Aftenpostens moderate selvradikalisering

Hans Rustad

Det er ikke bare for­tapte mus­limske ung­dom­mer fra over- og mid­del­klas­sen som gjen­nom­går selv­ra­di­ka­li­se­ring. Midt i blant oss skjer det med med Aften­pos­ten under Harald Stang­helle, hans nye sjef, for­melt, eks-ML-er Hilde Haugs­gjerd og kultur- og debatt­re­dak­tør Knut Olav Åmås.

Selv­ra­di­ka­li­se­rin­gen har en ret­ning, den er ikke til­fel­dig, og kan obser­ve­res over tid. For den som liker men­ta­li­tets­his­to­rie, er det mye inter­es­sant å grunne over. Paral­lel­lene til mel­lom­krigs­ti­den er nær­lig­gende. Men de utspil­ler seg i et over­flods­sam­funn, der fri­he­ten til­syne­la­tende er sikret.

To artik­ler på årets nest siste dag illust­re­rer selv­ra­di­ka­li­se­rin­gen. Den ene er leder­ar­tik­ke­len om Iran: Iran ved en korsvei

Det vakte opp­sikt da Aften­pos­ten på leder­plass gikk god for Ahma­dine­jads valg­seier. Det var på en søn­dag, og avi­sen hadde tyde­lig­vis ikke fått sum­met seg og regist­rert hvil­ken vei vin­den blåste inter­na­sjo­nalt. Da man mer­ket det, la man om kur­sen. Men ska­den var skjedd.

Ons­da­gens leder har noe av den samme for­sik­tig­het, et ønske om ikke å bli våt på bena. Man hol­der seg på betryg­gende avstand. Tonen og ord­val­get er fjernt fra den dra­ma­tikk som har utspilt seg i gatene i iranske byer.

I de siste pro­tes­tene, som nådde et høyde­punkt søn­dag under fei­rin­gen av den reli­giøse minne­da­gen Ashura, har titu­sen­vis av men­nes­ker del­tatt. Det var de største demon­stra­sjo­nene siden pre­si­dent­val­get i juni, der den sit­tende pre­si­dent Mah­moud Ahma­dine­jad fikk en meget omstridt seier.

Titu­sen­vis? Om demon­stra­sjo­ner der mil­lio­ner del­tok over hele Iran. Der folk frytkt­løst viste at de ikke er redd for køl­lene og kulene len­ger. En omstridt seier? Ahma­dine­jad og Kha­menei har gjen­nom­ført et indre kupp, og Aften­pos­ten vel­ger fort­satt et språk som er pyn­te­lig og tantete.

Ord­val­get tyder på ambivalens.

Det fin­nes ingen per­spek­ti­ver, ingen følelse av his­tory in the making. Vi snak­ker om et teokrati, et poli­ti­sert islam som har inspi­rert isla­mis­ter over hele ver­den. Det er det iranske fol­ket som rei­ser seg og kas­ter av seg det reli­giøse åket. Skulle ikke det kalle på en litt annen beskrivelse?

Før eller senere måtte det komme en reak­sjon på et styre som ikke kla­rer å styre økono­mien til fol­kets beste, men som sam­ti­dig har gitt ung­dom, også kvin­ner, en omfat­tende og god utdan­nelse. Det har skapt gro­bunn for mis­nøye blant store grup­per av ung­dom­mer som hver­ken får brukt utdan­nel­sen eller kla­rer å finne arbeid i hjemlandet.

Ingen­ting om mes­sia­nis­men, om gal­ska­pen i sys­te­met, om fana­tis­men, kynis­men, grå­dig­he­ten og at regi­met uten fol­ke­lig for­ank­ring kun sty­rer med bru­tal makt.

Kon­klu­sjo­nen blir like van­kel­mo­dig og uforpliktende.

Situa­sjo­nen er uover­sikt­lig, og det er ikke gitt å spå hvil­ken ret­ning utvik­lin­gen vil gå. Regi­met har tross alt fort­satt kon­trol­len over sta­tens makt­mid­ler, og store grup­per har også inter­esse av at det nåvæ­rende styre blir videre­ført. Men mulig­he­tene for et kom­pro­miss synes nå uttømt. Det bærer bud om en fort­satt usta­bil og usik­ker situa­sjon i lan­det, og mer vold.

Man kan ikke fri seg fra tan­ken: Aften­pos­ten er ikke hel­hjer­tet på det iranske fol­kets side. Man obser­ve­rer, men språ­ket er så ute av takt med begi­ven­he­tene at man må spørre: Hvem hol­der Aften­pos­ten egent­lig med? Vi tror ikke det er Ahma­dine­jad. Men hel­ler ikke revo­lu­sjo­nen. Ikke denne revo­lu­sjo­nen. Det er feil revolusjon.

Den som viser et så dis­tan­sert og kjø­lig for­hold til noe så gjen­nom­gri­pende som avvis­nin­gen av preste­sty­ret, røper noe om sine preferanser.

Revo­lu­sjo­nen i Irans gater kan være en av de største seire for demo­kra­ti­se­ring av Midt­østen og reform av islam, sam­men­lign­bart med Murens fall. Men hver­ken per­spek­tive eller entu­si­as­men er å spore hos Aftenposten.

Nå har avi­sen hatt et halvt år til å tenke seg om. Men tonen er den samme som da avi­sen for­sik­tig kon­sta­terte at Ahma­dine­jad vant valget.

Kro­nikk under beltestedet

Hvis lede­ren er et slag under belte­ste­det på ira­nerne og demo­kra­tiske kref­ter, er kro­nik­ken til medi­sin­stu­dent Attiq Ahmad Sohail et slag under belte­ste­det på to kom­men­ta­tor med mus­limsk bak­grunn som kul­tur­re­dak­tør Åmås selv har pro­mo­tert: Sara Azmeh Ras­mus­sen og Sha­bana Reh­man. For at alle skal få det med seg er kro­nik­ken Nøk­tern debatt, takk! både på nett og papir illust­rert med et bilde av Sara som bren­ner en hijab på Youngs­tor­get 8. mars i år.

Knut Olav Åmås’ varer­merke har vært å hente de ulike syns­punk­tene inn i var­men, også de eks­treme. Han har ønsket å visse bred­den, angi­ve­lig. Men det å like­stille seriøse debat­tan­ter med mani­pu­le­rende isla­mis­ter er ingen jevn­byr­dig match.

Azmeh Ras­mus­sen argu­men­te­rer logisk og strin­gent. Hun uttryk­ker pre­sist hva hun mener. Man vet hvor man har henne og det er mulig å være uenig, hvil­ket jeg selv har vært med flere anledninger.

Med isla­mis­ter eller repre­sen­tan­ter for den sexis­tiske mus­limske manns­kul­tu­ren er det anner­le­des. Både Rana og Sohail ord­leg­ger seg så inkon­se­kvent og usam­men­hen­gende at det er vans­ke­lig å debat­tere med dem.

Hvis de hadde skre­vet under norsk navn om et norsk tema, ville inn­leg­gene garan­tert vært refu­sert. Det er intel­lek­tu­elt sett makk­verk. Men fordi det hand­ler om islam, kren­kel­ser, reli­giøse følel­ser, blir de akseptert.

Det er et intel­lek­tu­elt for­ræ­deri som påfø­rer norsk demo­kra­tisk debatt stor skade, og Aften­pos­ten har påtatt seg et stort ansvar. Det er i avi­sens stor­stue at disse gut­tene får breske seg.

For at deres opp­legg skal lyk­kes må de kviste og kle nakne kri­ti­kere med mus­limsk bak­grunn som fører en good-faith-debatt; dvs. som argu­men­te­rer ifølge hevd­vunne prinsipper.

Der­for er det ned­rige angre­pet på Azmeh Ras­mus­sen og Sha­bana Reh­man også et angrep på alle som bekjen­ner seg til en demo­kra­tisk debatt.

Det er en stund siden jeg har sett et så fron­talt angrep som det Sohail leve­rer. Han pak­ker det inn i en lissom-omsorg for det offent­lige ord­skif­tet: det er blitt så bru­talt! Han kri­ti­se­rer pres­sen for å ha gjort Bhatti til en helt for ung­dom. Før han kjø­rer kni­ven i ryg­gen på Azmeh Ras­mus­sen: hun er en slags muslim­het­sens Bhatti.

Bare mel­lom­tit­te­len sier noe om hva slags ærend Sohail er ute i, og jeg mis­ten­ker den er Aftenpostens:

Muslim­ha­ter

Sara Azmeh Ras­mus­sen er en vel­ar­ti­ku­lert Aftenpost-spaltist, men bud­ska­pet i artik­lene hen­nes er helt bak mål. Hun er en selv­ut­nevnt for­kjem­per for mus­limske kvin­ner. Men de er oppe­gå­ende nok til å tale sin egen sak, og ønsker ikke hen­nes hjelp. En fast spal­tist bør skrive om ulike sam­funns­te­maer, og ikke bare lete etter grums om mus­li­mer for å frem­stå som kvinne­frel­ser. Slike stem­mer bidrar til å piske opp en alle­rede ilter stem­ning mel­lom mino­ri­te­tene og majoriteten.

Rusen av PR er ster­kere enn flere nar­ko­tiske stof­fer for en del folk. Avhold fra mediene gir dem abs­ti­nen­ser. I et land som Norge er det lett å bli kjen­dis hvis man gjør noe dumt.

Riks­kjen­dis
Sha­bana Reh­man ble riks­kjen­dis over nat­ten etter å ha malt seg, naken, med det norske flag­get. Denne typen bak­veier for å bli kjen­dis og videre fast skri­bent i en av lan­dets største aviser er en uhel­dig og uro­vek­kende trend. Da Sara Azmeh Ras­mus­sen brente hija­ben, fikk det mediene til å tenne på alle plug­ger. Saken ble dek­ket av TV-kanaler i beste sende­tid og riksaviser.

Å vie opp­merk­som­het til slik adferd opp­mun­t­rer til dum­dris­tig­het. Mediene fore­skri­ver gjerne etiske medi­si­ner for andre, men nek­ter for å ta dem selv. Mediene bør demme opp for slike bisarre hand­lin­ger ved å frata dem nærin­gen til moti­va­sjo­nen, altså medieoppmerksomhet.

Sohails kro­nikk er en eneste lang til­svi­ning av sine mot­stan­dere. Han vif­ter med den moralske peke­fin­ger på vegne av “debat­ten”, men det han vil ha er sen­sur, og det er han og hans like­menn som skal bestemme hvem som er ansten­dige nok.

Det oser av kvinne­for­akt, nar­sis­sisme og en arro­gant dum­het som man skal lete lenge etter.

Aften­pos­ten lar nok en Rana-klon slippe til på kronikk-plass og gir ham der­med sta­tus. Dette er ikke van­lig debatt, van­lig menings­bry­ting. Det hand­ler om noe helt annet. Disse gutta vil ha makt, og de vil drive med utstø­telse. Aften­pos­ten gir dem en platt­form å gjøre det fra.

Da Abid Raja debu­terte som kom­men­ta­tor i Aften­pos­ten, krevde han at Odd­var Sten­strøm måtte fjer­nes som pro­gram­le­der for “Holm­gang” og at pro­gram­met måtte leg­ges om.

Raja, Rana og Sohail benyt­ter de samme meto­der. Det går i sær­lig grad ut over kvin­ner. Kom­bi­na­sjo­nen fri­gjorte sinn og mus­limsk bak­grunn er livs­far­lig. De må uskadeliggjøres.

Norske avis­re­dak­sjo­ner kan ikke late som om de ikke for­står budskapet.

ML-erne drev det samme spil­let. De hadde også helt andre kri­te­rier for sann­het. Med de kon­ser­va­tive islam­gutta er det anner­le­des. De har en arro­ganse og et hån­flir som gjør at folk ikke tør ta dem fatt. Spe­si­elt over­for kvinner.

Sohail har ved flere anled­nin­ger mar­kert seg med sexis­tiske hold­nin­ger. Da barne- og like­stil­lings­mi­nis­ter Anni­ken Huit­feldt var ute og mente at også menn i mino­ri­tets­mi­li­jøer måtte ta sin del av like­stil­lin­gen, fikk hun et flab­bete, sexis­tisk svar av Sohail i VG. Tonen var ikke til å ta feil av: Hva inn­bilte hun seg, hun var bare kvinne. Dvs. ordet “kvinn­folk” er ikke en gang dek­kende, det lig­ger en større ned­ver­di­gelse i Sohails tone.

Disse men­nene er eks­per­ter i å ydmyke. Rana har sagt på radio at mus­li­mer som kri­ti­se­rer sin egen reli­gion lider av en dia­gnose. Det var i debatt med Azmeh Ramus­sen. Han skyndte seg å legge til at det selv­sagt ikke gjaldt henne.

Både Sohail og Rana er lege­stu­den­ter. De dri­ver alle­rede i dag en form for sharia-medisinering av offent­lig­he­ten. Det mang­ler bare at de får anled­ning til å tvangs­inn­legge kri­ti­kere. De stil­ler alle­rede dia­gno­sen: syke­lig trang til oppmerksomhet.

Man må spørre: Hvor­dan kan Åmås til­late at to av hans fremste kom­men­ta­to­rer med mus­limsk bak­grunn blir svi­net til på denne måten?

Raja, Rana og Sohail har lært noen tricks fra offent­lig debatt. De vet hvor­dan de skal ord­legge seg for å bli aksep­tert. Bak denne fasa­den av pyn­te­lig­het kan de rette de mest per­fide angrep mot mot­stan­dere. Aften­pos­ten og andre redak­sjo­ner gir dem legi­ti­mi­tet, og later som om de ikke for­står hva som foregår.

Det gjør vi andre.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.