I et nylig møte med den romerske kurien uttalte pave Benedikt XVI at “kirken og biskopene hele tiden faller for fristelsen til å drive politikk”. Den katolske kirkens overhode fremhevet at man gir etter for fristelsen til selv å ta hånd om politikken, og gjøre seg selv om fra hyrder til politikere.
Klimasaken ble naturligvis ikke nevnt med ett ord, men timingen kan vanskelig tolkes annerledes enn at Ratzinger ikke er særlig fornøyd med det ekklesiastiske sirkus som har ledsaget København-konferansen, selv om det katolske hierarki har holdt seg adskillig mer i skinnet enn eksempelvis Rowan Williams og Desmond Tutu, som neppe får færre anglikanere til å motta den utstrakte hånden til paven, hvis invitasjon til konvertering fra en så svak kirke etterhvert fremstår som på grensen til eutanasi.
Paven la i sin tale til at “det svært konkrete spørsmålet hver prest hele tiden står overfor, er nettopp dette: hvordan være realistiske og praktiske uten å gjøre krav på en politisk myndighet som ikke tilkommer oss?”, og viste i den sammenheng til kirkens sosiale doktrine, trolig i håp om at presteskapet etter denne vennlige formaningen i større grad vil holde seg lojalt til de autoritative kilder.