er nett­opp ara­ber­ver­de­nens tragedie,og mus­li­mene i Europa for­sø­ker nå å over­føre samme syke dyna­mikk hit.

La oss kaste et blikk over skul­de­ren. Var det dette Nore mente med at sam­fun­net blir mer spen­nende og farlig?

Disse ver­di­ene betyr krig, og jo flere som bekjen­ner seg til dem, jo større blir kon­flik­ten. Vi skal ikke aksep­tere disse ver­di­ene, men bekjempe dem. Også for mus­li­me­nes skyld. Ellers kan de ikke bo blant oss. Isla­misme betyr krig.


Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.