Aftenpostens moderate selvradikalisering

Hans Rustad

Det er ikke bare fortapte muslimske ungdommer fra over- og middelklassen som gjennomgår selvradikalisering. Midt i blant oss skjer det med med Aftenposten under Harald Stanghelle, hans nye sjef, formelt, eks-ML-er Hilde Haugsgjerd og kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås.

Selvradikaliseringen har en retning, den er ikke tilfeldig, og kan observeres over tid. For den som liker mentalitetshistorie, er det mye interessant å grunne over. Parallellene til mellomkrigstiden er nærliggende. Men de utspiller seg i et overflodssamfunn, der friheten tilsynelatende er sikret.

To artikler på årets nest siste dag illustrerer selvradikaliseringen. Den ene er lederartikkelen om Iran: Iran ved en korsvei

Det vakte oppsikt da Aftenposten på lederplass gikk god for Ahmadinejads valgseier. Det var på en søndag, og avisen hadde tydeligvis ikke fått summet seg og registrert hvilken vei vinden blåste internasjonalt. Da man merket det, la man om kursen. Men skaden var skjedd.

Onsdagens leder har noe av den samme forsiktighet, et ønske om ikke å bli våt på bena. Man holder seg på betryggende avstand. Tonen og ordvalget er fjernt fra den dramatikk som har utspilt seg i gatene i iranske byer.

I de siste protestene, som nådde et høydepunkt søndag under feiringen av den religiøse minnedagen Ashura, har titusenvis av mennesker deltatt. Det var de største demonstrasjonene siden presidentvalget i juni, der den sittende president Mahmoud Ahmadinejad fikk en meget omstridt seier.

Titusenvis? Om demonstrasjoner der millioner deltok over hele Iran. Der folk frytktløst viste at de ikke er redd for køllene og kulene lenger. En omstridt seier? Ahmadinejad og Khamenei har gjennomført et indre kupp, og Aftenposten velger fortsatt et språk som er pyntelig og tantete.

Ordvalget tyder på ambivalens.

Det finnes ingen perspektiver, ingen følelse av history in the making. Vi snakker om et teokrati, et politisert islam som har inspirert islamister over hele verden. Det er det iranske folket som reiser seg og kaster av seg det religiøse åket. Skulle ikke det kalle på en litt annen beskrivelse?

Før eller senere måtte det komme en reaksjon på et styre som ikke klarer å styre økonomien til folkets beste, men som samtidig har gitt ungdom, også kvinner, en omfattende og god utdannelse. Det har skapt grobunn for misnøye blant store grupper av ungdommer som hverken får brukt utdannelsen eller klarer å finne arbeid i hjemlandet.

Ingenting om messianismen, om galskapen i systemet, om fanatismen, kynismen, grådigheten og at regimet uten folkelig forankring kun styrer med brutal makt.

Konklusjonen blir like vankelmodig og uforpliktende.

Situasjonen er uoversiktlig, og det er ikke gitt å spå hvilken retning utviklingen vil gå. Regimet har tross alt fortsatt kontrollen over statens maktmidler, og store grupper har også interesse av at det nåværende styre blir videreført. Men mulighetene for et kompromiss synes nå uttømt. Det bærer bud om en fortsatt ustabil og usikker situasjon i landet, og mer vold.

Man kan ikke fri seg fra tanken: Aftenposten er ikke helhjertet på det iranske folkets side. Man observerer, men språket er så ute av takt med begivenhetene at man må spørre: Hvem holder Aftenposten egentlig med? Vi tror ikke det er Ahmadinejad. Men heller ikke revolusjonen. Ikke denne revolusjonen. Det er feil revolusjon.

Den som viser et så distansert og kjølig forhold til noe så gjennomgripende som avvisningen av prestestyret, røper noe om sine preferanser.

Revolusjonen i Irans gater kan være en av de største seire for demokratisering av Midtøsten og reform av islam, sammenlignbart med Murens fall. Men hverken perspektive eller entusiasmen er å spore hos Aftenposten.

Nå har avisen hatt et halvt år til å tenke seg om. Men tonen er den samme som da avisen forsiktig konstaterte at Ahmadinejad vant valget.

Kronikk under beltestedet

Hvis lederen er et slag under beltestedet på iranerne og demokratiske krefter, er kronikken til medisinstudent Attiq Ahmad Sohail et slag under beltestedet på to kommentator med muslimsk bakgrunn som kulturredaktør Åmås selv har promotert: Sara Azmeh Rasmussen og Shabana Rehman. For at alle skal få det med seg er kronikken Nøktern debatt, takk! både på nett og papir illustrert med et bilde av Sara som brenner en hijab på Youngstorget 8. mars i år.

Knut Olav Åmås’ varermerke har vært å hente de ulike synspunktene inn i varmen, også de ekstreme. Han har ønsket å visse bredden, angivelig. Men det å likestille seriøse debattanter med manipulerende islamister er ingen jevnbyrdig match.

Azmeh Rasmussen argumenterer logisk og stringent. Hun uttrykker presist hva hun mener. Man vet hvor man har henne og det er mulig å være uenig, hvilket jeg selv har vært med flere anledninger.

Med islamister eller representanter for den sexistiske muslimske mannskulturen er det annerledes. Både Rana og Sohail ordlegger seg så inkonsekvent og usammenhengende at det er vanskelig å debattere med dem.

Hvis de hadde skrevet under norsk navn om et norsk tema, ville innleggene garantert vært refusert. Det er intellektuelt sett makkverk. Men fordi det handler om islam, krenkelser, religiøse følelser, blir de akseptert.

Det er et intellektuelt forræderi som påfører norsk demokratisk debatt stor skade, og Aftenposten har påtatt seg et stort ansvar. Det er i avisens storstue at disse guttene får breske seg.

For at deres opplegg skal lykkes må de kviste og kle nakne kritikere med muslimsk bakgrunn som fører en good-faith-debatt; dvs. som argumenterer ifølge hevdvunne prinsipper.

Derfor er det nedrige angrepet på Azmeh Rasmussen og Shabana Rehman også et angrep på alle som bekjenner seg til en demokratisk debatt.

Det er en stund siden jeg har sett et så frontalt angrep som det Sohail leverer. Han pakker det inn i en lissom-omsorg for det offentlige ordskiftet: det er blitt så brutalt! Han kritiserer pressen for å ha gjort Bhatti til en helt for ungdom. Før han kjører kniven i ryggen på Azmeh Rasmussen: hun er en slags muslimhetsens Bhatti.

Bare mellomtittelen sier noe om hva slags ærend Sohail er ute i, og jeg mistenker den er Aftenpostens:

Muslimhater

Sara Azmeh Rasmussen er en velartikulert Aftenpost-spaltist, men budskapet i artiklene hennes er helt bak mål. Hun er en selvutnevnt forkjemper for muslimske kvinner. Men de er oppegående nok til å tale sin egen sak, og ønsker ikke hennes hjelp. En fast spaltist bør skrive om ulike samfunnstemaer, og ikke bare lete etter grums om muslimer for å fremstå som kvinnefrelser. Slike stemmer bidrar til å piske opp en allerede ilter stemning mellom minoritetene og majoriteten.

Rusen av PR er sterkere enn flere narkotiske stoffer for en del folk. Avhold fra mediene gir dem abstinenser. I et land som Norge er det lett å bli kjendis hvis man gjør noe dumt.

Rikskjendis
Shabana Rehman ble rikskjendis over natten etter å ha malt seg, naken, med det norske flagget. Denne typen bakveier for å bli kjendis og videre fast skribent i en av landets største aviser er en uheldig og urovekkende trend. Da Sara Azmeh Rasmussen brente hijaben, fikk det mediene til å tenne på alle plugger. Saken ble dekket av TV-kanaler i beste sendetid og riksaviser.

Å vie oppmerksomhet til slik adferd oppmuntrer til dumdristighet. Mediene foreskriver gjerne etiske medisiner for andre, men nekter for å ta dem selv. Mediene bør demme opp for slike bisarre handlinger ved å frata dem næringen til motivasjonen, altså medieoppmerksomhet.

Sohails kronikk er en eneste lang tilsvining av sine motstandere. Han vifter med den moralske pekefinger på vegne av “debatten”, men det han vil ha er sensur, og det er han og hans likemenn som skal bestemme hvem som er anstendige nok.

Det oser av kvinneforakt, narsissisme og en arrogant dumhet som man skal lete lenge etter.

Aftenposten lar nok en Rana-klon slippe til på kronikk-plass og gir ham dermed status. Dette er ikke vanlig debatt, vanlig meningsbryting. Det handler om noe helt annet. Disse gutta vil ha makt, og de vil drive med utstøtelse. Aftenposten gir dem en plattform å gjøre det fra.

Da Abid Raja debuterte som kommentator i Aftenposten, krevde han at Oddvar Stenstrøm måtte fjernes som programleder for “Holmgang” og at programmet måtte legges om.

Raja, Rana og Sohail benytter de samme metoder. Det går i særlig grad ut over kvinner. Kombinasjonen frigjorte sinn og muslimsk bakgrunn er livsfarlig. De må uskadeliggjøres.

Norske avisredaksjoner kan ikke late som om de ikke forstår budskapet.

ML-erne drev det samme spillet. De hadde også helt andre kriterier for sannhet. Med de konservative islamgutta er det annerledes. De har en arroganse og et hånflir som gjør at folk ikke tør ta dem fatt. Spesielt overfor kvinner.

Sohail har ved flere anledninger markert seg med sexistiske holdninger. Da barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt var ute og mente at også menn i minoritetsmilijøer måtte ta sin del av likestillingen, fikk hun et flabbete, sexistisk svar av Sohail i VG. Tonen var ikke til å ta feil av: Hva innbilte hun seg, hun var bare kvinne. Dvs. ordet “kvinnfolk” er ikke en gang dekkende, det ligger en større nedverdigelse i Sohails tone.

Disse mennene er eksperter i å ydmyke. Rana har sagt på radio at muslimer som kritiserer sin egen religion lider av en diagnose. Det var i debatt med Azmeh Ramussen. Han skyndte seg å legge til at det selvsagt ikke gjaldt henne.

Både Sohail og Rana er legestudenter. De driver allerede i dag en form for sharia-medisinering av offentligheten. Det mangler bare at de får anledning til å tvangsinnlegge kritikere. De stiller allerede diagnosen: sykelig trang til oppmerksomhet.

Man må spørre: Hvordan kan Åmås tillate at to av hans fremste kommentatorer med muslimsk bakgrunn blir svinet til på denne måten?

Raja, Rana og Sohail har lært noen tricks fra offentlig debatt. De vet hvordan de skal ordlegge seg for å bli akseptert. Bak denne fasaden av pyntelighet kan de rette de mest perfide angrep mot motstandere. Aftenposten og andre redaksjoner gir dem legitimitet, og later som om de ikke forstår hva som foregår.

Det gjør vi andre.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.