av Roger Scruton
Konservative erkjenner at samfunnsorden er vanskelig å oppnå og lett å ødelegge, at den opprettholdes ved hjelp av disiplin og forsakelse, og at overbærenhet overfor kriminalitet og umoral ikke er godhet, men en urettferdighet som vi alle kommer til å betale for. Konservative opprettholder derfor strenge, og for mange mennesker uskjønne, holdninger. De er tilhengere av gjengjeldelsesstraff i kriminalsaker; de verner om det tradisjonelle ekteskapet og de forsakelser det krever; de tror på disiplin i skolene og verdien av hardt arbeid og militærtjeneste. De tror på familien og mener at far er en essensiell del av den. De ser på velferdsordninger som nødvendige, men også som en trussel mot ekte veldedighet og en belønning for antisosial adferd, og en måte å skape avhengighetskultur på. De verdsetter sitt lands hardt tilkjempede legale og konstitusjonelle arv, og mener at også innvandrere må gjøre det hvis de skal tillates å oppholde seg der. Konservative mener ikke at krig er et resultat av militær styrke, men tvertimot av militær svakhet av en slik type som frister lykkejegere og tyranner. Og et godt organisert samfunn må være rede til å utkjempe kriger – også kriger på fremmed territorium – dersom det skal kunne nyte godt av en varig fred i hjemlandet. Kort fortalt er konservative en hardhudet og uvennlig gjeng, som i dagens verden må stålsette seg og være forberedt på å hånes og foraktes av alle som gjør barmhjertigheten til sin moralske hjørnestein.
Liberale er naturligvis svært forskjellige. De betrakter kriminelle som ofre for sosialt hierarki og ujevnt fordelt makt, og bør behandles med snillhet og ikke trues med straff. De vil at alle privilegier skal deles av alle, privilegiet ekteskap inkludert. Og hvis ekteskapet kan reformeres slik at kostnaden ved det forsvinner, er det enda bedre. Barn bør gis lov til å leke og uttrykke sin kjærlighet til livet; det siste de trenger er disiplin. Læring kommer fra selvutfoldelse, beviste ikke Dewey det? Og hva angår seksualopplæring, som gir konservative den store skjelven, har det aldri blitt oppdaget noen bedre måte å frigjøre barn fra familiens grep, og lære dem å nyte sine kroppslige rettigheter. Innvandrere er bare folk som har flyttet, ofre for økonomiske nødvendigheter, og hvis de er tvunget til å komme hit ulovlig, øker det bare deres krav på vår barmhjertighet. Velferdsordninger er ikke belønning av folk som mottar dem, men konstnader for dem som gir – noe vi skylder dem som er mindre heldige enn oss selv. Når det gjelder landets legale og konstitusjonelle arv, skal den selvsagt respekteres, men den må “tilpasses” nye situasjoner, slik at dens beskyttelse utvides til også å gjelde den nye klassen av ofre. Kriger skyldes militær styrke og “gutter med leketøy” som ikke kan motstå fristelsen til å vise muskler så snart de har skaffet seg noen. Måten å oppnå fred på, er å kvitte seg med våpnene, redusere hæren, og oppdra barna i utøvelsen av myk makt. I den verdenen vi lever i, er det innlysende at de liberale er de elskverdige, ettersom de til forskjell fra de konservative i alt de sier og gjør tar parti for dem som trenger beskyttelse og mot hierarkiene som undertrykker dem.
Disse to portrettene er velkjente for alle, og jeg er ikke i tvil om hvilken side leserne av dette bladet befinner seg. Det alle konservative imidlertid vet, er at det er dem selv som er drevet av barmhjertighet, og at deres hardhet kun er et skall. Det er dem som har gjort samfunnets sak til sin egen og er rede til å betale kostnaden ved å opprettholde de prinsippene som vi alle, de liberale inkludert, er avhengige av. Det å bli kjent som en sosialt konservativ person, er det samme som å miste ethvert håp om en akademisk karriere; det er å bli nektet sjansen til å vinne noen av de prestisjefylte prisene, det være seg MacArthur-prisen eller Nobels fredspris, som de liberale deler ut til hverandre. For en intellektuell innebærer det å kaste vrak på utsiktene til en fordelaktig anmeldelse – eller det å bli anmeldt overhodet – i New York Times eller New York Review of Books. Det er bare personer med samvittighet som ville ønske å utsette seg for den uunngåelige bakvaskelsen som venter en slik “folkefiende”. Og dette beviser at den konservative samvittighet ikke er styrt av egeninteresse, men av omtanke for allmennhetens vel. Hvorfor ville man ellers la den komme til uttrykk?
Som de konservative også vet, er barmhjertigheten som stilles ut av de liberale derimot nettopp dét: barmhjertighet man paraderer med uten nødvendigvis å føle den. De liberale vet innerst inne at deres “barmhjertighetsiver”, som Rousseau kalte den, er et privilegium som kan eksistere takket være den samfunnsordenen som støtter dem. De vet at deres følelser overfor offerklassen (i alle fall nåtildags) er mer eller mindre kostnadsfri, at de små forsakelsene de måtte være nødt til å gjøre ved å vise sin oppriktighet, ikke er noenting sammenlignet med den varme strømmen av anerkjennelse de blir til del ved å erklære sine sympatier. Deres barmhjertighet er en motivert mental tilstand, ikke det smertefulle resultatet av en samvittighet som ikke lar seg undertrykke, men en gratisbillett til allmennhetens applaus.
Man lurer kanskje på hvorfor jeg gjentar disse opplagte kjensgjeringene. Svaret er enkelt: USA har gått bort fra sin rolle som den vestlige sivilisasjonens viktigste forsvarer, og blitt med i klubben av sentimentalister som inntil nå har vært avhengig av amerikansk makt. Under Obamas styre har vi sett akkurat den samme totalitære sentimentaliteten som har preget Europa, som har erstattet sivilsamfunnet med staten, familien med adopsjonsbyrået, arbeid med velferd, og patriotiske forpliktelser med universelle “rettigheter”. Det etterkrigstidens Europa har vist, er at det er lett å snobbe seg med barmhjertighet, men vanskelig å bære kostnaden ved den. Et liv i utstilling av følelser, hvor andre oppfordres til å beundre en for dyder man ikke har, er langt å foretrekke fremfor det harde livet hvor disiplinert læring, kostbar veldedighet og ansvarlige holdninger er de styrende prinsippene. Dette livet i uekte barmhjertighet er et liv med ubetalte regninger. Liberale som taler svulstig om de fattiges lidelser, bruker stort sett hverken tid eller penger til å hjelpe dem som er mindre heldige enn dem selv. De arbeider derimot for at staten skal ta på seg denne byrden. Det uunngåelige resultatet av deres sentimentale tilnærming til lidelse, er utvidelse av staten og en økning i dens makt til både å skattlegge oss og kontrollere våre liv.
Etterhvert som staten tar ansvaret for våre behov, og fratar folk byrder som med rette burde ha vært deres egne – byrdene som skyldes veldedighet og naboskap – havner de ansvarlige følelsene på retrett. I deres sted kommer en aggressiv sentimentalitet som forsøker å dominere offentligheten. Jeg kaller denne sentimentaliteten for “totalitær”, fordi den i likhet med et totalitært styre oppsøker opposisjonen og utsletter den med grundighet overalt hvor den kan oppstå. Dens mål er å “løse” våre samfunnsproblemer ved å legge byrder på ansvarlige borgere, og ta byrdene fra “ofrene” som har “rett” til statsstøtte. Resultatet er at man erstatter de gamle samfunnsproblemene, som kunne ha vært løst med privat veldedighet, med de nye og langt større problemene staten nærer, f.eks. massiv analfabetisme, nedgang i fødselstallene og fremvekst av gjengkultur blant faderløse ungdommer. Vi har sett dette overalt i Europa, hvor situasjonen gjøres verre av trykket fra den statssubsidierte masseinnvandringen. Borgerne hvis skattepenger finansierer bølgen av nye “ofre”, kan ikke protestere, ettersom sentimentalistene har lyktes i å få vedtatt lover mot “hatefulle ytringer” og har funnet opp forbrytelser som “islamofobi”, hvilket gjør at deres handlinger ikke kan diskuteres. Dette er bare ett eksempel på en tendens i lovgivningen som kan observeres på alle områder av samfunnslivet: familen, skolen, relasjonene mellom kjønnene, sosiale initiativer, til og med militæret – alle sammen er de fratatt sin autoritet og brakt under den overstyrende “myke” maktens kontroll.
Utdelingen av Nobels fredspris til president Obama bør forstås i lys av dette. Det skal sies til hans forsvar at han gjorde det klart at den var ufortjent, selv om jeg antar han ikke fortjener den noe mindre enn Al Gore. Prisen er et uttrykk for anerkjennelse hos den europeiske eliten, et sukk av felles lettelse over at USA endelig har tatt et avgjørende skritt i retning den moderne konsensus, ved å bytte ut ekte følelser med falske følelser, hard makt med myk makt, og sannheter med løgner. Det som er viktig for Europa er det kjempemessige oppspinnet om at alt vil bestå til evig tid, at freden vil bli permanent og samfunnet stabilt, bare alle er “hyggelige”. Under president Bush (som selvfølgelig ikke var noen eksemplarisk president, og slett ikke hyggelig) oppretthold USA sitt gamle image av nasjonal selvtillit og gjenstridige forsvar for retten til suksess. Bush var talsmannen for selveiernes demokrati, hvor hardt arbeid og familieverdier stadig oppnådde offentlig anerkjennelse. Som en konsekvens av dette var han forhatt av de europeiske elitene, og hatet ble styrket av erkjennelsen av at Europa trenger USA og utmerket godt vet at verdensdelen vil dø uten USA. Obama ønskes velkommen som en frelser: den amerikanske presidenten europeerne har håpet på, presidenten som vil frelse dem fra sannheten.
Det gjenstår å se hvordan USA vil reagere. Jeg har på følelsen at den totalitære sentimentalismen ikke går hjem hos mine naboer på landsbygda i Virginia, og at de vil være rede til å stå opp mot en regjering som forsøker å frata dem deres sparepenger og ødelegge deres sosiale kapital, til fordel for en barmhjertighet som ikke er ektefølt.
American Spectator: Totalitarian Sentimentality av Roger Scruton
Roger Scruton er filosof og forfatter, og er aktuell med boken Gentle Regrets: Thoughts From a Life (Continuum).