Med tanke på Tyrkias beliggenhet og det store innslaget tyrkere i Europa, særlig Tyskland, og den uavklarte EU-søknaden, bør en politisk reorientering i Ankara oppta europeerne. Mye tyder på at AKP er i ferd å legge en ny strategi for Tyrkias innflytelse, hvor Tyrkia nærmer seg antivestlige krefter i den muslimske verden.
Nations do not have the luxury of picking their neighbors, and the Turks can certainly be forgiven for not wanting to be at daggers drawn along several hundred miles of common borders. But what's happened to Turkey's foreign policy—and the values that inform those policies—since Mr. Erdogan and his Islamist AKP party came to power in 2003 looks more like a fundamental shift in Turkey's strategic priorities than it does a mere relaxing of regional tensions.
In January, for instance, Mr. Erdogan publicly rebuked Shimon Peres at a meeting of the World Economic Forum in Davos, calling the Israeli President a "liar" and saying—in connection to the war in Gaza—that "when it comes to killing, you know well how to kill." Soon thereafter, Mr. Erdogan hosted a dinner in honor of Ali Osman Taha, the vice president of Sudan. Apparently, there were no lectures about Darfur.Nor has Israel been the only country in the Middle East affected by Turkey's changing attitudes. As analyst Soner Cagaptay of the Washington Institute for Near East Policy notes, "the AKP's foreign policy has not promoted sympathy toward all Muslim states. Rather, the party has promoted solidarity with Islamist, anti-Western regimes (Qatar and Sudan, for example) while dismissing secular, pro-Western Muslim governments (Egypt, Jordan and Tunisia)." That also goes among the Palestinians, where Mr. Erdogan has called on the world to recognize Hamas while being dismissive of Mahmoud Abbas, the Authority's more secular-minded president.
In other words, Mr. Erdogan's turn against Israel is symptomatic of a broader shift in Turkish policy, one that cannot bode well for core U.S. interests. As a secular Muslim state, Turkey has been a pillar of NATO and a bulwark against the political radicalism (Communist, Baathist, Islamist) of its various neighbors. Now Mr. Erdogan may be gambling that Turkey's future lies at the head of the Muslim world, rather than at the tail of its Western counterpart.
The Turkish Temptation
The Erdogan government shifts its allegiances to anti-Western Islam.
@ Gules Tyrkia. For de som har tilgang til Klassekampen idag 7 nov. ville det være underholdende å sammenligne det materialet som Hans R. drar opp her, med Gules kronikk: Paradokset Tyrkia.
En skulle bestemt ikke tro at det var snakk om samme land for Gule skriver om menneskerettigheter og demokratisering i Tyrkia som viser at "islam kan være en tilpasningsdyktig religion. De enkle oppfatninger om at islam er uforenlig med demokrati og menneskerettigheter er rett og slett gale. Dermed oppløses også det islamske paradokset i Tyrkia."
Av og til kan man lure på hvem Gule som ideologisk skribent jobber for da det knapt er en analytiker i verden som ser det han ser.
Det var vel for omtrent 2 år siden den tyrkiske utenriksministeren offentlig uttalte at den tyrkiske utenrikspolitikken var NEO-OTTOMANSK og da gikk det en skjelving gjennom nabostatene. En mer norskbasert fortolkning av denne formuleringen er: gjenfødelse av de islamsk-tyrkiske drømmene om å være en islamsk verdensmakt med senter i Istanbul.
generalene,som vestlige folk har betraktet som voktere av det gamle sekulære Tyrkia, er begeistret for dette,likeledes glade for en militant anti-Israelsk linje. Våren 09,27 april,snudde Tyrkia fra USA/Israel med å delta i landbaserte militærøvelser med Syria som ble etterfulgt av nye militærøvelser i oktober samt felles marked og opphevelsen av Visa mellom Syria-Tyrkia.
Ellers oppgradering av relasjonene med andre "demokratiske" stater som Qatar og Sudan.
Problemet som befolkningen i Tyrkia nå står overfor er at ALLE som motsetter seg Tyrkias inntog i alliansen mellom Russland-Syria-Iran-Hizballah-Hamas-Sudan-Qatar, risikerer journalistjobber,universitetsstillinger,etc,til fordel for Kafkalike prosesser.
"En eller annen må ha ført falsk vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt."(Prosessen)
Demokratiet og menneskerettighetene i Tyrkia som Gule reklamerer for, vil KUN innskrenke seg for de som står på linja med islamisme og allianse med Iran-blokken samt neo-Ottoman-Tyrkia.
Alle andre vil få et helvete i Tyrkia om de ikke allerede har det. Tror noen, bortsett fra Gule, at Tyrkia vil bli annerledes enn sine nye venner Syria og Iran?
Dersom Hårstad refererer Gule riktig er Gule ikke engang på linje med Norsk senter for menneskerettigheter (og de pleier som regel å utnytte menneskerettighetenes utbredelse der den finnes). Professor Bård A. Andreassen ved Norsk senter for menneskerettigheter skrev f.eks. følgende i Nordisk tidskrift for menneskerettigheter, nr 3/2008 (s.229):
""...shaming and interventionism has had much less, if any, impact on European states with little democratic experience such as Turkey, Ukraine, Azerbaijan and the Balkans. These countries have internal conflicts that constrain and obstruct human rights interventionism and advocacy."